Rimmel på norsk

Francesco de Gregori “Rimmel” i norsk oversettelse…

Rimmel er et sminkemerke, synonymt med Mascara.

Første vers
Det er noe som blir igjen mellom de lyse og de mørke arkene
og jeg visker vekk navnet ditt fra min fasade
og blander mine grunner og dine unnskyldninger
mine grunner og dine unnskyldninger

Hvem delte meg kortene, hvem kalte meg vinner
en sigøyner kan alle triksene
og fremtiden kom så fort hadde jeg enda vært litt yngre
da hadde jeg smadret den med fantasien
revet den i filler med fantasien

Refr:
Ta nå bare leppene dine og send dem til en ny adresse
over mitt ansikt kan du strekke en annens
og de fire essene dine som alle er av samme farge
de kan du gjemme eller spille om du vil
eller la oss leke gamle venner en gang til

Annet vers:
For en vilje til å leve, og søte synder i Mascara
Som dengang det regnet ute og du spurte meg
om jeg ennå hadde det gamle bildet
Der du smilte ut i luften

Vinden strøk mykt over pelskraven din / og over ditt vesen
og jeg sa ja uten å tenke meg særlig om
og du sa: det er alt du har av meg
det er alt jeg har av deg

Refr
Ta nå bare leppene dine og send dem til en ny adresse
over mitt ansikt kan du strekke en annens
og de fire essene dine som alle er av samme farge
de kan du gjemme eller spille om du vil
eller la oss leke gamle venner en gang til

Forever young

Hearing Forever Young on the radio brought back a vivid memory from a summer many years ago when my sister was still alive. We were returning by boat from a drink and a dance in a rather shabby joint on a nearby island, and hitched a ride with one of the local heroes. He had a quite powerful daycruiser, and we piled in, having to sit on the rear deck directly above the engine, literally on the engine hatch. It was windless night, with a full moon hanging over the black waters between the pine-tree covered islands that line the coast. The scene was really beautiful, but what made it stick in my memory wasn’t just the display of the beauty of nature.

We cruised slowly out of the harbour, and then the driver opened the throttle wide; the engine roared and strained below us to lift the boat out of the water’s wet grip in order to be able to skim along the surface at speed. Slowly, inexorably, the engine won the struggle, gaining speed which lifted the boat and lessened the water’s resistance, thus allowing the boat to gather more speed, further lessening the water’s hold on the hull, and then we were flying along the water, leaving a wide band of boiling foam intersected by the broad beam of the moon. On the powerful stereo, clearly audible above the roar of the engine,  Alphaville’s “Forever Young” was playing, as an ironic counterpoint to the whole scene; its romantic longing for eternal life or youthful death (“let us die young or let us live forever”) a fitting comment to the spectacle of a powerboat blasting through the night, as if its cargo of humans were trying to overcome the natural limitations on man, defiantly displaying their mastery of technology that for a brief moment allowed them to overcome their physical limitations, the inherent weakness of their mortal coils.

The whole experience gave me an immense thrill. I felt thoroughly alive and relished the intense flow of physical energy from the engine below that hurled us along. For me, it might have gone on forever, like those moments in sexual intercourse when you want time to stop. You don’t want to go back, you don’t want to move forward, because that means the end of the state you’re in. Such was the elation of that boat ride.

Little did we know then that my sister would indeed die young, as she sat beside me on the aft deck, and I held an arm around her shoulder to shelter her from the cool, humid air of the night.

e-tec oils xd50 xd100 and winterization

( do not rely on this to make decisions about your own engine)

Update Aug. 2018: Three seasons the engine has been running on xd100 oil with the xd50 setting. Hasn´t blown up yet.

The Evinrude e-tec uses direct oil injection, similar to other modern two-strokes like the Mercury Optimax (they are also similar in using direct fuel injection, though injection pressure is different).

The e-tec can use both the xd50 semisynthetic and xd100 synthetic oils. The former is a standard two stroke oil compliant with the TC-W3 specification, the bread and butter of two stroke oils. The xd100 is fully synthetic and allows the e-tec to run on a leaner setting, and it´s probably also less smelly in its own right.

The e-tec brain has two settings, xd50 OR xd100-

Setting: “xd50”: you can use the xd50 oil or the xd100 oil

Setting: “xd100”: you can only use the xd100 oil (since less oil is supplied and has to be of a higher quality)

When going from xd50 to xd100, it is OK to have a small amount of xd50 left in the tank; it seems you can simply run the xd50 low in the tank and fill up with xd100.

For cold weather, 5 deg Centigrade and less, xd100 seems to be recommended.

Winterization:

  1. Fully open fast idle lever
  2. Start engine
  3. Wait about 15 seconds until lights go out on speedo
  4. Quickly close fast idle lever
  5. Wait about 15 seconds until lights go out on speedo
  6. Fully open fast idle lever again
  7. The engine now revs up while the warning lights flash, and after a few minutes engine shuts down automatically
  8. Done

Greece 25 years later

Thoughts about Greece July 2015

In 1989 to 1990 I lived ten months on Crete. While this hardly makes me an expert on Greece, some reflections present themselves in the current situation.

This morning I also read about the trial in Thailand in connection with the harrowing murders of two British backpackers, and an image came to mind of what it must be like for the families. They find themselves in a parallel universe where their own ideas about police work, justice, evidence, fair trial etc are suddenly gone, replaced by something similar, but crucially different. What is important “back home”, may be irrelevant “over there”.

And this experience I lived in Greece, a different reality. While I was there, Venus was visible low on the horizon in the morning, very large, shimmering, it seemed to pulsate. It was there day after day. And yet, more than one person spoke of a UFO; people were excited. I found it strange. After all, it was just Venus.

I was part of the black economy, teaching English, while my girlfriend worked in a private school, a “Frontistirio xenon glosson”, where the owner took pride in playing by the book, paying taxes and a proper salary. It was clear to us that this was an exception. My own stay there was illegal, since Norway was not in the EEA at the time, but this was conveniently ignored by the local police, who knew everyone, of course, in the fairly tiny community.

The contrast to northern Europe was quite clear, and it still is.

Seeing Varoufakis, fresh off his motorbike next to Schauble, fresh off his chaffeur-driven Mercedes, is like seeing the grasshopper and the ant. For one, you work to live. For the other, you live to work.

On top of this, Schauble is a descendant of Nazi Germany, whilst Varoufakis is the survivor of the Greek exodus from Anatolia in the early twenties, the brutal and ruthless Nazi occupation, the bloody three-year civil war that followed WWII, and the brutal dictatorship of the colonels. When I walked on Crete in 1990 with my blond hair and blues eyes, old men would invariably challenge me: “Germanos?” “Oxi, Norvigos!”. “Kaló Norvegia!”. In other words, it was better to be Norwegian than German (see also Anogia on this blog).

The point is this: the current events will no doubt look very different from a Greek perspective than they do from ours. Memory runs deep in Greece, and on top of this, basic assumptions about the world are simply different from those of the stereotypical northern European.

Do not forget either that the Greeks are very proud. They regard themselves as immeasurably superior to the Turks, for instance, and as the custodians of a proud heritage of civilization and culture. Not just any culture, but the Hellenic culture, which is the foundation of European culture. Christianity is not a Middle Eastern invention, it springs from Rome and Athens, Athens and Rome.

This pride – however poorly linked to current realities – also informs the Greek reaction to the outside world.

Do “we” owe the Greeks a break? I believe we do.

Tur med R i Nordmarka 2. april

Det ble skitur. Nede i byen er det ti pluss og båtpuss, i marka er det perfekte forhold. Store kontraster.

Nordmarka

Turen startet i garasjen hos R. Her ble mine skøyteski utstyrt med noe som heter riller for første gang, og påført et lag fluor fra en boks med svamp på tuppen. Dette skulle vise seg å gi super glid, også på våte partier. Har aldri hatt så god glid på sugeføre noen gang. Føret var ekstremt vekslende, fra isete og hardt i nordvendte skyggepartier, til ren påskeslaps i solhellingene, men stort sett var det veldig bra, og bildet er tatt noen km sør for Kikut, der var det helt “mega” forhold, som man ser. R gjør et lite hopp til ære for fotografen  – eller mister han balansen? På mye av turen så jeg ellers ryggen – eller rompa  – hans, i og med at han gjerne lå litt foran og passet på at det ikke ble noen dassetur…. men her var et kjærkomment øyeblikk da farten var nede i 0 km/t, ja kanskje endatil lavere.

Hjemturen var preget av sol, netto utforbakke, og at det ble langt mellom kondomdressfantomene, og desto tettere mellom vanlige turgåere, fra fireårsalderen til ca 80. Imponerende. Én ting som slo meg, som har lite erfaring fra denne delen av Nordmarka, er hvor kupert det er. Opp og ned, ned og opp. Drepen for småbarn, og temmelig slitsomt selv for en senesterk atlet som meg. På slutten var det dessuten tre timer siden siste tilførsel av karbohydater – tabbe – og undertegnede lå som en klut i motbakkene. Både slitsomt og flaut. R har tydeligvis en helt annen evne til å dosere ut glukose fra lever og andre gjemmesteder, og gikk jevnt og trutt. Jeg antar i alle fall det, det var litt vanskelig å fokusere og han gikk i ett med granleggene et sted ute i synsranden.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Tur til Løvlia lørdag morgen med Lucy

oppstart

Her begynner eventyret, kl 0710. Det er minus 4 hjemme, og minus 8 ved By i Lommedalen.

Lucy løper løs foran meg. Hun har svake jaktinstinkter, og går aldri på tur for seg selv i skogen.

soloppgang

Det er tungt å gå i begynnelsen. Kaldt i lungene og jeg er lett kledd. Solen kommer opp men når ikke ned i elvedalen der jeg går. Først etter over en time skinner solen i løypene, som er fine: jeg møter tråkkemaskinen før halv åtte, sammen med en dame med hund som allerede har tatt morgenturen. Foran meg har én person gått – lange seige skøytetak, maskinmessig. Jeg møter ham siden, han er på vei ned. Høy og sterk type.

lovlia

To timer senere er vi fremme ved Løvlia. De siste kneikene er svært tunge. Godt med kaffe og sjokolade. Høyre sko har vært for stram, og forfoten er iskald. Den får massasje, og jeg får Firkløver. En forsamling menn i femtiårene spiser frokost. Slanke, kledd i superundertøy. De gjør opp for ølet fra dagen før og diskuterer dagens tur. Skal de gå rett hjem fra Kikut? En av dem, en bergenser, sier at det er ingen hast, for det venter masse oppgaver på ham hjemme.

Deilig å vende snuten hjemover, det er mye nedover, og solen tar nå.

dalen

Bildet er fra toppen av “morderbakken”; nå begynner det å komme folk oppover, klokken er blitt 10. Heretter kommer det mer og mer folk oppover.

greineloypa

Rett før man kommer ned til Tverrelva går en løype opp i skogen til venstre. Det står en hyggelig dame der, jeg spør henne. Den går til Greine-hytta, og jeg tar sjansen. Den begynner med noen saftige kneiker som jeg kjenner godt i lår og lunger, så er det et skogholt med lite snø, og så er resten en åpenbaring av sol og grantrær og ikke et menneske, men noen har tråkket en flott løype. Bare til meg, Løytnant Glahn og hans Æsop. Sterk naturopplevelse.

Lucy Lovlia

Lucy er trøtt, lunter bak meg.

Klokka 11 er vi nede. tre pluss nå, og sol. På radioen siteres Nansen: “Skiløpingen er idrettenes idrett“. Det er i alle fall ikke langt unna.

Dear Jamee

Dear Jamee,

For a while I have been thinking of writing to you, or should I say “you”, since the you I am writing to is an imaginary locus formed part from a distant memory of Jamee, part from myself. And I still remember two words I first heard from you – “mordant” and “trenchant”. There was a third latinate word there, too, that I have forgotten. Now, this was definitely you, diplomat son from Karachi. How far from the subway drivers of my childhood´s Oslo, immigrants from the villages of illiteracy, ostensibly from the same country as you. Pakistan – carved out of the empire, with regions with crazy names like “North West frontier area”  and “Tribal territories”. But these are things I realized much later, along with the clannish structure of your native lands – there was an article lately about how these structures structure marriages in Oslo today. Of course that makes sense. Social structures are part of who we are – where we travel, they travel.

Mordant, then, from “mordre” in French, and Trenchant, from “trancher”, French again. Norse conquest of Normandy followed by Norman conquest of England followed by English conquest of India, the words like ribbons through time and space. And before all  that, the Roman conquest of Gallia, linking the north of France to Rome. Ah, Rome. Visualizing the Pantheon sends a chill down my spine. Why this connection?

Lying next to me on the train seat as we roll through the flat countryside north of Oslo is Le Monde Diplomatique. As if I had recently bought it at the newsagents in Ecully, or maybe at the Gare du Nord. Le Monde Diplo, symbol of cultural capital and the right liberal – tier monde attitudes. That´s me, then.

The Charlie Hébdo attacks almost made me nauseous when the news broke, and I know that this was due to my connection with France and with that completely irreverent streak in French culture. Like Italy, I suppose. The cultural pressure to kow-tow and brown-nose is strong in the schools, in the work-place, in the family – so when the floodgates open, they open big-time. At Centrale de Lyon, they once wrote “Barre-toi” on the wall (“get lost”) on the eve of a visit by a top politician called “Raymond Barre”. This made such an impression on me that I remember it to this day. I tried to read Le Canard Enchainé back then, and I remember also the attitudes of fellow students when it came to authority. You pretend to respect.  But never more.

It´s the same in Italy.

We were (wild) and young and free.

And while Frank diligently filled his little notebook with neatly scribbled Russian vocab, I never had that diligence. I suspect I still do not have it. But one thing I have learned while working as a consultant is that you have to make sure you meet expectations, so you gotta stay tuned to what they are. And thank goodness working life in Norway has human dimensions. Some years ago I talked to an American working in a factory near Chigaco. I think he got up at four to start his long commute by car, I can´t remember the length of his working day, but it was late by the time he was back. I am living in a bubble of privilege with my fellow countrymen. While the Poles and Lithuanians fill in the blanks.

I´ve learned a lot about myself (or have I??) – yes, I have. But I know you would recognize me. The humour, outgoing style and intelligence.  The curiosity. The ability to be annoying. They are still there. Even some of the restlessness. A sort of impatience with the world, too. In one sense I am more cynical, in the sense that I have lowered expectations. My fellow men and women on this planet … what to say? I think we struggle to summon sufficient empathy. We remain locked in patterns of thinking. In short, we are highly developed, but not highly developed enough. Prejudice and short-sightedness have fertile conditions in our minds.

I mean, evidently peace and good living conditions are but an extended hand away for the entire planet, but greed and distrust get in the way. And religion! And indifference. And a number of other vices.

I vividly remember a tall guy of Algerian descent at Centrale de Lyon. He told me of this troubles renting a room. You did not need to talk to him for long, or even look at him for long, to see that he was an upright fellow of good background. Yet, prospective landlords saw only his olive skin, black hair and vaguely Algerian features. I keep this in mind when I read about the riots in the banlieues. And returning to Le Monde Diplo, long article there about Japan and the demographic shortfall which shall have to be filled by immigrants – but the country is deeply xenophobic and has a “blood” approach to citizenry. Like Germany and Israel. Unlike the US and France. Though you could argue that the Republican ideals are only skin deep … below lurks the old chauvinism. In both countries. And in “mine”, but I must say Norway is pretty open. The deputy of Labour is now a woman in her early thirties, daughter of immigrants from Pakistan. For some reason her surname is Tadjik, which does not sound terribly Pakistani. She´s married to an infidel, though, so not your typical Qu´ran-waving person.

So the question  then is really about progress, and I hesitate to conclude. We can safely say that since back then, the Soviet union is no more and China looms a lot larger, the Arab world is like a chrysalis bursting open in fits, letting out not just butterflies but much else besides, before shutting itself again. Islam is waiting for its Enlightenment, its Illumination, washing over it, replacing the Medieval with the Ambivalent, to leave only pockets of madness, like the Hasidic Jews in New York that I recently read about, or the millions of fundamentalist Christians in the US. The US needs its own Enlightenment. Admit of it. God never existed outside our imaginations.

We can say one thing though – capitalism has prevailed. The only pockets for resistance are best forgotten – North Korea, Cuba. In Nicaragua the Chinese are building a new canal, a sort of Panama 2.0, though I imagine they will give it a different name.  25 years ago this would have been conclusive proof of a Communist takeover in the region (“Middle America”, we call it). These days, not so much, just proof that the Chinese are loaded and are building their own empire.

It´s time to stop building empires.

On that note – see you soon, I hope.

J

NPR HER-ID RESH HPR NCRP

*oppdatert juli 2018*

I mitt profesjonelle liv arbeider jeg en del med helserelatert IT. Her kommer jeg over mange begreper som i varierende grad er forstått av alle dem som arbeider innenfor sektoren. Under finner du en kort og forhåpentlig konsis intro til et par av dem.

HER-ID

La oss begynne med HER- “Helsetjenesteenhetsregisteret” het det da det ble kommisjonert rundt 2004. I dag har det det langt mer velklingende navn “Adresseregisteret i NHN” (AR), men den unike ID som alle kommunikasjonsparter får i AR, har av historiske årsaker navnet HER-ID. En HER-ID er kun relevant for kommunikasjon, og da primært for elektronisk kommunikasjon; den peker på en gitt person i en gitt rolle ( i praksis ansettelsesforhold), eller på en tjeneste tilbudt av en organisasjon. AR har nemlig to nivåer – organisasjon på topp, så kommer enten en person (fastlege, typisk) eller en tjeneste (“sosialtjenesten i Verdal”). Konkret betyr det at lege Anne Olsen på Storgata legekontor har en HER-id, f.eks. 235, som unikt identifiserer hennes mottaksadresse for elektronisk kommunikasjon på dette legekontoret. HER-id utdeles fortløpende, så et lite tall betyr at her var man tidlig ute.

Med HER-ID i hånda og tilgang til https://register.nhn.no (som igjen krever at man er på NHN), kan man slå opp Anne og få se hva hennes epost er for meldingsmottak (EDI-mottak) samt få tilgang til hennes PKI-sertifikat med dets offentlige nøkkel. Man kan også få tak i legekontorets PKI-sertifikat og dets offentlige nøkkel, slik at man kan sende krypterte meldinger til henne som vedlegg til epost over NHNs epost-baserte meldingstjeneste.

Ofte omtales HER-ID som om det var en slags personidentifikator. Det er det ikke.

RESH

“Register over enheter i spesialisthelsetjenesten”- RESH er en katalog som også drives av NHN. Her kan alle helseforetak – eller sykehus som vanlige folk nok fortsatt kaller det – registrere sin organisasjonsstruktur og få tildelt en unik ID per organisasjonsenhet. Videre vil hver org-enhet merkes med en kode som sier hva den gjør for noe, basert på  kodeverket “OK 2007” (kjem ikkje på navnet). Når RESH brukes bredt, vil det gi en basis for statistikk, samt ha den fordelen at det eksternaliserer org-identer som ellers kun ville vært interne. Dette kan være nyttig eks. i meldingssammenheng, og er dessuten nødvendig for å slå sammen eks, pasientjournalsystemer på tvers av helseforetak. I meldingssammenheng ville det bety at dersom det i en melding fra eks. OUS stod av avsender var ID=223434343, så ville et oppslag i RESH avsløre at det dreide seg om eks. barnekirurgisk poliklinikk ved Ullevaal (tenkt eksempel). RESH er tatt i bruk på mange helseforetak (HF) i HSØ (Helse Sør-Øst) såvidt jeg vet. Andre steder bruker man internt de DIPS-spesifikke kodene, som da er meningsløse for omverdenen.

HPR-ID – Helsepersonellregisteret

Da jeg var løsningsarkitekt i eResept i 2005, het det SAHF. I dag heter det Sak.no, statens autorisasjonskontor for helsepersonell, og har fortsatt ansvaret for registeret og selvsagt for å tildele autorisasjoner til helsepersonell – ikke bare leger, men fysioterapeuter, sykepleiere, radiografer – det er mange kategorier. Opprinnelig ble det opprettet som et beredskapsregister, slik at staten hadde oversikt over hvem som var leger og dermed kunne kalle dem til tjeneste ved krig og denslags, men anvendelsen av registeret har endret seg kraftig over tid. Registeret har informasjon om eksempelvis spesialisering og forskrivningsrett,  – og selvsagt om autorisasjon har blitt tilbakekalt!

HPR-Nummeret er unikt, syvsifret og personlig, og følger en person hele livet. Merk at en utenlandsk, i alle fall skandinavisk, lege kan søke om autorisasjon i Norge uten å ha jobb i Norge – just in case :-). En danske kan altså ha HPR-nummer, uten å ha norsk fødselsnummer.

HPR-nummeret gir altså hverken mer eller mindre informasjon enn et fødselsnummer, men er oppslagsnøkkel i HPR-registeret, og kan oppgis i ulike sammenhenger – resepter, f.eks. – uten å avsløre legens fødselsnummer. Som et slags moteksempel er HELFOs fastlegeregister basert på legens fødelsnummer. Spør du dette om “hvem er fastlegen til borger med fødselsnummer xxxxxx-yyyyy, får du som svar legens fødselsnummer. HELFO er mest interessert i det økonomiske aspektet ved legers gjøren og laden!

I praksis brukes altså HPR som en form for profesjonell ID, og inngår i eResept, på papirresepter, og på andre rekvisisjoner som lab og røntgen. Den gir en unik peker på en unik lege.

NCRP

Norwegian classification of radiological procedures – NCRP-kodeverket eies av Helsedirektoratet/HELFO og brukes delvis til statistikk, delvis til refusjon. Når en bildediagnostisk undersøkelse (“røntgen”) utføres kan den kodes med en NCRP-kode. HF-et kan da føre statistikk basert på dette, og når det rettes et elektronisk krav til HELFO (for polikliniske undersøkelser), sendes NCRP-koden inn som underlag for kravet. En røntgen av brystkassen – røntgen thorax/toraks, har eksempelvis koden SC0AA … dvs, etter 2016 ca er koden seks-sifret. Alle kodene kan lastes ned fra ehelse.no

NPR

NPR er Norsk pasientregister, og drives av Helsedirektoratet. Hovedformålet er finansiering og statisikk i spesialisthelsetjenesten (SPHT), dvs det vi kaller “sykehus” og “psykiatriske sykehus”, samt en del andre enheter, som distriktspsykiatrisk (DPS) og annet. Når du blir behandlet av SPHT, sendes det krav til Helsedirektoratet i form av NPR-koding. Disse kodene gir opphav til statistikk, til finansiering (stykkpris) til helseforetaket, og brukes også av andre registre som Kreftregisteret for å sjekke at man har fått innrapportert alle kreft-tilfeller.

NPR-ID

NPR er i dag personidentifiserbart, og all rapportering gjøres på en persons fødselsnummer. Da NPR ble opprettet, var det “anonymt” og hvert helseforetak rapporterte inn på et løpenummer som var unikt for en person på ett foretak. Så et gitt individ – “Ole Pettersen Knutsson” – kunne ha to ulike NPR-ID på to helseforetak. Ved lovendring for ca 10 år siden ble dette endret, og NPR-ID er ikke lenger i bruk.

Monrad Mosberg og jeg

Oppdatering: Monrad Mosberg gikk ut av tiden 26. februar 2023. Artikkelen er ellers uendret. Mosbergs reketråler het “Nuen”.
———————-

Jeg ble kjent med ‘Mosberg’ som han kalles på Sandøya der han bor før han egentlig ble berømt. Det føles i alle fall sånn. Lenge før han var med å minnes D-dagen sammen med kongen og andre overlevende, lenge før han kastet blomster på havet der “KNM Svenner” ligger i den Engelske kanal. Men jeg kjente historien til “Svenner” da jeg traff ham første gang. Det var ikke mange fjortenåringer som kunne hevde det den gangen – og neppe noen overhodet i dag.

Den beste måten å bli kjent med en krigshelt på er å la det skje av seg selv – og mens jeg skriver disse ordene slår det meg at jeg ikke vet hvordan han kom seg vekk fra det okkuperte Norge og ble en del av den norske marine med base i England, en marine som hadde ubåter (bl.a. “KNM Ula”, som gikk tapt til en mine), MTB-er og altså jagere – “Stord” med kaptein Skule Storheil som var med i Nordkapp-slaget der Scharnhorst ble senket, og “KNM Svenner”, Mosbergs fartøy som var ett av de svært få fartøy som ble senket på D-dagen. 6. juni 1944. Men altså – man ligger bare på Hans Petters marina dag etter dag og ser på båtene og jentene og drikker sin første Cola Light når den kommer på markedet; man bidrar med å sjaue bruskasser og hjelper folk å fylle bensin. Så en dag kommer en skøyte som er rustet som reketråler, og jeg husker ikke navnet på tråleren din, Mosberg. Det tar lang tid å fylle diesel på en skøyte, lang nok tid for en pratsom bergenser på 14 til å prate hull i forsvaret til en rekefisker på snaue seksti, og da skøyta gikk til Kilen, var jeg med. Og fikk avtale om å bli med på reketokt – kan det ha vært morgenen etter?

Vi var ute tre ganger sammen, og den første var den beste. Siden hadde vi henholdsvis rep i propellen og hull i trålen – det er ikke noe å berette om. Men denne morgenen var det sol og havblikk. Ringeklokken durte klokken fire, og med ullgenser og min oransje redningsvest, den jeg også brukte når jeg var ute og hang med Bærumsbermen om kveldene med mammas sekshester, gikk jeg groggy bortover veien til Kilen, og gikk ombord i reketråleren til Mosberg.

Vi gikk ut gapet, gapet mellom Fugløya og Sandøya, og rett til havs. Mye lenger ut enn jeg ante. Der ute, i alle fall en halv times gange ut, så langt at Sandøya er en stripe i horisonten, ligger en dyp renne som følger land. Mosberg navigerte med ekkolodd og landemerker, trålen ble satt, skuta duvet. Jeg la meg på en liten benk akter i styrehuset og sov. Mosberg styrte. På VHF-en holdt han en slags samtale i gang med en annen trålskipper. Det var en selsom dialog. Mest mumling og fullstendig intetsigende fraser. En måte å være sammen på – det viktige var samværet, ikke at man sa noe nytt eller overraskende. Eller dypsindig eller personlig. Bare en jevn strøm av små lyder – her er jeg. Der er du. Vi er sammen i vår ensomhet her ute på havet.

Mosberg vekket meg da trålen skulle opp. Tråldørene kom til overflaten og ble vinsjet på plass og surret. Så trålposen. Ikke alt for mange maneter, og i bunnen – en stor haug med reker. Nå ser jeg dem for mitt indre blikk som røde, men det er bare tull, de må ha vært grå. Men ikke lenge! På dekk hadde Mosberg en tønne med en brenner under, og den var full av kokende vann, så rekene ble kokt – levende! Snart stod vi mot land med nykokte reker, vi gikk inn til Klåholmen og ble møtt av kjøpelystne sommergjester; solen skinte. Jeg hadde matpakke og “likte ikke reker”. Jeg husker rekene som små – og sannsynligvis var de vanvittig gode. De hadde vært i havet inntil for en time siden.

Mosberg forekom meg en eldre herre – og det var han jo, på sett og vis; dette var i 1981 og han ble født 11. februar 1918 i følge Wikipedia. Perspektivet på alder endrer seg jo, men ett er sikkert – nå er han en eldre herre! 97 om noen ganske få dager. Det er bare å gratulere!

Mosbergs tråler ble kondemnert som del av en styrt reduksjon i fiskeflåten; den ligger i en dypvannsrenne ved Risør. Mange tusen kilometer unna ligger “Svenner” med et hull i skroget etter en torpedo fra en tysk E-boot, avfyrt gjennom morgentåken mot en tett klynge av mørke skrog. Det dramaet forteller Mosberg om her – han snakket ikke gjerne om det den gangen heller – i alle fall ikke til en veslevoksen nysgjerriper fra Bergen.

Memories of Anogia (Crete)

Memories of Anogia (Ανώγεια).

Some time ago I read of child brides in Turkey, I think it was, in our present age, and this took my mind back some twenty five years to Crete and the village of Anogia (/anoia/).

I can´t remember whether Greece was mentioned in the article; more likely the link was that in Anogia I came very close to a society which was still living according to old customs.

Anogia is a village in the mountains of Crete, south of Iraklion. We arrived by bus and were met by two cousins that P. had in her English class, who were both from the village. They both spoke good English and were among the mature students, aged about 18 and 19, and we had become quite friendly with them. The rest of the students were in the age bracket 13 to 15, and rather less mature, though one could say they were maturing, and quickly, too. I vividly remember a Maria who was literally bursting out of her clothes under the impact of the hormones in her bloodstream – it seemed as though her parents hadn´t noticed that her body was changing both shape and size, and made the required purchases.

We descended from the bus in this mountain village. There is hardly a horizontal surface there – you are either ascending or descending among rocks and outcrops; the vegetation is scarce, there are some goats, the usual concrete houses and a church, no doubt. We were taken to the house of the cousin´s relatives where we spent a few hours. I don´t think we did much walking around, and so we talked rather more. The gist of it goes like this.

In the house where we stayed was a woman in her early thirties with a young child, we can call her Kiriakí (which means Sunday). She was married, but I can´t remember seeing her husband. What I was told about him was that he was far older than her, and this fact was highly significant. Kiriakí spoke little, if at all, and was, I think, the saddest person I have ever met.

In Anogia, we were told, you often married quite late. The reason for this was that marriage meant setting up house and living together, and this meant that the man had to have the economic means required. Given that a man might be well into his thirties before this state of affairs arose, a pragmatic (in modern Greek, “pragma” means “thing”) solution had been found: the young would be betrothed, they would move in with the girl´s family, have children (and, er, sex). Once the house was ready, they would marry and establish their own household.

In Anogia, girls could not talk to boys who were not in their family, unless they were accompanied by male relatives. A chaperone was always required – otherwise, well – the usual state of affairs. Loss of honour. Loss of face. Recriminations. Violence? Best not find out.

Kiriakí had been betrothed when she was young to a man of her own age, but he killed himself in a car or on a motorbike like many other young Cretans – or more likely cretins – before him. The word cretin derives from Crete, of course.

In key respects, the fate that now befell Kiriakí was worse than death. She was now unmarried, childless and unmarrieable. She was tainted. This logic certainly defies me, but then, I grew up in Scandinavia in the seventies.

The only venue open to her was to marry someone who was himself on the margins – a widower, a man whom nobody had wanted to marry for whatever reason. In the case of Kirakí my impression was that the man in question was well off, but unmarried, and in his early fifites, and she had elected to marry him rather than remain in limbo the rest of her life. Thus her sadness, which was you could almost touch, the way it filled the air around.

Could she have escaped, left and gone to Athens, or some other part of Greece where the 20th centry had arrived? I never posed the question then, it never crossed my mind. But Anogia was clearly a world within a world, so I suppose the answer was that it never crossed her mind.

If you ask me, they had lived like that in Anogia for millenia. I wonder if they still do, but I doubt it.

PS

Anogia is famous for its part in the abduction of the German governor of Crete during World War II. The governor was successfully (though the Germans may have described it differently) shipped to Egypt (which was occupied by the British!), and the German revenge fell on Anogia.

For this, and for a number of other acts of violence, I was always – or very often – greeted by the question “Germanos?” by elderly Greek men. “Oxi, Norvigos”. “Orea – polí orea, Norvigos”.