Archive | skiing RSS feed for this section

Tur til Løvlia lørdag morgen med Lucy

15 Mar

oppstart

Her begynner eventyret, kl 0710. Det er minus 4 hjemme, og minus 8 ved By i Lommedalen.

Lucy løper løs foran meg. Hun har svake jaktinstinkter, og går aldri på tur for seg selv i skogen.

soloppgang

Det er tungt å gå i begynnelsen. Kaldt i lungene og jeg er lett kledd. Solen kommer opp men når ikke ned i elvedalen der jeg går. Først etter over en time skinner solen i løypene, som er fine: jeg møter tråkkemaskinen før halv åtte, sammen med en dame med hund som allerede har tatt morgenturen. Foran meg har én person gått – lange seige skøytetak, maskinmessig. Jeg møter ham siden, han er på vei ned. Høy og sterk type.

lovlia

To timer senere er vi fremme ved Løvlia. De siste kneikene er svært tunge. Godt med kaffe og sjokolade. Høyre sko har vært for stram, og forfoten er iskald. Den får massasje, og jeg får Firkløver. En forsamling menn i femtiårene spiser frokost. Slanke, kledd i superundertøy. De gjør opp for ølet fra dagen før og diskuterer dagens tur. Skal de gå rett hjem fra Kikut? En av dem, en bergenser, sier at det er ingen hast, for det venter masse oppgaver på ham hjemme.

Deilig å vende snuten hjemover, det er mye nedover, og solen tar nå.

dalen

Bildet er fra toppen av “morderbakken”; nå begynner det å komme folk oppover, klokken er blitt 10. Heretter kommer det mer og mer folk oppover.

greineloypa

Rett før man kommer ned til Tverrelva går en løype opp i skogen til venstre. Det står en hyggelig dame der, jeg spør henne. Den går til Greine-hytta, og jeg tar sjansen. Den begynner med noen saftige kneiker som jeg kjenner godt i lår og lunger, så er det et skogholt med lite snø, og så er resten en åpenbaring av sol og grantrær og ikke et menneske, men noen har tråkket en flott løype. Bare til meg, Løytnant Glahn og hans Æsop. Sterk naturopplevelse.

Lucy Lovlia

Lucy er trøtt, lunter bak meg.

Klokka 11 er vi nede. tre pluss nå, og sol. På radioen siteres Nansen: “Skiløpingen er idrettenes idrett”. Det er i alle fall ikke langt unna.

Advertisements

Skitur med Lucy

16 Feb

Dagen begynte sånn passe. Moderat eksistensiell krise. Har livet mening? Blir helseregisterloven tolket helt feil, med store unødvendige konsekvenser? Må sportskommentatorer alltid være så nasjonalistiske at de ikke ser en god sportsprestasjon bare fordi det er en utlending som står for den? Syria – nok et offer for imperialismen i Midt-Østen. Nok å tygge på.

Lucy med sokk

Og så regn og +5 hele dagen – men: yr hadde antydet at skydekket ville letne til kvelden, så kl 18:10 var jeg ved By i Lommedalen med Lucy, skøyteski, hodelykt og vannbelte. Skyene trakk seg tilbake, det siste lyset svant i nord, temperaturen sank til null, og løypene var tomme. Traff et par andre løpere, alle med 1000-metere i pannen. Av en eller grunn er slike kveldsløpere lite sosiale. Jeg roper gjerne “god kveld” men får sjelden noen svar. De skjuler seg bak sine lysstråler og durer videre. Jeg lukker øynene for å bevare nattsynet, for jeg går gjerne uten lykt.

Da vi dro ut var det tre farger i verden – snøens hvit, skogens svart og himmelens blå. På turen hjem var det egentlig bare nyanser av grått og svart og hvitt. Det var med andre ord temmelig mørkt. Jeg hadde trodd at månen skulle vise seg, men den valgte å avstå. Den kommer nok senere, når bare jorden får rotert litt til. Jeg vet den er der, jeg så den for noen dager siden fra Sollihøgda da jeg var på tur med Hans. Da la den et spøkelsesskjær over landskapet, ved å lyse opp tåken som den samtidig skjulte seg bak.

Når skydekket trekker seg tilbake, fryser vann til is. Sporene var lynraske. Når sporene er slik, er det litt som å være på en rask sykkel: du bare må gi jernet, for du får så mye igjen for kreftene. Særlig ved skøyting går det veldig lett, også i slak motbakke. Så jeg gikk fort, hadde følelsen av å suse av sted. En subjektiv opplevelse, uten tvil, men deilig var det. Lucy hang på – utrolig hva det bor av krefter og fart i 9,5 kg slank Beagle. På veien hjem sitter hun på fanget mitt i bilen og vi småprater og hun slikker svetten av kinnet mitt. Intimt.

Mørkt var det. Slapper jeg helt av i mørket? Nei. Det gjorde jeg ikke som barn, og deg gjør jeg fortsatt ikke. Ikke i skogen, i alle fall. På sjøen kanskje? Jo, bedre det. Ingen troll på sjøen. Eller elg. Elg er det masse av langs Lomma innover mot Tverrelva, men jeg kom trygt fram der jeg sist var for 24 timer siden da Hans og jeg bemannet matstasjon under Grenaderen. En slurk vann, en titt på klokka, så vende nesen hjemover. Nedover var det bare å stake i sporet med en og annen kort motbakke som ble padlet. Det gikk fort. Lucy hang med. Hun holder følge i unnabakker i 25km/t, så dette var godt innenfor grensen. Hun ligger ved siden av meg i sofaen nå. Over oss var det noen stjerner, ett og annet fly durte forbi på vei til Gardermoen.

Mentalhygiene. Vel hjemme i sofaen er har verdens problemer trukket seg tilbake, og fokus vender tilbake til de nære ting. Heldig som har naturen så nær.