Her begynner eventyret, kl 0710. Det er minus 4 hjemme, og minus 8 ved By i Lommedalen.
Lucy løper løs foran meg. Hun har svake jaktinstinkter, og går aldri på tur for seg selv i skogen.
Det er tungt å gå i begynnelsen. Kaldt i lungene og jeg er lett kledd. Solen kommer opp men når ikke ned i elvedalen der jeg går. Først etter over en time skinner solen i løypene, som er fine: jeg møter tråkkemaskinen før halv åtte, sammen med en dame med hund som allerede har tatt morgenturen. Foran meg har én person gått – lange seige skøytetak, maskinmessig. Jeg møter ham siden, han er på vei ned. Høy og sterk type.
To timer senere er vi fremme ved Løvlia. De siste kneikene er svært tunge. Godt med kaffe og sjokolade. Høyre sko har vært for stram, og forfoten er iskald. Den får massasje, og jeg får Firkløver. En forsamling menn i femtiårene spiser frokost. Slanke, kledd i superundertøy. De gjør opp for ølet fra dagen før og diskuterer dagens tur. Skal de gå rett hjem fra Kikut? En av dem, en bergenser, sier at det er ingen hast, for det venter masse oppgaver på ham hjemme.
Deilig å vende snuten hjemover, det er mye nedover, og solen tar nå.
Bildet er fra toppen av “morderbakken”; nå begynner det å komme folk oppover, klokken er blitt 10. Heretter kommer det mer og mer folk oppover.
Rett før man kommer ned til Tverrelva går en løype opp i skogen til venstre. Det står en hyggelig dame der, jeg spør henne. Den går til Greine-hytta, og jeg tar sjansen. Den begynner med noen saftige kneiker som jeg kjenner godt i lår og lunger, så er det et skogholt med lite snø, og så er resten en åpenbaring av sol og grantrær og ikke et menneske, men noen har tråkket en flott løype. Bare til meg, Løytnant Glahn og hans Æsop. Sterk naturopplevelse.
Lucy er trøtt, lunter bak meg.
Klokka 11 er vi nede. tre pluss nå, og sol. På radioen siteres Nansen: “Skiløpingen er idrettenes idrett“. Det er i alle fall ikke langt unna.
schoutbynacht 