Archive | norsk RSS feed for this section

Om å lære av historien (Afghanistan)

6 Mar

For omlag 170 år siden invaderte britene Afghanistan i den første av de tre afghanske krigene. Invasjonen den gangen – i 1838 – lignet i mangt og meget på situasjonen da Sovjetunionen invaderte, og er heller ikke ulik dagens. Britene oppgav som påskudd i at de var invitert inn av en avsatt fyrste – Shah Shajan – og tok landet uten større kamphandlinger. De etablerte seg i Kabul, men hadde liten kontroll over resten av landet, og inngikk skiftende allianser med lokale makthavere som snudde kappen etter rådende vinder. Allerede etter 3 år var det over. Det endte i et blodbad, der den britiske armé samt tjenere og familier marsjerte ut av Kabul  6. januar 1842 etter en avtale om fritt leide med klanoverhodet Akbar Khan. Afghanerne holdt ikke ord. Av de om lag 16.000 soldater og sivile som satte ut på ferden, overlevde én eneste soldat forræderiet og de konstante angrepene, og kom fram til målet i Jalalabad.

I  Rudyard Kiplings ”Arithmetic on the frontier”, lyder to av de sentrale strofene slik:

A scrimmage in a Border Station—
A canter down some dark defile—
Two thousand pounds of education
Drops to a ten-rupee jezail
The Crammer’s boast, the Squadron’s pride,
Shot like a rabbit in a ride!

No proposition Euclid wrote,
No formulae the text-books know,
Will turn the bullet from your coat,
Or ward the tulwar’s downward blow
Strike hard who cares—shoot straight who can—
The odds are on the cheaper man.

Diktet beskriver hvordan ”the cheaper man” – koloniundersåtten – med sitt billige våpen, i dette tilfellet en enkel muskett med lang rekkevidde kalt jezail, feller den høyt og dyrt utdannete britiske soldaten, og hvordan allverdens tekstbøker og teoretisk kunnskap er verdiløs mot geriljakrigeren. Diktet er skrevet i 1886 og viser til den andre afghanske krigen, som igjen satte vestlig soldat mot stammekriger – den varte fra 1843 til 1880.

Krigene i Afghanistan på 1800-tallet skjedde mot et bakteppe av internasjonal rivalisering om et strategisk viktig område – The Great Game. Russerne presset på fra nord og britene fra sør, og deres interesser og maktkamp møttes i Afghanistan. Landet ligger like strategisk plassert i dag som den gang, selv om det større strategiske bildet har endret seg. I dag ligger Afhanistan som en propp mellom russiske interesser i nord, Iran i vest og Pakistan i øst og sør. En eventuell gass- eller oljeledning fra Kaspihavet til det Indiske hav må gjennom landet, noe som var bakgrunnen for amerikanske Unocals samtaler med Taliban i 1997. For vesten og amerikanerne vil kontroll over Afghanistans utenrikspolitikk og allianser ha stor verdi, ved at Iran da blir ”gjerdet inn”, det demmes opp mot russisk innflytelse fra nord og mot de islamistiske kreftene i nord-vest Pakistan. Strategisk kontroll og innflytelse er like viktig i 2008 som for 200 år siden; det er stort sett kun navnet på aktørene og innholdet i retorikken som har endret seg.

Mot et slikt bakteppe, hva skal man da tro om Norges engasjement i Afghanistan? Først og fremst er den offisielle retorikken så naiv i sitt budskap, og dermed så absurd i munnen på det politiske lederskap i et moderne vestlig land, at den kun kan være falsk. Fikenbladet Al-Qaida stod til nød til troendes i 2001, men vi har siden sett at Bin-Ladens beste venner snarere befinner seg i Saudi-Arabia og ikke minst Pakistan, våre allierte foregangsland innen demokrati og menneskeretter. Grunnene for militær intervensjon som trekkes fram i dag, seks (10!) år etter invasjonen, er knyttet til menneskeretter og Talibans kvinnefiendtlighet – argumenter man umulig kan være uenig i; argumenter det derfor er grunn til å være dypt skeptiske til. Hvis Bin-Laden hatet demokratiet, slik vi blir fortalt, ville han angrepet Sverige, ikke USA. Hvis menneskerettigheter var det vi bekymret oss mest om i vår aggressive forsvarspolitikk, ville vi hatt en rikholdig liste land å invadere før vi dro til Afghanistan; vi kunne begynne med Cuba (først Guantanamo Bay, siden resten av øya) – for siden å seile våre atomdrevne hangarskip til Gulfen og avlegge prestestyret i Riyadh en visitt.

De offisielle grunnene er rene skalkeskjul for en annen dagsorden, slik offisielle grunner nesten alltid er. Det betyr ikke at de er dårlige grunner, tvert om – de overbeviser 99% av Stortinget og store deler av befolkningen – de er bare ikke de reelle grunnene.

De reelle grunnene til Norges nærvær i Afghanistan blir ikke gjort offentligheten i Norge til del, og vi må trekke våre egne konklusjoner.

Det er nærliggende å tro at Norges objektive interesser i Afghanistan er sterkt begrensede, like begrensede som vårt militære nærvær der. Som del av en allianse hvis strategiske dagsorden vi i noen grad deler, må vi imidlertid smake steken. Man kan ikke være med i NATO uten å ta del i NATOs engasjementer og strategiske utvikling, og dermed vil man uvegerlig opptre som en marionett for amerikanske interesser, i og med at disse dominerer i NATO. På tilsvarende vis har tsjekkerne neppe noe usnakket med Iran, men blir nå med ett fiender med disse beskjeggete mullaher fra fjerne himmelstrøk. Slik også med menig Olsen fra Løten og hans kampfeller, de neste ofre for de moderne jezailer – veibombene. Brikker i et sjakkspill. De sendes ut for å dø, nå som i 1838, nå som til alle tider, med nasjonal patos og forsikringer om at de risikerer livet for en god sak og at deres mandighet er upåklagelig. Det er kanskje best om de aldri oppdager at de ble holdt for narr.

Vil dagens militære intervensjon i Afghanistan lykkes? Det spørs hva målet er! Men det er all grunn til å anta at invasjonsstyrkens mål ikke sammenfaller med afghanernes mål, og da er det lite som tyder på at konflikten vil bli kortvarig. Historien har tallrike eksempler for den som vil lære av dem.

Generalkonglomeratet

3 Mar

Helt siden de første ukene etter at Generalkonglomeratet kom i drift hadde en diffus følelse av at noe ikke var helt som det skulle spredd seg i konglomeratets omgivelser. Imidlertid var følelsen så diffus, så lite håndgripelig, og dessuten tildels så pinlig, at de alle fleste vegret seg for å si noe som kunne avsløre hva de tenkte. Det lengste de fleste strakk seg til var en kryptisk kommentar i heisen når de besøkte Generalkonglomeratet. ”De har sannelig raske heiser her i GK” (GK var den vanligste forkortelsen for det som i virkeligheten het ”Generalkonglomeratet for alt mellom vugge og grav”). Samreiserne i heisen nikket saklig og sa seg enig. ”Ja sannelig har de raske heiser”. Mer ble der ikke ytret om den saken.

Flere år hadde nå gått siden dørene til GK ble åpnet til taler og hornmusikk. I sakens anledning ble det fra høyeste myndighetshold fremholdt at man hadde Store Forventninger til det nye Generalkonglomeratet. Nøyaktig hva som lå skjult i uttrykket Store Forventninger ble ikke nærmere utdypet, ikke minst fordi dette ble uttalt av landets ypperste byråkrater, dertil med betydelig prosodisk understrekelse av adjektivet ”Store”. Om det ikke ble utdypet, så ble det likevel utvidet: ”sjelden eller aldri har så mye byråkratisk og juridisk kompetanse vært samlet under ett tak her i Riket”, la de til. Taket det ble siktet til ruvet i seg selv, hele søtten etasjer hadde det nå under seg, etter at bygningen i forbindelse med en generell oppussing hadde blitt utvidet med en toppetasje i rikelige mengder plexiglass, titanium og utarmet uran. Selvsamme toppetasje ble kalt ”kommandobroen” av konglomeratets hærskare av byråkrater, i og med at det var her oppe, med luftig utsikt over Byen og dens berømte profil med Rådhusets karakteristiske tvillingtårn, iblant forvekslet med en transformatorstasjon av tilreisende, at konglomeratets ledelse henslepte sine dager. Forventningene var det med andre ord ikke noe å si på, ei heller de fysiske og menneskelige rammebetingelsene. Det var bare å skride til verket.

I de påfølgende årene hadde konglomeratet etablert sin arbeidsform og en jevn strøm av materiale og immateriale fløt inn og ut av den høye bygningen. Gjennom telekommunikasjonslinjene ble det utekslet en jevn strøm av data med omverdenen. Varebiler kom og gikk, med brev og pakker inn, brev og pakker ut. Mat ble kjørt inn og søppel ble kjørt ut. Gjennom de tallrike rørene under bakken ble bygget tilført rent vann, og kloakken ble ivaretatt på beste vis. Saker ble opprettet og saker ble lukket og arkivert for ettertiden. Det var intet å utsette på noe som helst. Alt fungerte. Alt var i skjønneste orden.

Likevel, som sagt, de små kommentarene i heisen var et element som skurret. Når man roser en bagatell, kan det ligge en skjult kritikk i kommentaren, noe som så mange har fått smertelig erfare. Heisene var altså raske, og ære være dem for det. Tysk finmekanikk smurt med petroleumsprodukter fra de store havdyp! Bedre enn det kunne det knapt bli. Men som sagt, bak denne rosen lå det et visst ubehag, et ubehag knyttet til at de besøkende følte seg døsige, ja, rett og slett søvnige! Heisenes muntre hvisling i deres sjakter brøt inn i døsigheten. Her var det noe som gikk fort og friskt og livlig! ”Sannelig raske heiser!”. Replikken datt ut av munnen på mer enn en besøkende, og han eller hun tok seg beskjemmet i det. Hvem ville vel innrømme at de var døsige, enn si søvnige, midt på arbeidsdagen? Det kunne sågar være om morgenen, etter ett av statusmøtene der konglomeratet møtte en av mennene med Store Forventninger. Hvorvidt disse forventningene noensinne var blitt møtt, var i parentes bemerket aldri noe tema. Det ville vært å bryte et av byråkratiets grunnleggende tabu.

Men se det! Selv i de tidlige morgentimer kunne en besøkende bli grepet av en slik døsighet at den skjebnesvangre replikken formet seg i hans underbevissthet og fant veien til talesenterets motornevroner før overjeget rakk å gripe inn!

De besøkende ble altså rammet av en nærmest lammende søvnighet etter å ha oppholdt seg noen tid i bygningen, uavhengig av etasje eller andre omstendigheter. Hvorvidt de som hadde fast tilhold i bygningen også følte det slik, vites ikke. En mulig pekepinn på at så faktisk var tilfelle finner vi i det faktum at tilførselen av kaffe per medarbeider lå noe over middelforbruket for kontorarbeidere i Riket. Dette var et faktum som imidlertid var skjult i hauger av ordrer og fakturaer, og ikke inngikk i konglomeratets årsrapporter. Hvorom allting er, så vites lite om det interne livet i Konglomeratet utover det eksternt observerbare, og det er allerede omtalt i de foregående avsnitt.

Vendepunktet kom en blek vintermorgen da en vedlikeholdsarbeider snublet inn på et mørkt rom i konglomeratets kjeller. Det var et rom som hadde stått uberørt i mange år. Hvilke planer som lå bak vedlikeholdsarbeiderens innsnublen skal det ikke spekuleres i; uansett kom denne hendelsen til å bli et Vendepunkt, om enn et lite omtalt Vendepunkt.

I rommets mørke kunne man skimte tre store trykkflasker som var koblet med slanger til et tykt aluminiumsrør av den typen man vanligvis finner i ventilasjonssystemer. På flaskene var det ventilratt og manometere, og med store røde bokstaver sto det skrevet ”Oksygen”.

Vedlikeholdsarbeideren tente sin lommelykt og lot lysstrålen falle på manometrene. De første viste at flaskene var fulle. De neste viste at ventilene var lukket.

Etter at ventilene ble åpnet forstummet samtalene om heisenes forbløffende hastighet.

Schout by nacht

26 Feb

(Nederlandsk schout-bij-nacht) er en militærgrad til sjøs på 1700-tallet som i dag tilsvarer kontreadmiral.

Hva har det med meg å gjøre?

Det dukker opp i bøker jeg leser. Jeg liker ordet. Det er uvanlig.

Første gang jeg kom over ordet var i en tegneserie om Tordenskjold. Han vokste opp i Trondheim og kom etter hvert til Kongens København der han gjorde karriere i marinen, og etter hvert fikk graden Schoutbynacht – den som speider om natten – eller kontréadmiral, dvs den admiralen som har ansvar for den bakre delen av flåten, “rear admiral” på engelsk. Under slaget ved Trafalgar i 1805 var Collingwood Nelsons rear admiral, hans Schoutbynacht.

Thorkild Hansen har skrevet en bok om en dansk mann som levde i overgangen mellom 1500 og 1600-tallet, Jens Munk. Han kom til den brasilianske byen Bahia de todos los Santos på et nederlandsk skip – “Schoutbynacht”  – som ble oppbragt av en fransk pirat. Jens Munk reddet seg i land, og var der noen år. Siden ledet Jens Munk Kristian IVs ekspedisjon til Hudson Bay, der han nesten gikk til grunne.

Så der har vi Schoutbynacht igjen.