war

Krigskirkegård i Toscana

schoutbynachtLeave a comment

Jeg står på en kirkegård i Toscana. Den er annerledes enn flertallet av toskanske kirkegårder, for den ligner på våre nordiske. Gravene ligger i grønt gress med en vertikal stein, hvorimot italienske nekropolis vanligvis har steingraver som til og med står stablet i høyden, som store kommoder med skuffer i. Her føler man seg straks mer hjemme, og grunnen er at det er en krigskirkegård for Samveldet. 256 menn fra Storbritannia og Sør-Afrika har funnet sin siste hvileplass her i en bred dal i Toscana.

Jeg ser for meg en kvinne i Northumberland, rett sør for grensen mellom England og Skottland. Det er endelig sommerferie, og hun laster bilen sin med bagasje, mann og barn, et veiatlas for Europa, og et fotografi bakt inn i plast. Turen går sørover; under kanalen, gjennom Frankrike til Nice, der de stopper noen dager. Så kjører de østover til Genova, via Milano og Bologna til de kommer til motorveien over Appeninnene. En liten time senere har de krysset denne fjellkjeden på en tofelts motorvei som klatrer daler og skjærer gjennom fjell. De fortsetter på motorveien A1 forbi Firenze uten å stoppe, for målet nærmer seg. En knapp time etter Firenze svinger de av motorveien ved Valdichiana, og setter kursen mot landsbyen Foiano della Chiana. Val di Chiana er navnet på en bred dal som inntil for noen få hundre år siden var en stor våtmark, med innsjøer, grunne elver og myrer – og malariamygg. Nå er den drenert, og den store flate dalbunnen er et grøderikt område. Landsbyen Foiano ligger på en bakketopp på den vestre siden av dalen, og familien fra England passerer gjennom denne, svinger østover igjen, følger veien ned til den flate dalbunnen, og ser straks skiltet: Foiano della Chiana War Cemetery. Kort etter står kvinnen i det bakerste høyre hjørnet av kirkegården, og ser for første gang sin farfars grav. Hun leser teksten på steinen igjen og igjen – ” a corner of a foreign field that is forever England”. Han ble 25. Idet hun reiser seg for å gå, tar hun fram svart-hvitt bildet av farfaren, og presser det ned mellom jorden og gravsteinen.

Jeg står og ser på det bildet.

Jeg leser inskripsjonene – Royal Northumberland Fusiliers, Black Watch, King’s Own – 22 years, 35 years, 19 years, … Jeg gråter.

I fasaden på steinbygningen som tjener som oppbevaringsplass for gartnerens utstyr står en gjestebok og en stålplate med en kort resymé av felttoget i Italia. Essensen er at det var nødvendig å åpne en ny front for å binde opp tyske styrker, og det skjedde ved landgangen i Sicilia sommeren 1943. Sommeren 1944 hadde fronten nådd Toscana, og tyskerne var på retrett mot en forsvarslinje (Gustaf) på høyde med Firenze. For å kjøpe tid gjorde tyskerne motstand i Val di Chiana, og resultatet av disse trefningene ble et høyere antall falne i denne perioden. Siden frøs fronten sent på høsten, og den allierte offensiven startet først igjen i april 1945. Inskripsjonen gjør det klart at denne italienske var en halvhjertet offensiv der angrepet ble svekket ved at store styrker ble omdirigert til Normandie. Likevel var de samlede tapene for Samveldet 300.000, hvorav 40.000 drepte. Hvor mange tyskere som måtte bøte ved livet, sies det intet om.Til sammenligning ble ca 50.000 amerikanere drept i Vietnam – og minst en million glemte vietnamesere.

Kampene i Val di Chiana var en parentes i krigen,  en parentes i historien til Toscana, der Etruskernes sivilisasjon går tilbake til 1000 før Kristus, og der de fleste landsbyer har rådhus som ble bygget på 1300-tallet.

Jeg tenker på det underlige i å komme og dø her in a foreign field. På en skala som denne kan man ta inn over seg tapet, sorgen til de etterlatte, det meningsløse. 256 døde, det kan man nesten forstå. En passelig dose 2. verdenskrig.

Edinburgh Castle en kald høstdag i 1986. Jeg står og leser navn på steintavler over the Glorius Dead på slagmarkene i Frankrike og Belgia, 1914-18. Tallene er vanvittige. Det rører meg. Innskriftene forteller meg at disse mennene døde for Konge og Fedreland, for Ære og Storhet, men jeg klarer ikke å tro på det. Fortellingen om første verdenskrig er en gammeldags historie. Konge og Fedreland gikk av moten allerede under andre verdenskrig, og ble erstattet av historien om kampen mot det Onde, et motiv som ble stående gjennom hele den kalde krigen og fortsatt leder våre kriger i Afghanistan og Irak. Ingen kjemper lenger for territorier, for storhet, for kongeriker der solen aldri går ned, for blod og brorskap. Nå dør vi, eller helst de andre, for å fremme Demokratiet. Heller død enn udemokratisk.

I gjesteboken i Foiano della Chiana har unge italienere vært på klassetur. Kanskje falt en stillhet over den bråkete flokken med deres fargesprakende ”Invicta”-skolesekker da de stod her? Innskriftene deres kan tyde på det, på at de har absorbert Fortellingen: ”Grazie” ”You died for us” ”Peace Peace Peace”.

Jeg sliter med å tro på Fortellingen. Fortellingen om det Gode mot det Onde. Jeg prøver å lage min egen fortelling om hva disse mennene døde for ved å rive ned den offisielle, for noe sier meg at den er falsk. Fæle nazister med stålbriller og Tigertanks ruller over netthinnen. Tommies med cockney-aksent og tekrus. We will fight them on the beaches … and we will never surrender. I fortellingen inngår også kameraderiet, soldatæren, band of brothers, den unike opplevelsen det er å være ved fronten, drepe og bli drept. Fortellingen glorifiserer denne opplevelsen, gjør den til noe positivt. Offervilje, mot og utholdenhet belønnes med medaljer og distinksjoner. Vilje og karakter herdes – og brytes ned.

Min egen fortelling trekker trådene tilbake til første verdenskrig, som var en gammeldags europeisk krig om makt og innflytelse, kull og jernmalm og imperier. Hvis andre verdenskrig var en fortsettelse av den første, var den da kun en kamp mellom det Gode og det Onde? Det er det vi må tro, da er det lettere å dø, da er det lettere å forsone seg med de mange unge døde.

I min fortelling dør de mange for strategiene til noen få, strategier som er laget på vegne av de mange, men uten deres medvirking, forståelse, godkjennelse. Imperiets sønner dør for at deres mødre skal kunne drikke billig te svøpt i billige tekstiler mens de sørger. Imperiets sønner dør for at deres mødre skal ha billig bensin til sine biler. Har noen spurt mødrene og fedrene om de vil betale bensinen med blod?

Fordi ingen spør oss om vi vil krige må vi ha en fortelling, en fortelling som passer til tidens ånd. I en verden der krig var en ærerik aktivitet, kunne krigen være sin egen Fortelling. Krig fremmer det høyeste i mennesket, bygger Nasjonen, samler Ære. Etter Verdun og Somme falmet den fortellingen, og ble erstattet av det Gode mot det Onde. I dag er det altså Demokratiets faner vi stabler våre krysserraketter under; der finstiller vi våre lasersikter og tanker opp våre førerløse fly. Uansett blir det de andre som må grave flest graver denne gangen. Det sørger vår overlegne Kill Ratio for.

Jeg har motstridende følelser der jeg står på en krigskirkegård i Toscana. De hjerteskjærende innskriftene fra de etterlatte og nærheten til de mange unge døde, ønsket om å sette dette slakteriet inn i en sammenheng som gir det en slags mening, den gnagende tvilen om at det hele var et meningsløst spill av liv.

Jeg leser en inskripsjon til, den som beveger meg mest.

”At the going down of the sun and in the morning, we will remember them.”

Om å lære av historien (Afghanistan)

schoutbynacht1 Comment

(skrevet i 2006, redigert for klarhet her og der)

For omlag 170 år siden invaderte britene Afghanistan i den første av de tre afghanske krigene. Invasjonen den gangen – i 1838 – lignet i mangt og meget på situasjonen da Sovjetunionen invaderte, og er heller ikke ulik dagens. Britene oppgav som påskudd i at de var invitert inn av en avsatt fyrste – Shah Shajan – og tok landet uten større kamphandlinger. De etablerte seg i Kabul, men hadde liten kontroll over resten av landet, og inngikk skiftende allianser med lokale makthavere som snudde kappen etter rådende vinder. Allerede etter 3 år var det over. Det endte i et blodbad, der den britiske armé samt tjenere og familier marsjerte ut av Kabul  6. januar 1842 etter en avtale om fritt leide med klanoverhodet Akbar Khan. Afghanerne holdt ikke ord. Av de om lag 16.000 soldater og sivile som satte ut på ferden, overlevde én eneste soldat forræderiet og de konstante angrepene, og kom fram til målet i Jalalabad.

I  Rudyard Kiplings ”Arithmetic on the frontier”, lyder to av de sentrale strofene slik:

A scrimmage in a Border Station—
A canter down some dark defile—
Two thousand pounds of education
Drops to a ten-rupee jezail—
The Crammer’s boast, the Squadron’s pride,
Shot like a rabbit in a ride!

No proposition Euclid wrote,
No formulae the text-books know,
Will turn the bullet from your coat,
Or ward the tulwar’s downward blow
Strike hard who cares—shoot straight who can—
The odds are on the cheaper man.

Diktet beskriver hvordan ”the cheaper man” – koloniundersåtten – med sitt billige våpen, i dette tilfellet en enkel muskett med lang rekkevidde kalt jezail, feller den høyt og dyrt utdannete britiske soldaten, og hvordan allverdens tekstbøker og teoretisk kunnskap er verdiløs mot geriljakrigeren. Diktet er skrevet i 1886 og viser til den andre afghanske krigen, som igjen satte vestlig soldat mot stammekriger – den varte fra 1843 til 1880.

Krigene i Afghanistan på 1800-tallet skjedde mot et bakteppe av internasjonal rivalisering om et strategisk viktig område – The Great Game. Russerne presset på fra nord og britene fra sør, og deres interesser og maktkamp møttes i Afghanistan. Landet ligger like strategisk plassert i dag som den gang, selv om det større strategiske bildet har endret seg. I dag ligger Afhanistan som en propp mellom russiske interesser i nord, Iran i vest og Pakistan i øst og sør. En eventuell gass- eller oljeledning fra Kaspihavet til det Indiske hav må gjennom landet, noe som var bakgrunnen for amerikanske Unocals samtaler med Taliban i 1997. For vesten og amerikanerne vil kontroll over Afghanistans utenrikspolitikk og allianser ha stor verdi, ved at Iran da blir ”gjerdet inn”, det demmes opp mot russisk innflytelse fra nord og mot de islamistiske kreftene i nord-vest Pakistan. Strategisk kontroll og innflytelse er like viktig i 2008 som for 200 år siden; det er stort sett kun navnet på aktørene og innholdet i retorikken som har endret seg.

Hva skal man  tro om Norges engasjement i Afghanistan?

Fikenbladet Al-Qaida stod til nød til troendes i 2001, men vi har siden sett at Bin-Ladens beste venner snarere befinner seg i Saudi-Arabia og ikke minst Pakistan, våre allierte foregangsland innen demokrati og menneskeretter. Grunnene for militær intervensjon som trekkes fram i dag, seks (10!)(20!) år etter invasjonen, er knyttet til menneskeretter og Talibans kvinnefiendtlighet – argumenter man umulig kan være uenig i; argumenter det derfor er grunn til å være dypt skeptiske til: de er lette å ty til.

Norges objektive interesser i Afghanistan er sterkt begrensede, like begrensede som vårt militære nærvær der. Som del av en allianse hvis strategiske dagsorden vi i noen grad deler, må vi imidlertid smake steken. Man kan ikke være med i NATO uten å ta del i NATOs engasjementer og strategiske utvikling, og dermed vil man uvegerlig opptre som en marionett for amerikanske interesser, i og med at disse dominerer i NATO.
Slik også med menig Olsen fra Løten og hans kampfeller, de neste ofre for de moderne jezailer – veibombene. Brikker i et sjakkspill. De sendes ut for å dø, nå som i 1838, nå som til alle tider, med nasjonal patos og forsikringer om at de risikerer livet for en god sak og at deres mandighet er upåklagelig. Det er kanskje best om de aldri oppdager at de ble holdt for narr.

Vil dagens (2006) militære intervensjon i Afghanistan lykkes? Det spørs hva målet er! Men det er all grunn til å anta at invasjonsstyrkens mål ikke sammenfaller med afghanernes mål, og da er det lite som tyder på at konflikten vil bli kortvarig. Historien har tallrike eksempler for den som vil lære av dem.

More naval stuff

schoutbynachtLeave a comment

Schoutbynacht has a maritime theme, and once it caught my attention, I couldn´t let it go, and then I started to think about all the stuff I have read about naval life, and it´s a lot and goes all the way back to my childhood. The recurrent, strong theme seems to be the tragic and dramatic, and surely that is why the sea is so appealing – from HMS Ulysses by Maclean, all the way to Taifun and Lord Jim by Conrad, via books like “Jutland 1916”, various sinkings of the Bismarck, the Tirpitz and the Scharnhorst, Trafalgar, the Italian Navy in WWII, the story of Stord and the other Norwegian destroyers in the Royal Navy, MTBs and subs operating out of Shetland, the British midget subs attacking Tirpitz.. The sinking of the “Najaden” at Lyngør in 1812!

Schoutbynacht is a part of me. I have also taken my turn at the wheel of a vessel and sat under the odd wet sail – but that´s about it. Nothing to brag about. No no. Not at all. And who doesn´t go sailing, anyway?

So I am an armchair sailor.

From my armchair I can follow the sailors as they prepare for the floating slaughterhouse at Trafalgar, where Nelson was shot by a musket at close range, and thousands of sailors, mainly French and Spanish, were killed by cannon fire and flying splinters of wood.  I can imagine the mayhem at Aboukir bay when the gunpowder magazine on the French flag ship “L´Orient” blew up at the Battle of the Nile. Black gunpowder is very explosive and burns much faster than the later, smokeless gunpowder known from long-barrelled guns.

Spooling forward to 1916, some 200.000 sailors were in action in what was the largest naval battle ever – there will never be a battle like that again. The battle was won  – numerically – by the German side, but strategically, it sealed the fate of the German navy, by proving that it could not achieve any of its goals. The Germans had the better gunsights, the better artillery, and better ships, but were numerically inferior, and locked in by the British Isles, which meant that the Atlantic was out of reach. This repeated itself on a smaller scale in the second world war. The Bismarck was a fantastic ship, but she operated alone, with support from only one ship, the Prinz Eugen, and you cannot wage war against the Royal Navy with two ships, however brilliant they may be. And so she went down on her maiden voyage, in May 1941. With hindsight, it was bound to end that way.

You cannot but admire German engineering, though 🙂

One thing I realised while reading “Battleship Bismarck” by Burkard Baron von Müllenheim-Rechberg was what any architect of battleships knows , namely that such a ship is always a compromise. You need armor to protect against enemy shells, and by 1916, and indeed 1941, the main armor was thick enough to deflect a direct hit from the enemy´s main guns – at least under favourable circumstances. But you can´t have armor everywhere, and so the vessel is vulnerable. The superstructure, the fire guidance systems, all of this is high up on the vessel and cannot be heavily armored. So if a vessel is subjected to a sufficient amount of fire, it will be incapacitated.

And sometimes the main armor is not strong enough to protect the vitals, like the gunpowder magazines – Santabarbara in Italian, named after the patron saint of naval gunners. This is what caused the end of three British battlecruisers at Jutland and the HMS Hood in May 1941 (The Hood was a WWI design), in a short battle with Bismarck. The end of HMS Hood may have looked a bit like the end of the HMS Barham, whose demise in the Mediterranean was filmed. Look it up on Youtube.

After WWII I lose interest in naval warfare. It will never be the same again, with missiles and torpedoes and aircraft carriers.