Jeg står på en kirkegård i Toscana. Den er annerledes enn flertallet av toskanske kirkegårder, for den ligner på våre nordiske. Gravene ligger i grønt gress med en vertikal stein, hvorimot italienske nekropolis vanligvis har steingraver som til og med står stablet i høyden, som store kommoder med skuffer i. Her føler man seg straks mer hjemme, og grunnen er at det er en krigskirkegård for Samveldet. 256 menn fra Storbritannia og Sør-Afrika har funnet sin siste hvileplass her i en bred dal i Toscana.
Jeg ser for meg en kvinne i Northumberland, rett sør for grensen mellom England og Skottland. Det er endelig sommerferie, og hun laster bilen sin med bagasje, mann og barn, et veiatlas for Europa, og et fotografi bakt inn i plast. Turen går sørover; under kanalen, gjennom Frankrike til Nice, der de stopper noen dager. Så kjører de østover til Genova, via Milano og Bologna til de kommer til motorveien over Appeninnene. En liten time senere har de krysset denne fjellkjeden på en tofelts motorvei som klatrer daler og skjærer gjennom fjell. De fortsetter på motorveien A1 forbi Firenze uten å stoppe, for målet nærmer seg. En knapp time etter Firenze svinger de av motorveien ved Valdichiana, og setter kursen mot landsbyen Foiano della Chiana. Val di Chiana er navnet på en bred dal som inntil for noen få hundre år siden var en stor våtmark, med innsjøer, grunne elver og myrer – og malariamygg. Nå er den drenert, og den store flate dalbunnen er et grøderikt område. Landsbyen Foiano ligger på en bakketopp på den vestre siden av dalen, og familien fra England passerer gjennom denne, svinger østover igjen, følger veien ned til den flate dalbunnen, og ser straks skiltet: Foiano della Chiana War Cemetery. Kort etter står kvinnen i det bakerste høyre hjørnet av kirkegården, og ser for første gang sin farfars grav. Hun leser teksten på steinen igjen og igjen – ” a corner of a foreign field that is forever England”. Han ble 25. Idet hun reiser seg for å gå, tar hun fram svart-hvitt bildet av farfaren, og presser det ned mellom jorden og gravsteinen.
Jeg står og ser på det bildet.
Jeg leser inskripsjonene – Royal Northumberland Fusiliers, Black Watch, King’s Own – 22 years, 35 years, 19 years, … Jeg gråter.
I fasaden på steinbygningen som tjener som oppbevaringsplass for gartnerens utstyr står en gjestebok og en stålplate med en kort resymé av felttoget i Italia. Essensen er at det var nødvendig å åpne en ny front for å binde opp tyske styrker, og det skjedde ved landgangen i Sicilia sommeren 1943. Sommeren 1944 hadde fronten nådd Toscana, og tyskerne var på retrett mot en forsvarslinje (Gustaf) på høyde med Firenze. For å kjøpe tid gjorde tyskerne motstand i Val di Chiana, og resultatet av disse trefningene ble et høyere antall falne i denne perioden. Siden frøs fronten sent på høsten, og den allierte offensiven startet først igjen i april 1945. Inskripsjonen gjør det klart at denne italienske var en halvhjertet offensiv der angrepet ble svekket ved at store styrker ble omdirigert til Normandie. Likevel var de samlede tapene for Samveldet 300.000, hvorav 40.000 drepte. Hvor mange tyskere som måtte bøte ved livet, sies det intet om.Til sammenligning ble ca 50.000 amerikanere drept i Vietnam – og minst en million glemte vietnamesere.
Kampene i Val di Chiana var en parentes i krigen, en parentes i historien til Toscana, der Etruskernes sivilisasjon går tilbake til 1000 før Kristus, og der de fleste landsbyer har rådhus som ble bygget på 1300-tallet.
Jeg tenker på det underlige i å komme og dø her in a foreign field. På en skala som denne kan man ta inn over seg tapet, sorgen til de etterlatte, det meningsløse. 256 døde, det kan man nesten forstå. En passelig dose 2. verdenskrig.
Edinburgh Castle en kald høstdag i 1986. Jeg står og leser navn på steintavler over the Glorius Dead på slagmarkene i Frankrike og Belgia, 1914-18. Tallene er vanvittige. Det rører meg. Innskriftene forteller meg at disse mennene døde for Konge og Fedreland, for Ære og Storhet, men jeg klarer ikke å tro på det. Fortellingen om første verdenskrig er en gammeldags historie. Konge og Fedreland gikk av moten allerede under andre verdenskrig, og ble erstattet av historien om kampen mot det Onde, et motiv som ble stående gjennom hele den kalde krigen og fortsatt leder våre kriger i Afghanistan og Irak. Ingen kjemper lenger for territorier, for storhet, for kongeriker der solen aldri går ned, for blod og brorskap. Nå dør vi, eller helst de andre, for å fremme Demokratiet. Heller død enn udemokratisk.
I gjesteboken i Foiano della Chiana har unge italienere vært på klassetur. Kanskje falt en stillhet over den bråkete flokken med deres fargesprakende ”Invicta”-skolesekker da de stod her? Innskriftene deres kan tyde på det, på at de har absorbert Fortellingen: ”Grazie” ”You died for us” ”Peace Peace Peace”.
Jeg sliter med å tro på Fortellingen. Fortellingen om det Gode mot det Onde. Jeg prøver å lage min egen fortelling om hva disse mennene døde for ved å rive ned den offisielle, for noe sier meg at den er falsk. Fæle nazister med stålbriller og Tigertanks ruller over netthinnen. Tommies med cockney-aksent og tekrus. We will fight them on the beaches … and we will never surrender. I fortellingen inngår også kameraderiet, soldatæren, band of brothers, den unike opplevelsen det er å være ved fronten, drepe og bli drept. Fortellingen glorifiserer denne opplevelsen, gjør den til noe positivt. Offervilje, mot og utholdenhet belønnes med medaljer og distinksjoner. Vilje og karakter herdes – og brytes ned.
Min egen fortelling trekker trådene tilbake til første verdenskrig, som var en gammeldags europeisk krig om makt og innflytelse, kull og jernmalm og imperier. Hvis andre verdenskrig var en fortsettelse av den første, var den da kun en kamp mellom det Gode og det Onde? Det er det vi må tro, da er det lettere å dø, da er det lettere å forsone seg med de mange unge døde.
I min fortelling dør de mange for strategiene til noen få, strategier som er laget på vegne av de mange, men uten deres medvirking, forståelse, godkjennelse. Imperiets sønner dør for at deres mødre skal kunne drikke billig te svøpt i billige tekstiler mens de sørger. Imperiets sønner dør for at deres mødre skal ha billig bensin til sine biler. Har noen spurt mødrene og fedrene om de vil betale bensinen med blod?
Fordi ingen spør oss om vi vil krige må vi ha en fortelling, en fortelling som passer til tidens ånd. I en verden der krig var en ærerik aktivitet, kunne krigen være sin egen Fortelling. Krig fremmer det høyeste i mennesket, bygger Nasjonen, samler Ære. Etter Verdun og Somme falmet den fortellingen, og ble erstattet av det Gode mot det Onde. I dag er det altså Demokratiets faner vi stabler våre krysserraketter under; der finstiller vi våre lasersikter og tanker opp våre førerløse fly. Uansett blir det de andre som må grave flest graver denne gangen. Det sørger vår overlegne Kill Ratio for.
Jeg har motstridende følelser der jeg står på en krigskirkegård i Toscana. De hjerteskjærende innskriftene fra de etterlatte og nærheten til de mange unge døde, ønsket om å sette dette slakteriet inn i en sammenheng som gir det en slags mening, den gnagende tvilen om at det hele var et meningsløst spill av liv.
Jeg leser en inskripsjon til, den som beveger meg mest.
”At the going down of the sun and in the morning, we will remember them.”
schoutbynacht 