Surfski for the newbie: Epic V10L and Carbonology Boost

19 Oct

And so it came to pass that I was given a secondhand V10L for my birthday, and I have spent a fair bit of time in it, and also some time out of it… this is my first full season in a kayak, and the 44 cms of support for your clumsiness that the V10L provides is sometimes not enough, and I have been in the water many a time. But I am improving, I am…

Our hero surrounded by obsolete technology

I have used it on the flat, on the somewhat choppy, and on the ocean. The ocean was a bit too much, the rest I can just about manage, though there are many heart-in-mouth-moments.

When I first got into the V10L all went well; and so I bought it.

The next trip I fell in immediately and couldn´t get back in. This was 15 metres from the quayside, and my kids were witness to my failed attempts.

One or two Youtube videos later – “surfski remount” – and all was well. I can get back in. Once in, I lean back in the seat until things quieten down, and then I set off. The added adrenalin gives the drive to move the boat; it´s far more stable on the move.

I bought an NRS 0.5mm wetsuit of the long-John type with no arms. On top of this I sometimes wear a thin wool underwear thingy. This works well, but I will probably get an NRS vest next season for colder days.

I bought a secondhand Bracia paddle, adjustable & all. I kept it screwed together for a month in and out of salt water, and now it´s impossible to budge.

The desire to challenge myself and the elements is always there – but in order to challenge the ocean outside Tvedestrand, I have ordered a Carbonology Sports Boost LV. I have been on the open ocean in “interesting” conditions once, that was in an Epic V7. The V7 felt very stable, and I only fell in three times (!).

Surfski and Kayak has opened up a new chapter alongside rowing, and I am working on technique and strength – thanks again to Youtube!

Stuff I should read

13 Aug

E.R Braithwaite To Sir, with love

Kershaw on Hitler

The Crimean war

Samtidsdrama

5 May

Eg kobla meg opp mot labradoren med ei lærreim og gjekk ned trappa. Eg logga meg ut gjennom utgangsdøra og steig ut på gata. Det var stilt ute. Eg trakk i reima. «Kom no, Online», sa eg, og satte kursen mot parken.

Kona mi hadde straks gått for forslaget mitt om å ta hunden ut ein tur. Vi gjekk ikkje tur saman meir pr. idag. Kommunikasjonen mot kona var eigentleg inne i ein down-periode, hadde eg funne ut.

Bikkja kom med eit innspill: ho ville bort til eit tre. Eg ga henne aksept på det, og ho gjorde ein release mot trestamma.

Vi tusla vidare. Borte ved gate’n til parken sto ein mann og supporta seg på ein stokk. Han såg litt trøytt ut. Kanhende fekk ikkje han heller nok oppbacking heime?

Det var kaldt og eg følte for å avslutte sesjonen ute. Det var verkeleg mykje overhead med denne bikkja. Kanhende skulle eg avslutte leasingavtalen hennar, sjølv om det stod att eit år ? Nei, ho var jo så søt. Og no som kona…. Nei, best å ikkje kome inn i ein loop av tunge tankar.

Eg ruta meg heim att. Kona var ute då eg kom inn. Eg visste at ho hadde outsourca somme tenester som eg hadde vore supplier for tidlegare. Kanhende hadde den nye kortare turnaround tid, tenkte eg resignert.

Eg knytta meg opp mot ein site i USA og downloada ein cyberburgar. Eg tok meg ein byte.

Weather report

1 May

Det var en uke siden det hele var over. De siste krampetrekningene av russefeiringen var allerede kun et blekt minne bak videregående eksamens tykke gardin da de siste vitnemål, de siste klemmer, de siste lykkeønskninger og de siste “ses snart” ble delt ut.

Faglærer med lektorkompetanse Nils Sønderlev kunne se frem til åtte uker med fri fra daglig kontakt med søtten-atten-nittenåringene, fra evalueringer, lekseretting, planlegging, elevsamtaler, koordineringsmøter, pulverkaffe og nøkkelost. Skjønt, nøkkelost kunne han holde frem med, men han kunne i alle fall nyte en skikkelig kopp kaffe til den der han satt i sin åpne kjøkkenløsning og så ut på bølgene som rullet mot stranden. Mellom huset hans og stranden gikk en smal grusvei rammet inn av høyt, ujevnt grøftegress, og annen vegetasjon enn stritt gress var det ikke å se på denne siden av huset. Innover land, på lé side, vokste en lav glissen skog i den sandrike jorden.

Nils bladde distré i lektorlagets månedsblad. Han merket at det han leste ikke gikk inn. Han var for rastløs. Han var rett og slett rastløs! Tiden gikk sakte, sto nærmest stille. Det var to uker til han skulle overta ungene fra Birte, og han hadde ikke planlagt noe for denne mellomperioden under den feilaktige antagelsen at hvile ville være godt etter året som var gått, som hadde blitt innledet med skilsmisse og siden hadde vært anstrengende på de aller fleste fronter.

I løpet av uken som var gått hadde han hatt rikelig tid til å tenke over sin nye situasjon, og denne hadde på merkelig vis blitt mye mer tydelig for ham nå som den daglige rutinen var brutt opp. Fraværet av hektisk hverdag lot det hele tre fram med klare konturer. Nyskilt. 41. To barn som bodde hos Gitte. Lite hus på stranden. Lektor i matte i videregående. Seksuelt og følelsesmessig frustrert. Konflikt med rektor og inspektør. Avstandsforelsket i Marianne, 19 år og én måned.

Det siste var en dårlig bevoktet hemmelighet, men det var ikke årsaken til at han var skilt. Ekteskapet hadde vært på randen av sammenbrudd i mange år, og det måtte gå galt før eller siden. Alt som manglet var en utløsende faktor, et skudd i Sarajevo. Det trengte ikke være et skudd en gang, en sprettert ville kunne være nok om den traff rett. Da konflikten på skolen toppet seg og Nils ble enda mer gretten hjemme og rektor møtte Birte på kroen og de drakk seg til gode venninner og rektor la ut om hva Nils hadde sagt og gjort, da rullet ballen, og den lot seg ikke stoppe. Ingen av dem ønsket heller å stoppe den, men Nils fikk den lille seieren det var at det var Birte som til slutt sa “stopp” og hev ham ut. Hun kunne ikke være gift med en sånn mann lenger, og var han ikke forelsket i hun der i anden gym? Knapt nok myndig!

Forelsket eller ikke, det visste Nils knapt selv, han hadde sett så mange nydelige piker opp gjennom årene fra plassen bak kateteret, og den intimiteten som lå i lærer-rollen, og den avstanden som den også innebar, hadde den virkningen på ham at spørsmålet om tiltrekning ble underordnet. Den var der eller ikke, som en naturkraft, han registrerte det, fokuserte så på oppgavene. Men han hadde sikkert glodd på henne i et øyeblikk da alle satt og regnet, og så blitt overrasket av et løftet blikk fra henne, og rødmet. Det hadde han sikkert. Noen kunne jo ha sett det.

Uansett var hun kjæreste med Fillip i parallellklassen, hva hun så i ham var ikke godt å si, og hvis hun kunne like Fillip så godt, var hun neppe noe å samle på in the first place. Fillip. En streber. Greit begavet, javel, fra en god familie, penger nok, good-looking. Velkledd. Fagkrets som pekte i retning av jus eller finans – jobb i the city. Marianne var så mye mer enn det! Nils hadde henne i matte, best i klassen med god margin, og han visste at hun hadde stor bredde, god i språk, i samfunnsfag, i gym! Hun var en god mellomdistanseløper, ville knust ham på 3000 meter, det var han sikker på. Elevrådsleder i andre og tredje, satt i samarbeidsutvalget. Nils hadde møtt henne der hver måned i ett år. Ting ble ikke bedre av det.

I samfunnsfag hadde de hatt et prosjekt om sosiale medier, og derfor var de blitt venner på Facebook. Kunne eller burde elever og lærere være venner på Face? Konklusjonen ble visst nei. Siden hadde hun glemt, eller i alle fall latt være, å stryke ham fra vennelisten, og dermed kunne han følge med i livet hennes uten at det ble for tydelig. Han stalket henne i det stille. Dermed visste han før mange at det ble slutt med Fillip i eksamensperioden. Trøstemeldingene haglet inn på Face. “leit da :-(“ osv. Han fikk lyst til å skrive “sannelig på tide” men holdt seg fra det.

Denne formiddagen, da han bladde i lektorenes månedsblad, populært kalt “klagemuren”, tenkte han en del på nettopp Marianne. Han hadde sett henne senest i går. Overraskende nok var hun hjemme – tydeligvis, i og med at han løp på henne da han var ute og jogget. De møttes på den smale stien noen kilometer fra hans eget hus, og utvekslet bare et “hei”. Han løp videre med en tung følelse i magen, et sug, han skulle ha snakket mer med henne! Men det hadde kommet så brått, stien gjorde en sving rundt et lagerbygg av betong helt nede ved sjøen. Plutselig var hun der, så var hun forbi. Skitt! Hvis de hadde møttes i åpent lende, og han hadde fått tid til å forberede seg, så kunne de slått av en prat!
Så snart han kom hjem sjekket Nils Facebook. Etter litt leting kom han til roten til hennes nærvær her i den søvnige hjembyen: charterselskapet hun skulle vært på Kos med hadde gått konkurs dagen før hun skulle reise. Facebooksiden deres var nå satt passiv, men en rekke mishagsytringer kunne ennå leses fra de dagene kommunikasjonsstaben hadde forsøkt å holde fortet på Facebook, og Marianne hadde vært inne og “liket” en melding eller to. Deretter trøstet hun og venninnen Lise hverandre og lovet at de skulle ta det igjen en annen gang.

Nils ryddet bort nøkkelosten og helte i seg den siste kaffen. Han tittet ut. Været var i ferd med å slå om. Fra solskinn og et par og tyve pluss forverret været seg foran øynene hans. En tykk sort byge kom rullende inn, slukte solen, pisket opp sjøen, og sendte termometeret ned i femten grader. Så kom regnet og deretter en haglbyge. Langs stien kom en skikkelse joggende, nei, løpende, i shorts og t-skjorte. Vedkommende var gjennomvåt, det var det ingen tvil om. Konturene var lite tydelige gjennom regnet, og verandadøren var full av regndråper som begrenset sikten. Skikkelsen brøt av fra stien, løp gjennom porten i gjerdet, og kom rett mot Nils. Det var Marianne. I neste nu banket hun på verandadøren, dro selv i håndtaket og skjøv døren til side, og kom inn. Marianne sto foran ham, våt til skinnet. Brystvortene var særdeles tydelige gjennom en hvit t-skjorte, de blå løpeshortsene hennes var trange fra før og klebet seg til huden. En ange av regn og vaskemiddel sto om henne, det våte håret hennes luktet sjampo. En dam vokste rundt skoene hennes. Hun så den. “Unnskyld”, utbrøt hun, det kom en byge og jeg ble så kald, og så husket jeg at du bor her.

Husket, tenkte Nils.

“Det gjør ingenting”. Hun hadde gåsehud.

“Du trenger en varm dusj.”

Å, intimiteten! Hun vred av seg skoene og sokkene og satte dem ut på verandaen, en manøver som ga ham plenty mulighet til å studere lårene hennes, senene på innsiden av knærne, leggene, føttene (str 38?), formen på enden hennes, nakken over t-skjorten.

Så trippet hun inn fra vinterhaven, inn i gangen der han pekte, og inn på badet.

“Du finner et håndkle i skapet til venstre”

Så var hun borte, lukket inne, han hørte vannet renne, visste at hun sto helt naken der noen ganske få meter fra ham, og det føltes som mange mil. Han kunne ikke godt gå inn og dusje med henne.

Eller kunne han?

Så aggressiv var han tross alt ikke.

I stedet hentet han tøy inne på soverommet. Det var mer som en alkove, delt av fra vinterhaven/stuen med en bokhylle fra gulv til tak og et tykt forheng som holdt ute besøkendes blikk og morgenlyset. I en nettingkurv fant han et sett treningstøy – bukser og langermet skjorte i myk bomull. Truser? Det fantes ikke.

Utenfor badedøren stoppet han. Vannet rant. Han åpnet døren på gløtt, la tøyet inn, ropte “her er noe tøy”, og gikk og satte på tevann. Han ventet. Vannet sluttet å renne på badet. Tevannet kokte. Hun kom ut av badet med håndkleet hans rundt hodet, iført hans treningsdrakt. Den var for stor, men ikke mye. Han visste hun var naken under, og at hun kunne kjenne bomullstoffet mot enden og mot brystene, og en naken følelse i skrittet siden det ikke var noe stoff som klemte mot huden og hindret luften i å sirkulere. Hun så på ham, og leste tankene hans, det var han sikker på.

Han rakte henne et tekrus uten å si noe, og bladde i en spilleliste på iPaden. En berøring av glassflaten, og så kom Weather Report ut av en høyttaler i bokhyllen.

“Er ikke du mer typen til platespiller”, spurte hun ertende.

“Den er til reparasjon”, svarte han.

Hun ble usikker.

“Du tuller!”.

Uten å si noe gikk han bort til bokhyllen og begynte å bla i en en rekke LPer som stod nederst. Han kom tilbake til henne og ga henne en LP med Weather Report.

“Det er denne vi hører på”

“Den er ikke noe å danse til”

Hun så direkte på ham over tekoppen. Munnen var skjult. Blikket var lurt.

“Så la oss hoppe over dansingen”, tenkte han.

“Så la oss hoppe over dansingen”, hørte han en stemme si. Det var hans egen.

Hun satt på en høy krakk ved den lange brede platen som var spiseplass. Han stod tvers over for henne, og nå gikk hun de to skrittene rundt den avrundede enden av platen og kom bort til ham. Uten videre la hun armene rundt ham og kysset ham.

De kysset hverandre forsiktig, undrende, tørt, prøvende. Øynene hennes var rett i hans, håret hennes var vått og fuktet dem begge. Hun luktet friskt, og han var urolig for at han luktet gammel geit.

Hun la nesen inn mot halsen hans.

“Du lukter godt”

Han trodde henne, og kysset henne med mer kraft. Hendene hans holdt henne fast, søkte inn under skjorten til den bare glatte huden på hennes korsrygg. Hun var slank. Han ble svimmel av glede. Han åpnet en propp og lot verden renne ned i avløpet, alt som fantes nå var hennes svale, myke rygg og stadig varmere lepper og pust. Han kunne ikke la være å føre hendene ned under strikken i buksene hennes – som var hans  – og stryke den myke enden hennes. Hun lå, hang, sto helt inntil ham, kyss på kyss. Det var satans godt å kysse henne, kåtheten brant i ham, lå hard og tydelig mellom dem. Hun flyttet seg litt sideveis og gned seg mot låret hans, sukket litt.

Hva nå? Ville hun elske med ham? På ordentlig? Hva med prevensjon? Han hadde nok med de to han hadde … skulle han bare komme inn i henne her, stående, dyrisk? Han hadde spørsmål som bare hun kunne svare på.

“jeg er på pillen fortsatt”, sa hun lavt. Nils hørte referansen til Fillips penis, men klarte å skyve den unna, godt hjulpet av hennes neste trekk. Hun vrikket seg ut av treningsbuksens ene ben uten å slippe ham for mye, så løftet hun høyre ben og støttet det mot den horisontale avstiveren som knyttet sammen de fire bena på den høye kjøkkenkrakken. Hun lente seg bakover og skjøv underlivet fram, grep lemmet hans og styrte det mot åpningen sin. Nils knakk litt i knærne for å komme lavt nok og søkte den rette vinkelen med hoftene. Han begynte å presse mot henne. Det buttet i mot. Fingrene hennes var der og hjalp til. Au – hun var uforsiktig med en spiss negl. Der! Nå var han på rett plass og begynte å lirke seg inn i henne. Blikket hennes var der, rett i hans. Hendene bak rompen hans – buksene hans var bare såvidt nedenfor enden. Men en jevn bevegelse klemte han seg helt inn i henne, fikk rettet bena litt, lårene verket. Det sprengte på noe helt vanvittig, en panikkartet følelse spredde seg i ham. Nei, ikke nå! Han støtte inn og ut av henne noen ganger til, så visste han at han var over tippepunktet. Orgasmen kom deretter lynfort. Nærhet og romantikk vek plassen for en flom av væske, han kom og kom og kom, det var som han skulle revne. Hun så på ham, en viss distanse nå, eller moderlig medynk, det blikket kvinner har når de tar i mot alt hvad han har givet etter først å ha sluppet dem inn, latt dem synke mot, inn, i sine varme skjød. Søte, rare menn, så ivrige, og så mister de kontrollen, og så er det over, og de er glade, takknemlige, som valper som har fått en overdose melk.

Hun holdt ham rundt hodet.

“har du lengtet sånn etter meg”

Hun hadde ment det som en spøk, men i det samme hun sa det, mens hun sa det, endret ordene innhold og ble fylt av alvor.

Nils begynte å gråte. Han kjente at her var det mye gråt på lager, så han klemte av før det utartet. Han smilte gjennom tårene.

“ja, jeg har lengtet”.

Han frigjorde seg, korken glapp ut og det rant ut av henne, rett ned på gulvet. Hun fniste. “dagen for de våte gulv!”

Han sa ikke noe, tok henne i hånden, dro eller leide henne inn i sengen, hun satte seg lydig ned og han vrengte av henne toppen og begynte å kysse ryggen hennes, nakken, brystene, magen, lårene. Han var i en merkelig sinnstilstand, kåt, salig, på gråten. Nullstilt. Hun var like deilig som han hadde drømt om, og han måtte erkjenne at han hadde drømt. Han kjente lårene hennes allerede, knehasene, enden. Til og med kjønnet virket velkjent, glatt, trimmet, vått av henne, vått av ham. Han fikk slikke henne litt, men hun ble ensom, dro ham til seg, kysset ham.

“ble du ensom?”

Han gikk og hentet tekoppen hennes, ennå godt lunken, nesten varm. Hans opplevelse av tid var tydeligvis forskjellig fra naturens. Han kjente blikket hennes på ham da han gikk over gulvet, begge veier. Det gjorde ham ingenting – ingen hadde noe å utsette på det de så, enten det var bakfra eller forfra. Birte hadde ofte anklaget ham for ekshibisjonisme, en anklage han selvsagt avviste, og som like selvsagt var fullstendig berettiget.

De satt i sengen og drakk av den samme tekoppen, dekket av et tynt laken.

Kyssene smakte te.

“La meg vise deg et triks”, sa Nils.

Han la en hånd mellom lårene hennes, kjønnet hennes var deilig oppsvulmet og glatt, han avholdt seg fra å hviske noen vulgære ord i øret hennes. Han masserte henne over hele kjønnet og øverst på lårene, kjente at hun reagerte, zoomet inn på området øverst, rett under der leppene møtes, og masserte det. Det virket, hun nøt det. “fortere” hvisket hun. Han gned henne fortere og fortere. Måten hun reagerte på fortalte ham at dette var velkjent terreng for henne. Hun ga seg hen og lot ham ta henne helt inn til klimaks, et klimaks som varte og varte, hele kroppen hennes stod i spenn, ansiktet som en grimase. Så skjøv hun hånden hans vekk – det gjorde visst vondt – og smilte, litt glad, litt brydd.

Han kysset henne på kinnet.

“ingen kommentar”, smilte han.

“mr seen it all before, hva?”

“noe sånt. Noe skal man vel ha for å være … “ han ville ikke si “gammel.”

“erfaren” foreslo hun.

“Nettopp. Erfaren”

Han lurte på om Marianne var like bevisst aldersforskjellen som han var.

En stund til lå de der og han strøk henne lett over hele kroppen. Det var deilig meditativt. Regnet hadde stoppet for lenge siden, og solen lyste opp huden hennes og varmet den.

“jeg går nå”, sa hun rolig.

Hun kledde på seg det våte løpetøyet og våte sko, og skjøv verandadøren opp. Ute dampet det fra bakken, solen brant som om den ville unnskylde seg for pausen litt tidligere, og det var ingen fare for å fryse.

Nils så etter henne der hun løp nedover stien, sørover langs stranden. Som en gaselle, tenkte han.

Da han skrudde av musikken kom lokalnyhetene opp på iPaden.

“Det varslede tordenværet lørdag formiddag slo til med enda større styrke enn antatt. To biler skadet av veltet tre i kommunesenteret”.

 

Spilleliste

8 Mar

Susanne Sundfør: The Brothel + alt annet

Billie Holiday: Strange Fruit

David Bowie: Ashes to ashes

Miles Davis: Time after time

J.S. Bach: Ehre sei dir, Gott, gesungen! (Spotify)

Sia/David Guetta: Flames

Jessie J: Price tag

Michael Kiwanuka: Cold little heart

Marillion: Kayleigh

Eminem: Without me

Bøker:

Master and Margarita (Bulgakov), Pan (Hamsun)

AKSON varslet katastrofe

1 Feb

Et samlet IT-Norge er kritiske til AKSON-prosjektet, eller med andre ord “ikke gjør det på denne måten”.

Likevel turer Direktoratet for e-helse frem.

KS støtter Direktoratet. Men etterpå er det langt mellom støttespillerne.

Næringspolitisk er det vanskelig å forstå tilnærmingen, som med stor sannsynlighet vil ende opp med å favorisere én stor utenlandsk aktør.

Fra ståstedet til IKT-arkitektur er det liten støtte å hente. Alle tilsvarende prosjekter har feilet internasjonalt. 100%. Hvis pasienten dør av behandlingen, må den avsluttes. Medisinen må seponeres når dødeligheten er så høy som dette.

Diagnosen av pasienten er overflatisk. Han har det vondt, klager over smerter her og der. Bandasjen gnager, sier han. Eller mangler helt og holdent. Løsningen: en bandasje som dekker alle behov. Alle. En magisk bandasje. Hvordan denne skal se ut, eller hvori magien ligger, kan ikke Direktoratet svare på.

Det vi upresist kaller “Journal” er et produksjonssystem som må være tilrettelagt for lokale forhold.  Den medisinske delen (pasientjournalen/EPJ) er forsvinnende liten sett ved siden av logistikk, økonomi, organisasjonsstruktur og roller; roller som varierer  avhengig av organisering.

TIlgangsstyring vil bli kritisk og er tett knyttet til profesjoner, organisatorisk tilhørighet og turnus, og det siste betyr at turnusssystemer må integreres. Så har vi allehånde brevmaler, lokale integrasjoner, osv.

“EPJ” er bare en liten del av dette, “PAS”-delen dominerer fullstendig.

Den snakker ingen om.

AKSON kan best forstås sosiologisk og økonomisk.

– KS trenger økonomisk bistand og politisk bistand fordi de har underinvestert på området og leverandørmarkedet reflekterer dette (mikroskopisk, amatørmessig).

– Direktoratet for e-helse forsvarer sin posisjon og eksistensberettigelse og store budsjetter

– Departementet? Aner virkelig ikke. Snodig at Høyre som er næringslivspartiet vil nedlegge hele den norske helse-IT-bransjen.

Checkpoint by Sidsel Wold (Palestine)

29 Dec

This is a resumé of Sidsel Wold´s book from 2006 published in Norwegian by Gyldendal.

Sidsel Wold has been the correspondent for the Norwegian Broadcasting corporation (NRK) in the Middle East for many years. The NRK cherishes its neutrality, but what does a correspondent do when injustice stares her in the face and she is on a sabbatical from her job?

Maybe she writes a book about her stay in Jerusalem. She writes from up close. You can smell the streets, see the flesh from the suicide bombers, smell the smoke from the water pipes and feel the November rain; you can see the living rooms, the tea-cups and the veiled girls…

Checkpoint takes its name from the many checkpoints that break up the daily lives of Palestinians, and ensures that the different Palestinian societies remain apart. To live in Gaza, or a refugee camp on the West Bank, or in a Palestinian-controlled part of the West Bank, or in Tel Aviv with an Israeli passport – these are completely different realities.

Gaza is hell on earth – and this was 2006! The main topic there seems to be death and martyrdom, and the murderous, blind violence meted out by Israel – or shall we call it the Zionist state?

The book makes a few points very clear that are familiar to those that know Israel, briefly summarised:

  • the settler invasion by the Zionists was well organised and well funded
  • the will to displace the indigenous population was there from the start
  • the Palestinians were ill equipped to withstand the onslaught, which essentially pitted the first world against the third world
  • the campaign to squeeze the arabs has gone on relentlessly since 1948
  • after the second Intifada the Wall came up, and security returned to Israel. With it, the will to make a meaningful peace with the Palestinians disappeared. They also disappeared

Wold brings a lot of nuance to our understanding of Israel, with its immigrant populations from myriad countries. It is criss-crossed by sectarian and social fault lines, but unified in its loyalty to the Israeli state. As an example, the rise of Likud is tightly linked with the rise of the political power of the Jews of Arab origin (sephardim, mizrahim) who had been held down by the Askhenazi Jews of European descent (those that spoke Yiddisch).

A few more points are worth mentioning, like the role of religion and tradition. For the Palestinians, religion and tradition often mean a patriarchical society where a womans´s destiny is to bear children and obey her husband. The theme is drearily familiar. It is hard to see how emancipation will take place in a situation where men are oppressed and locked into their roles as breadwinners and fighters. With the demise of the PLO and the rise of Hamas, the space for secular social  politics is limited.

On the Jewish side of the fence, religion also plays a central role, both as provider of identity for all Jews, and as a provider of destiny for religious settlers and the Orthodox. Both these groups seem to inhabit a universe where reason cannot penetrate.

It is often overlooked that about 1.2 million non-jews, mainly muslim arabs, carry an Israeli passport. They enjoy far more freedom than their relatives (figuratively and literally) in the West Bank and Gaza. But they are now wanted. They are not Jews, after all, and this “Nationality” is known by the state and has a huge effect on your prospects in Israel. Whether you are a Jew or not, is a question only the rabbis can decide (Wold does not state this latter fact anywhere, but Shlomo Sand has a lot to say on the issue of Israeli identity politics). And as unwanted citizens, they are discriminated against. Simply put, this is apartheid. One set of rights for me, one for the others. In this case the other is the Goy.

Sidsel Wold uses her skill and charm to connect with Jew and Palestinian, and she has the sensitivity and non-judgmental attitude which allows her to make meaningful connections with people and observations about life in Israel. And yet – her blood boils at the checkpoints.

“As I stand in line, I spot an elderly Palestinian in a green jacket and checkered keffiyeh on the other side of the road. He´s trying to move south on the West Bank. Clearly he was born long before the state of Israel saw the light of day. Two Israeli soldiers, a man and a woman, stop him. The old man gesticulates and tries to talk his way through the control post. A third soldier, sitting smoking on a concrete block with his legs crossed, looks the old man up and down.

– what, won´t they let you through? says the soldier and smiles mockingly. He´s enjoying himself. As always when I am upset, I put on my dark sunglasses. The female IDF soldier lights a smoke and leans into the concrete block.
– but I pass through here every day, says the Palestinian with mounting desperation
– “but I pass through here every day”, repeats the soldier and laughs out loud
– so, you´re here every day? That doesn´t mean you will get through today, you know! says the soldier teasingly. He looks at his colleagues, and they all laugh. The old man turns around slowly and starts on the long journey back.” (page 189)

This episode says it all, really. Occupation destroys the soul of the occupier. It´s about as far from the Jewish spirit as one can get.

 

 

Til en AUF-er

22 Sep

 

Til AUF

Kanskje 25% er en passe oppslutning om et parti som Ap i 2020?

På hvilken måte skiller Ap seg fra Høyre i dag?

Det bør dere tenke på når dere møtes.

Og se “Gerhardsen” på NRK; hørte Erling Borgen på radion i går. Sterkt.

For noen år siden sa Jan P Syse “Arbeiderpartiet stjeler våre klær mens vi bader” (som igjen var et sitat fra Disraeli fra 1845), og det er en sannhet i dette; Ap har beveget seg mot Høyre og åpnet for marked og markedsmekanismer på flere samfunnsområder. EØS og NATO legger rammene for økonomisk politikk, arbeidsliv og sikkerhetspolitikk. Rommet for politikk er mindre enn før.

 For oss som husker de store idelogiske bataljene på 70- og 80-tallet virker dagens debatt litt tam og navlebeskuende.

Den gangen var det skattenivå, åpningstider, mediemangfold, NATO, Sandinistas, contras, Reagan. Arbeiderpartiet var på vikende front i alle disse spørsmålene, og er det i og for seg ennå. Nå som jernbanen blir privatisert, vil neppe Arbeiderpartiet reversere dette.

Dengang var Reiulf Steen gift med en Chilener som hadde opplevd Pinochets regime – Inés Vargas. Og dermed var virkningene av amerikanske utenrikspolitikk ved kjøkkenbordet.

All jævelskapen USA har bedrevet i sør-Amerika har vi glemt. Bortsett fra at den nye generasjonen latin-amerikanere står ved Rio Grande, da. Men men. Details metails.

Utenrikspolitikken i dag handler mest om Russland, og her har vi valget mellom nyanser av kalde krigere. Hvor står AUF? (er konflikt med Russland uungåelig?).

Internasjonal solidaritet – er det noe som hører fortiden til? I sin tid var det ett av grunneelementene i arbeiderbevegelsen. Den var internasjonal. COSATU var på sommerleir i Norge! Betalt av LO.

 Norsk politikk er preget av masse samarbeid på tvers av blokkene og masse enighet om grunnleggende spørsmål. Det er ingen som mener at arbeidsledige skal sove på gata, f.eks. Likevel – Ap har potensielt en posisjon som en form for garantist for den norske/nordiske modellen. Høyrekreftene “ there is no such thing as society” og dyrkingen av enere som Stordalen og Røkke – er en motpol til dette. Høyre representerer et annet syn på samfunnet, og har andre krefter bak seg. Og deres ideologi har vunnet fram! (og det er fordi vi er rike nå; husk hva Marx sier om basis og overbygg).

Ap er skeptiske til børsen. Høyre hyller den. Der i gården er Mammon gud – men obs obs, Høyre er også et sosialdemokratisk parti. Det er ikke en Darwinistisk jungel som er målet med samfunnsutviklingen. Mye decent folks i Høyre. De aller aller fleste. Men de er happy med at rengjøringen av togene gjøres av folk som jobber med dårlige vilkår i egne selskaper. McJobs. Den tid er forbi da det stod “NSB” på alles uniformer, enten de kjørte tog eller vasket dass.

Høyre mener den som har flaks og er god med penger og står på og har mage til å rake til seg frukten av andres arbeid – han skal få. Mer. Ap mener i bunn og grunn det samme. Svært mange mener dette! (ellers hadde SV hatt større oppslutning, ennsi Rødt).

 Og her er vi inne i menneskesyn og ideologi. Hva er et menneske? Skal vi reduseres til konsumenter og produsenter? Er det OK å utnytte andre bare det er “frivillig”? Hva slags narkotikapolitikk skal vi ha? Hva slags arbeidsliv skal vi ha? I landbruket er det 30.000 utenlandske sesongarbeidere.

Hvis en person vil starte en bedrift i Norge i dag kommer hen til dekket gratisbord:

  • effektivt byråkrati
  • tilgang på utdannet arbeidskraft
  • veier og annen infrastruktur
  • rettsapparat og lovverk som beskytter virksomheten

Alt dette er gode som er betalt av fellesskapet. Det må vi ha en økt bevissthet om! Det finnes ingen self-made man, det er bullshit. BULL-SHIT. Dette vet selvsagt både Ap og Høyre; dette er kjernen i sosialdemokratiet, dealen mellom kapital og arbeider; et skattenivå alle kan leve med, fellesgoder som gir et lavt konfliktnivå: kapitalen slipper å leie private sikkerhetsvakter.

Og så er det klart at identitetsdimensjonen har vært undervurdert. Folk stemmer Frp selv om Frp vil rasere arbeidslivet, fordi Frp forsvarer «det norske». Arbeidere stemmer tilsynelatende mot sitt eget beste. Fordi det norske er viktigere enn alt annet? Eller fordi de føler seg så trygge i arbeidslivet takket være LO at de kan gamble på det, og stemme “identitet”? Hvem vet. Hvem vet…

For å vinne må man ha en visjon som er god. Smak litt på det. Visjonen var klar på 50-tallet: forsvare arbeidsfolk og bygge landet. Man kan ikke sitte på tinget av gammel vane.

Ved valget nå, og i 2017, hadde ikke Ap noen visjon. De fortjente ikke bedre. 2017-valget var en disaster med Støres aksjer, hans vanvittige portrett, og det aldeles håpløse «stø kurs» eller hva det var. Forglemmelig. Glemt.

2019 med skolemat er historie. Hva er storyen i 2021?

Forslag. Ap som garantisten for den nordiske modellen. Forsvarer av det kollektive. Den nordiske modellen. Det må vi ha en økt bevissthet om! 

Men igjen – for å fortjene å styre, må man ha en visjon. Man kan ikke sitte på tinget av gammel vane.

Bøhler skriver her: jeg er enig i noe, men det defensivt i noen grad – det er preget av FrPs retorikk.

https://www.dagbladet.no/kultur/hvordan-kan-vi-vinne-tilbake-velgerne/71613910

 

A traitor´s heart by Rian Malan

10 Aug

This will be a very short review of the book that I came across in an article about growing up as a black person and the soap “Lifebuoy” which features in the lives of many blacks: Rian Malan has sex with a black lady who smells of this soap.

Rian Malan grew up in South Africa as a member of a branch of a famous Afrikaner family; he is related to DF Malan who institutionalised apartheid while he was prime minister 1948-1954. But Rian is not racist – in his own words, “he loved blacks”. But did they love him back? In a sense, that is what this book is about: will his love for blacks protect him against their rage and retribution? The answer is “no”, or possibly “maybe”. What is certain, is that some blacks (close friends) do love him. The book is very personal – and rightly so. Racism is nothing if not personal.

Rian leaves SA as the time approaches when he will be conscripted in the army, and returns some 8 years later in the late 80s in the dying days of apartheid. He then works as a journalist, and the book contains a number of stories from his journalist days – stories of dying, to a large extent, against the backdrop of the increasing terror of the apartheid regime, Steven Biko´s death, the ascent of ANC and eventual release of Mandela.

And yes, N´kosi sikelele Africa is such a beautiful song.

I saw Cry Freedom with friends – or acquaintances – in Manchester in about 1987, and walked out in the street completely dazed. The rest of the company were unfazed, and we went to a burger place.

The standout stories to me are the ones about the early settler days and the limitless violence and racism of the whites: and on the other side, the story of how the Zulus live and their own violence.

Rian makes it extremely clear how the issue of race permeated every corner of everyone´s lives – and no doubt it still does.

ANC, COSATU – in the summers they came to Norway for political training and had close ties with trade unions in Norway; some of the funding undoubtedly went towards weapons. I remember talking to a guy attending such a summer school on the street of Oslo ages ago. Before apartheid fell.

To Rian Malan, there seems to be a paradox in his relationship with blacks. I don´t really see one. In some contexts he will be white and white only, regardless of how good or bad a person he is. That is the way it is bound to be when you are looking back at centuries of white-on-black oppression and violence. He could get killed for his white skin when the black man rises, it´s a simple as that.

Read it.

Sicily in the summertime

2 Aug

So we went to Sicily, flying to Catania in early July to pick up our rented 9-seater and head down the Autostrada to Fontane Bianche, just south of Siracusa. It was hot the first two days, then settled around 30C, which is OK.

We weren´t the first tourists on the island. But a great many of the tourists were Italian.

But first – the food. “Marvellous” might be a good word to describe it, almost regardless of where you go. The high point was high in the hills at “Trattoria da Luciana” in San Piero Patti. Exciting road, but well worth it. Almost a religious experience for me – the food, I mean.

It turned out Siracusa was once an important city in the Greek empire. It is where Archimedes used to live, and there is a museum there in his honour. In one of the photos below you see the Ionic (or Doric, but certainly not Corinthian!) columns from about 500 BC incorporated into the Duomo of Siracusa.

 

The white car above is a Fiat 500 Giardiniera, which you can watch here on Youtube.

We also went to Taormina. When you enter the place from the North side, which is what you should do, make sure you park in the large multi-storey just below the city (Lumbi); going further only ensures nail-biting and waiting in narrow alleys, before you head back to the multi-storey car park…

Taormina

(view from the Greek amphitheatre; Etna is hiding there somewhere)

The thing with Taormina is it deserves a bit of your time, even if it´s rather packed with tourists. It´s possible to climb to the top of the hills and find an old castle or monastery, and there is an intriguing cable car going down to the sea. Is it there to take people up or down? We never found out.

If you are on the South-East coast, you should make the effort to see Ragusa, though, situated in what seems a remote valley, it has a quiet charm that is worth trying out. Less convinced about Mudica, and its famed chocolate….

Sicily reminded me of Crete. What´s new is ugly, what´s old is beautiful. In Crete, the old is really ancient, just dusty piles of rubble from Minoan times; or Venetian and lovely. In Sicily, the old is either Greek ruins; or Baroque and lovely.

The driving style is maddening in both places, but you get used to it. Just shake your head in disbelief and be prepared for anything, and you´re fine. Apart from Palermo, which is rumoured to be beyond belief – we didn´t go there, though.

What about the Mafia? You never see any traces of it, but nor do you see beggars. There could be a connection there – and you keep asking yourself if the shop you´re in is paying the “pizzo”(protection). Not a nice feeling.

We never really got to see Etna. Or the Eolian (windy) islands. So maybe we should go back one day?