Luna

14 Jun

Her kommer bilder av båten min, krumstevninga “Luna”. Den er bygget senvinter/vår 2017 av Kai Linde i Rognan, bygg nr. 98 fra hans båtbyggeri.
Les mer på kailinde.no og https://kailinde.no/2017/02/05/krumstevning-som-robat/

Luna er satt inn med Owatrol D1 og D2. Dette er ikke i henhold til tradisjonen, som tilsier linolje og så en dash med furutjære. Men jeg ville ha Owatrol. Sammen med furu gir dette en flott effekt. Pyntestripene er malt med Jotuns Shipolin. Fargene grønn og rød har disse fargekodene: ( … )
Luna er bygget med galvanisert stålsøm, og altså ikke med kobberklink

Under vannlinjen er båten primet med en vannbasert primer fra Jotun, og dernest har den fått hvitt nonstop bunnstoff fra Jotun.

Her er Luna før lakk og maling:

ferdig_båt1

Sjøsetting på Sørlandet, 16. juni 2017.

oznor

Akershus slottskirke mai 2017

31 May

Så ble det konsert igjen med Asker kammerkor, dirigent Birger Egge-Hoveid.

Siste uken var preget av at musikken kvernet i hodet – neppe konstant – men som en stadig tilstedeværelse. Det var noen fraser som gikk igjen. Hvad est du dog skjøn.

Følelsen minner om den jeg har før en halvmaraton. Energien retter seg inn mot det som skal skje. Helsen overvåkes – hvordan er halsen? Fikk jeg for mye vind på meg i dag? Marerittet er å bli forkjølet. Som den gangen stemmen nesten forsvant dagen før H-moll messa. Spis et eple, sa Birger. Kanskje det var placebo, men det hjalp på sitt vis.

DSC_1078

Ønsket om å prestere er sterkt, ikke misse, falle ut.

Koroppstillingen er så krevende som den kan få blitt. Vi står spredt, mine nærmeste er en alt (kjempegod) og en sopran (kjempegod). Men akkurat nå hører jeg ingen tenorer, og da er det som å synge i en kvartett. Alt jeg gjør avhenger kun av meg. Ingen å støtte meg på, må kunne alt. I gruppevis oppstilling kan den halte hjelpe den blinde. Og feilene kan fordeles, så vi henter oss inn sammen. Og det er nesten alltid én på stemmegruppen som er stø som et fjell.

I tillegg skulle slottskirken varte opp med en besynderlig akustikk der det var umulig å høre annet enn egen stemme, samt naboens. Det var litt som å synge inn i vatt, og det gjør det også vanskelig å vurdere volumet, pådraget. Man skal jo helst ikke stå der og skrike.

Så kom kvelden, en fuktig junikveld, junivått og junigrønt og junilyst. Man sover for lite og går rundt i en døs, en drøm.

Kirken er mer som et kapell, 170 plasser, sies det. Nedtonet interiør, langvegger av murstein. Kanskje bygget til annet bruk? Prekestolen er bygget inn i en nisje oppe på veggen. Stoler med fire kroner på, dog ikke med trekk av gyldenlær. Det skulle tatt seg ut.

Generalprøven var forferdelig. Toner og rytme satt ikke, lokalet var merkelig. Dirigenten holdt humøret oppe og viste til den gamle devisen om at dersom generalprøven går dårlig, går konserten bra, og omvendt.

Ola Gjeilo ”Northern Lights” var åpningsnummeret: Tota pulchra es. Bjørk, Distler, Brahms, Gjeilo igjen, med Griegs fire salmer som høydepunktet. Stjernebaryton Halvor Melien Fostervoll  behersket folketone-tonaliteten; takk for at du kom!

Synge konsert er noe eget. På sitt beste er det en transelignende tilstand. Vi var innom det beste under Grieg-salmene. Det å synge uten noter flytter det over i en annen dimensjon. Minner litt om å bade naken – frihetsfølelsen, intimiteten. Det ble noen feilslag. Men totaliteten gavnet på det. Det var ganske elektrisk til tider.

Publikum var fornøyd, dirigenten var fornøyd, koret var fornøyd.

Så var det over, og ute lå junifuktigheten over byen, øredøvende grønn.

Visit Bergen!

6 May

We went to Bergen at the weekend, driving across the mountain from Oslo.  It´s about 450 kilometers on the RV7, and crucially, crosses the Hardangervidda mountain plateau. The journey to Bergen took place in quite bad weather, but we had our winter tyres on!

As we came up to Haugastøl, the last hamlet before the mountain, it became clear that “kolonnekjøring” was in the offing: driving in convoy behind a snow plough, with a second plough bringing up the rear. This was a first for me, and quite good fun as long as everything goes well. Visibility was low and snow was collecting in drifts in the road; without the plough, it wouldn´t have been feasible. If things go wrong, I suppose anything can happen, since you would then be stuck in a car in the middle of a mountain with snow, wind and -10 C, and with only light clothing.

Everything went well, though, and we came down the steep Måbø-valley to spend the night at Mikkelparken in Kinsarvik. Very quiet place this early in the season, but we weren´t the only guests.

The next day we crossed the Hardangerbroen and in two hours arrived in Bergen.

Bergen is beautiful.

I spent my first 14 years there, and while the city has changed, large parts of it are the same, just painted and redecorated. The general increase in wealth means that all the white wooden houses have had a thorough makeover. In addition to this, Bergen has removed the cars from the city centre, and drilled tunnels and created a light rail line. This makes the centre very pedestrian – and tourist – friendly.

The first few hours in Bergen are often very strange for me, since I go there seldom. Memories, dreams and reality mix, and I get this out-of-body experience. Then, as I acclimatize, reality takes over and I feel more grounded. But never quite. The dreamy feeling remains. I realize that when I dream of cities, it´s always Bergen.

The return journey took us across Hardangervidda at about 2230. It was still, -7C, with a half moon. Magical.

hardangervidda

Home at 0215.

Til F om roing og Oselver

19 Feb

Jeg har rodd siden jeg var liten. Ett av de første feriebildene av meg er fra Hella, og jeg ror, eller padler, i en hvitmalt jolle som ikke er stort større enn meg selv. Noen år senere er jeg seks eller syv og ror rundt i Bukta i pappas 16-fots plastbåt, med påhengeren vippet opp. Mads og jeg, vi rodde en del rundt i Bukta de somrene.

Noen få år senere kjøpte pappa Oselveren. Hans egen far hadde eid en Oselver, men den hadde forsvunnet ut av den nære familiens eie.  Dette var i 1976 og det var ikke mange igjen i landet som bygde Oselvere. Nils Drange ved Lysefjorden var en av dem. Ifølge legenden var pappa i kontakt med Nils om høsten, men mannen dro på det og viste til alderen; han var nesten 80. Utpå våren ringer telefonen i Starefossen og beskjeden er at båten er ferdig. Jeg husker godt at jeg var med ut for å se på den. Den sto midt på gårdsplassen som i en scene fra Askeladden og de gode hjelperne, og hadde netttopp fått sine 12 lag Owatrol D1 vått-i-vått og 6 strøk Owatrol D2. Denne oljen var dynket over en båt bygget med trær fra egen skog, med kjøl i eik, klinket med koppernagler, og med alle beslag i messing. Ror og seil fulgte med i handelen. Klassiske Oselver-årer skåret ut av ett stykke med trekantprofil ved håndtaket og krumme, smale blad som svikter litt når man ror hardt.

En juvél. Den var potte tett i ti år, og trengte nærmest ikke vedlikehold. Den har blitt rodd mye.

Da jeg ble student i Salford ble jeg med i Salford University Rowing Club, og siden rodde jeg også i Cambridge, for Emmanuel College. Så da vi sommeren 1993 krysset Hardangerfjorden fra Årbakka til Rosendal i åpen Oselver, hadde jeg grunntreningen inne. Vi seilte ned på 6 timer og rodde hjem på 5, og innimellom fikk vi sett Baroniet – den eneste gangen jeg har vært der. Det var vel på grensen til det uforsvarlige å krysse den store fjorden i åpen båt, men på den annen side – det var vel det man gjorde i gamle dager!

I juni 1992 var jeg på Sør-Gjæslingan på en rorbu, og der fulgte det med en Nordlandsbåt. Jeg husker den som veldig smal og rank, og ganske kort, og ekstremt lettrodd; den gikk som en kule. Det er mulig den var et spesialbygg, etter husken var den faktisk kortere enn de 15 fot som er standard minstemål på en Nordlandsbåt.
Så nå som tiden har kommet til å få meg min egen båt, sto jeg egentlig overfor et dilemma – Oselver eller Nordlandsbåt? Jeg skrev til de tre båtbyggeriene jeg kunne finne på nettet, og endte opp med å besøke Kai Linde – se hvordan det gikk her. Etter en del diskusjon om skroget og kobbernagler og annet, holder Kai nå på å bygge båten min – hans bygg nr 98, idét han feirer 25-års jubileum som båtbygger.

Hovedargumentet for å velge en Nordlandsbåt er i grunnen at den er lettere og sannsynligvis (forhåpentligvis) raskere i vannet.

Ingvil pleide å si at hun likte måten jeg rodde på.

 

 

Ruth Maier og Kathe Lasnik

16 Oct

donau

Kathe Rita Lasnik ble født 13. oktober 1927 som den yngste av fire barn. Hennes foreldre hadde innvandret til Norge i 1908. Faren kom fra ”Vilna” (Vilnius, nå hovedstaden i Latvia), som den gang lå i Tsarens Russland. Da Kathe ble født i Norge, eksisterte ikke lenger Tsarens Russland, og faren Elias og moren Dora var statsløse. Begge snakket Jiddisk hjemme, da de var jøder fra Øst-Europa. I årene fra 1908 levde de som statsløse med meldeplikt i Oslo, til Elias søkte om statsborgerskap i 1931 på vegne av seg selv og sine mindreårige barn og kone. Søknaden ble innvilget. De eldste døtrene ble automatisk statsborgere ved fylte 22 år. Disse døtrene var seksten og atten år eldre enn Kathe, og ble gift norsk og flyktet til Sverige i tide. Kathe ble hos sine foreldre, og dermed var hennes skjebne beseglet.

Kathes familie var av arbeiderklasse. Faren drev et blikkenslagerverksted, men døtrene tok handelsskole og åpnet etter hvert to butikker i Oslo. Familien jobbet seg oppover i samfunnet, og kort tid før de ble deportert flyttet de inn i en flott leilighet. De lyktes altså godt i Norge.

Hvordan så Norge på jødene i denne perioden? Det er det selvsagt vanskelig å si noe generelt om, men lederartikkelen i Aftenposten 4. april 1933 kan si noe om dette. Anledningen var nyinnført offisiell boikott av jødiske forretninger i Tyskland:

”Tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener”, videre ”Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at dette ikke skyldes bare mindre dyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker”.

Lederartikkelen tar standpunkt til fordel for tyskerne uten å gå inn i realitetene (”må gå ut fra ..”) og omtaler jødene ironisk som ”Israels sønner”. Gruppetenkingen er tydelig. Jødene tilhører en annen gruppe, og i ettertid ser vi hvor dette kunne føre hen.

Historien om Kathe er dokumentert i boka ”Kathe, alltid vært i Norge”, av Espen Søbye. Søbye er forsker i statistisk sentralbyrå, og boken hans viser at Kathe og hennes familie levde temmelig gjennomsnittlige liv godt innenfor rammene av det norske samfunnet. Det eneste som er spesielt med dem, er at de er jøder. Selv på dette punktet er de moderate – Kathe går på skole på lørdag, selv om det da er sabbat.

Søbye har oppsport og intervjuet både klassekamerater og slektninger av Kathe. Bildet som avtegner seg er at Kathe følte seg som en outsider. Små replikker og hendelser har brent seg fast hos vitnene og forteller om en pike som ikke tok det for gitt å bli inkludert. Det er også interessant å se konflikten mellom Kathe og den jødiske klassevenninnen Celia Century, som levde på ortodoks vis. Celia kritiserte Kathe for å forsøke å leve som alle andre. At Kathe forsøkte å gli inn i omgivelsene og ikke ville stikke seg ut, faller sammen med bokas tittel – ”alltid vært i Norge”.  16 november 1942 fylte Kathe ut ”spørreskjema for jøder i Norge”. På dette tidspunktet hadde hennes to eldre søstre flyktet til Sverige, mens faren lå på sykehus. Nazistene hadde satt i gang en storstilt aksjon der jødisk eiendom ble beslaglagt. Situasjonen var truende. På skjemaet er det et felt som sier ”Når kom De til Norge”. Her skriver Kathe ”alltid vært i Norge”. Hun må ha trodd det skulle hjelpe.

Om morgenen 26. november ble Kathes familie arrestert som del av en stor samordnet aksjon. Hun og 531 andre jøder ble ført ombord på troppetransportskipet Donau som forlot Oslo samme ettermiddag. Den 30. november klokken 11 ankom skipet Stettin. Klokken 21 kvelden etter, 1. november 1942 kom toget med de norske jødene til Auschwitz-leiren Birkenau, ved den polske byen Oswiecim. Mindre enn én time etter var livet over for Kathe. I gasskammeret var hun sammen med Ruth Meier.

Ruth Meier kom til Oslo som flyktning fra Østerrike i januar 1939, kort etter Anschluss. Hennes bakgrunn var svært forskjellig fra Kathes, og hun etterlot seg masse skriftlig materiale i form av brev og dagbøker. Disse ble utgitt i redigert form så sent som i 2007, ved Jan Erik Vold. Både dagbøker, poesi og tegninger ble bevart av Maiers venninnne, lyrikeren Gunvor Hofmo, og ble først tilgjengelige etter dennes død i 1995. Ruth skrev mange brev til søsteren Judith som hadde flyktet til Brighton fra Norge. Disse kom også til overflaten og er tatt med i boka.

Ruth var født i 1920 og var en både følsom og intellektuell person. Hennes far, som døde i 1933 av sykdom, hadde hatt en høy stilling i det østerrikske telegrafvesenet, og det var slik kontakten med telegrafist Strøm på Lillestrøm i sin tid ble opprettet – og dermed veien ut av Østerrike. Ruth flyttet inn hos familien Strøm da hun først kom til Norge.

Ruth var svært opptatt av sin jødiske identitet og hva den betød, og om forholdet til samfunnet rundt seg. Hun visste at hun var utenforstående, og hun visste at tyskerne hatet jødene. Hun leste Mein Kampf mens hun var i Norge, og skrev til søsteren:

”Ved du, og så har jeg også lest Hitlers ´Mein Kampf´. Alt han skriver om jødene, det er storslagent. Absolutt alt, hvert ord, hver linje er en fornærmelse mot allting du anser som hellig. Du må lese den.”

Hun skriver også om assimilering, det å slutte å legge vekt på jødiske skikker for å gå i ett med omgivelsene, det samme Kathe er inne på uten å være seg det bevisst: ”synes du at det offeret jøden bringer ved å prøve å assimilere seg blir verdsatt? … Men man trakasserer oss, man liker oss ikke! Du var tysk til år 1938, så fordrev de deg og sa: Du er jøde!” (side 218).

Til forskjell fra Kathe ser hun katastrofen nærme seg, hun har opplevd nazistene på nært hold i Østerrike, hun har lest Mein Kampf. Etter invasjonen niende april ser hun tyskere på nært hold overalt, og hennes hat mot tyskerne er brennende – ”så inderlig at jeg kunne skyte dem rett ned, én for en, uten å blunke”.

I to år lever Ruth under tysk okkupasjon og blir nær venn av Gunvor Hofmo. Sammen reiser de rundt og bor ulike steder i Norge. Høsten 1942 finner vi Ruth på et pensjonat i Oslo. Hun har fylt ut det samme skjemaet som Kathe: tyskerne vet hvor hun er, og hun blir fanget opp i den samme razziaen som Kathe. Fra Donau smugles et brev ut til Gunvor, som er på kaia med henne da hun drives om bord i skipet (det er sannsynligvis Gunvor som står med ryggen til på det berømte bildet øverst i artikkelen, som ble tatt i smug ved Donaus avgang). Her skriver hun ”jeg tror det er like bra at det er kommet til dette. Hvorfor skal vi ikke lide når det er så mye lidelse til? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke bytte med deg”.

Kort før dette har hun skrevet i dagboken:

”Man undertrykker mennesker for deres meningers skyld. Man slår hverandre i hjel for å forsvare fedrelandet. Men man straffer ikke, man slår ikke mennesker fordi de er hva de er. Fordi de har jødiske besteforeldre. Det er noe åndssvakt, noe idiotisk over det. Det er til å bli gæern av. Det strider mot enhver fornuft”.

Nazismen var en dypt irrasjonell ideologi. Den dyrket et idealbilde av en arisk rase som var en fiktiv konstruksjon, og foraktet og utryddet jøder, slaver, sigøynere, kommunister. For den som var født jøde, fantes det ingen måte å unnslippe nazistene hat. Jødiskheten var en essensiell part av deg. I kontrast til denne ideologien står Ruths humanisme og Kathes naive ønske om å være godtatt som en person som alle andre.

Epilog

Det er verd å merke seg at samtidig som nazistene samlet sammen og totalt drev om lag 700 norske jøder i døden, foregikk det også en kamp for å redde jødene, av mennesker som avviste nazismens brutale ideologi. Om lag 1100 jøder ble reddet av disse nordmennene som satte sine egne liv i fare i kampen mot nazismen.

Espen Søbye: ”Kathe, alltid vært i Norge”, Oktober forlag 2003

Jan Erik Vold: ”Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge”,  Gyldendal 2007

Spaghetti del vescovo

9 Oct

En god men ikke spesielt rask pastarett! Ca én time i ovnen. For ca 4-5 personer.
A tasty but not especially quick pasta dish that needs about an hour in the oven. Four to five people.

Tre pakker cherrytomater/ about 500-600 grams cherry tomatoes
ca et halvt glass kapers / half a glass of capers
En del svarte Kalamataoliven (sten fjernes) / A certain amount of Kalamata olives ( pit them yourself)
Oregano, salt, pepper, olivenolje / origano, salt, pepper, olive oil

1

Skjær tomatene i to, ta ut sten fra oliven og del i biter, legg alt i et fat med et par ss olivenolje, oregano, kapers, en god del salt, og pepper. Settes i ovn på 180 grader i ca en time. Om det står lenger gjør ingen ting.
Cut the tomatoes in halves, pit the olives and cut into pieces, put everything in a dish with some table spoons of olive oil, quite a bit of salt (to counteract the sweetness of tomatoes), oregano, capers, pepper. Cook for about an hour at 180 deg C / 360 Fahrenheit.

2

Her tar vi det steg for steg / Step by step

5

4

6

 

Skal straks i ovnen. Ready to go in the oven.

Kok ca en halv kilo spaghetti, eks Barilla (ikke Sopps, of course). 4 liter vann, 3 små never grovt salt. 8 minutter.
Boil about half  a kf of quality spaghetti. We use lots of water the Italian way.

Så er det bare å blande og servere. Just mix and serve. The plate is from Portmeirion.

8

Jakob Sande “Til – “

7 Oct

Til –

Hjarte mitt er fylt av deg,
hugen min er trylt av deg,
i meg du er.
Trøytt under dagens bør,
sveipt under draumeslør:
du er meg nær.

Gøym meg i armen din,
stryk over hår og kinn,
seg du er mi!
Barndommens bleike vår,
hungrande ungdomsår
stilt går forbi.

Opn dine augo att!
Blå som ein månenatt
ser eg dei no.
Dogga av draum dei er,
sloknande stjerner der
stilt går til ro.

Sansevill brenner eg,
håret ditt kjenner eg
mjukt mot mitt kinn,
viljen din bøyer seg,
munnen din tøyer seg
tyrst i mot min.

Evige undermakt,
alt er deg underlagt,
dagen din renn.
Eld, du som nærer oss,
Eld, du som tærer oss,
brenn!

Frå Krossen og sleggja, Gyldendal 1939

(avskrift frå Dag og Tid)