Bassoon in Germany

schoutbynachtLeave a comment

Wenn jemand ein Reise tut, so kann er was erzählen (if someone undertakes a journey, then he has a story to tell)

Last time in Germany was 2012, Berlin.
I haven’t written about that, and now the memories are faded – though not entirely. The way history lived in the present made an impression on me. The Holocaust denkmal is an obvious example – but it was also striking to see how the bombing of the city had left an erratic pattern of old and new-ish buildings. We can assume that some bombed buildings were reconstructed in their original thus masking the past destruction, but others had been built in a new style that made the fact of the bombing a part of the present. Here a house was bombed. Civilians were killed.
Neue Wache; the single statue by – what’s her name again? Similar theme – loss, destruction, grief.
Certainly resonates in me.


And here we are in München, fresh off the plane, fresh from navigating a somewhat confusing public transport system with paper tickets (!). Four young people at the start of their lives, and maybe careers, too – what direction should I take? with each a bassoon slung over their shoulders, and the obligatory wheeled suitcase.
Dag is our host at the Hochschule für Muzik und Teater. He greets us in a building that the Nazis built in the late 1930s, their first major building, apparently. Führerbau. This is where the Munich-treaty was signed in 1938. We walk the same stairs as Chamberlain and Hitler walked.


The rehearsal takes place in a room which was not built for the purpose, but it’s spacious, so the seven guests can squeeze in without trouble. Dag is teaching Tamar from Israel, preparing her for a big competition. We listen and learn.

Next door are huge buildings from the era when Bayern or Bavaria was a kingdom in its own right. Lots of Greek facades to make a statement backed up by large volumes, sitting in open spaces.

There is also a museum about the horrors of Nazism, this time with München as its focal point. NSDAP gained early support here – the infamous Beer Hall Putsch took place here. https://en.wikipedia.org/wiki/Beer_Hall_Putsch.

Screenshot


A reproduction of the party programme from 1920 states a few points clearly:
– All Germans must be united in one Germany (watch out Austria and Czechoslovakia)
– Germany must take its rightful place among nations and the Versailles-treaty must be overturned
– Germany needs land and soil (colonies) for its population surplus ( this became the genocidal displacement and killing of millions of Slavs, not least ethnic Poles, Ukrainians, Belorussians, and Russians (Drang nach Osten)
– To be a good German (Volksgenosse) is a question of blood, and therefore Jews have no place in Germany

Later, München was bombed by the allies, with the number of victims running to about 6000. In the East, troops from München took part in massacres of civilians. The photo is from the massacre at Celje on 22nd July 1942, when 100 civilians were shot in reprisals.

At night we attend a concert with BRSO, Simon Rattle. The venue is the Herkules-saal in the “Residenz” of the Bayerische kings of old. The building complex is positively enormous, as befits a kingdom. The audience typical of classical concerts – well dressed, well-proportioned humans. And tall! The women here are really tall – at least those that attend classical concerts. Someone should run a statistical analysis on this.
There are enormous monochrome – blue – paintings along the top walls. Scenes of enormous Greeks dying. Herkules must be assumed to be among them.
The concert is great, even if my young fellow traveller says the repertoire is easy. We agree that Mozart is boring, however well executed.

As we walk out into the warm evening we are confronted by a somewhat disturbing sight. The large park that abuts the building is hosting a late-night garden party where every guest, man and woman, is dressed in white. An invisible line divides us, concert-goers, from the party guests. If they white-clad had had a political programme, it would have been most disturbing.

Deutsche Bahn takes us to Stuttgart and then Weiblingen where we visit a bassoon factory. Germany is home to the bassoon – both in terms of schools, orchestras and factories. We are met by Bernd Moosmann at the railway station, one stop from Stuttgart. Bernd is an affable man in his mid 60s who speaks excellent English with a German accent. Like a movie, really, since movies reflect reality. In the middle of the industrial area where the factory sits, a two-storey building looking like a modernist villa, there is an Italian restaurant run by – Italians. The orechiette are good, but hardly homemade, as they were claimed to be!


The factory is small, artisanal, with old-fashioned tools bar one CNC-machine. Labour intensive. Beautiful products. Bernd runs the shop paternal style with his wife, daughter and son-in-law. And the dog, Dexter? A huge, brown Labrador doing what Labradors do – lie in the middle of the doorway and roll over to be petted. We get to try plenty of very nice bassoons!

Bernd takes us to the railway station again, we while away a few hours in Stuttgart’s Königstrasse, and then get the train to Mannheim, and another hotel. We catch some Miso ramen before they close at 10PM… on a Friday night! and then marvel at the constant stream of expensive Mercedes and BMW – but no Porsches – with young people driving down the drag strip. 2 to 4 people in each car, no-one over 30. All dressed to kill, every square millimetre of skin groomed to its limit. Many a loud exhaust-bark dot the mating ritual.

After breakfast in a café we get to spend some time with the extremely funny and extremely competent Ole Christian at Die Staatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst in Mannheim. Darstellende Kunst must mean “performing arts”.
We pile into a Vietnamese joint for some noodle salad – quite insipid – and then Ole C is off; we adjourn to the hotel to play bassoon for a while. It’s hot in, it’s hot out. I walk down to the Rhine. It’s full of water, and quite dull apart from that. Grassy banks, a pedestrian underpass completely covered in graffiti, but otherwise tidy, apart from freshly spent spray cans.


Since Mannheim was flattened by the RAF during WW2 the architecture is a disaster. But I find it more charming than either Stuttgart or München, mainly because of the street life. What is a city, if not its street life?

At 4 PM the train to Hamburg departs. A large chunk of Germany lies ahead of us, and Deutsche Bahn takes us through it comfortably, almost unobtrusively.


Hamburg again presents us with an old-fashioned and intricate ticketing system for the local trains. We buy some tickets for appearances’ sake, they arrive printed one-by-one with the obligatory receipt at the end.


For the first time in Germany we can get sandwiches and cinnamon buns late at night – as you would in Norway. We make the most of the opportunity, then put our feet up in the hotel reception with some relaxation-inducing beverages.
The next day is Sunday, and Niko graciously opens Tutti Fagotti for us in an office building in dowtown Hamburg, The “HH” on the license plates is short for “Hansestadt Hamburg”, in case you wondered. You didn’t?


We spend four hours trying a number of expensive bassoons, until the ring of the bell tells us we have a plane to catch. The young ones have made their judgements, will it result in a sale? Time will tell.

It’s always good to touch down on Gardermoen, and as usual I get lost on the illogically marked parking lot – but I find the car in the end. And the book we all should read is “East West Street” by Phillipe Sands…

Consciousness revisited

schoutbynachtLeave a comment

What is conscience? Some thoughts in light of recent LLM-inspired debates.

Every human reading this text is conscious.
Every machine reading this text lacks consciousness, and alway will.
These are my starting points and also my ending points.
Much ink has been spilt on this topic. I hereby add my own. With the arrival of LLMs we are faced again with the Turing test, but we’ve got it wrong. The test is not about how good a machine must be to fool a human, but it’s about how bad it can be, and still fool a human. It’s really a test about human psychology, not about computers.
And once we realise this, we also realise that we are all too ready to impute sentience to machines.
I will now consider my two Beagle dogs. They behave very differently, and I’ll omit the details. Trust me on this one. I interact with them as one consciousness to another, and I have no reason to doubt that they are indeed conscious. I take it as a fact. The fact that these two dogs have such distinctive behaviours can only meaningfully be explained by saying they experience the world differently. When Lavendel looks at me she feels compelled to come to me for a pat on the head. Lucy just looks at me and stays. Think about that.

The hard AI position says that everything can be computed, that consciousness, even the world, is just a computation.
I see no reason to accept that statement. All computation relies on modelling and representation: the model is NOT the object it models. This is also true of mathematics. Numbers are abstractions, and boy are they amazing tools for describing the world. Their unnatural nature sometimes reveals itself, in such concepts as infinity and the sums of infinite series. These phenomena are entirely counterintuitive to us, and my take is that these are artefacts that happen to be an intrinsic part of the abstraction. As an example, 1/3 is well defined: divide something into three equal parts. Written in decimal, we get 0.33333 etc, but if we were to choose 3 (not 10) as he base, 1/3 would be written “0.1”, and that would be it. What would Pi look like in base 3? 10.0102… etc. Pi is the ratio between physical properties of a circle. It’s a property of the world, and exists independently of our attempts to describe it. Key point: mathematics is not the world, either; it’s a modelling language.

We can put numbers into a computer and compute, but the output is still within the same category of things, within the same ontology. Numbers, or their decoded formats, like images, sound, text (LLMs treat numbers, not words).

What about humans? We are different, because we are in the world. We are part of the world, and our brains are also part of it. Our brains don’t run a simulation of the world. Yes, our ears and eyes and peripheral nervous system act as transducers that convert one physical signal into electrochemical signals sent to the brain, so the brain only senses the world indirectly. But crucially, the brain does not execute a program. It is the “program”. The word “program” is already misleading us, because it presupposes a distinction between hardware and software. The brain is much more akin to an analogue computer. Analogue computers have also been made by humans ( all digital computers are strictly speaking analogue computers that we restrict to operate in a digital fashion : we run a digital computer on an analogue platform, and run a software program on top of that).

Our neurons respond to incoming signals and send out transformed signals. A computer can model the biological process via a mathematical abstraction, with two fundamental buts:
– the abstraction and the physical object are logically distinct and categorically distinct – they belong to different realms with entirely different properties
– we cannot know that the model is “correct”

There is every reason to assume that consciousness arose through evolution and is linked to brain activity in mammals. There is zero reason to assume that this is in any way similar to mathematically modeled states in a digital computer. Consider if the human-made computer were analogue, consisting of transistors acting in a linear mode with millions and millions of interconnections in a brain-like layered architecture, like a neural network. Would we expect it to be conscious, this huge mass of transistors? No, of course not. So why impute consciousness to a computer program? To do so is a very very strong claim.

A computer takes a model as input and outputs a new model. This model must be interpreted by someone, by a consciousness, or else it remains a model, an abstraction, a representation.
Consider a computer the produces a drawing of a flower on a screen. Now consider that this screen is “observed” by another computer or a human. Where does meaning arise? It’s evident that the seeing computer can only transform the “visual” representation on the screen into some other state – simple or complex. It could output an audible “beep” upon detecting a flower, or do something else. But the human has a conscious experience, and an emotional one, too. Radically different phenomena are at play.


Summing up: the computer operates on a mathematical model of the world, a representation. Your brain and mine are in the world, wired directly into it and obeying the laws of physics (and chemistry!).

Energikrisen

schoutbynachtLeave a comment

Jeg har tatt en titt på Nølands bok jeg også, og er enig i at den er pedagogisk, og iblant tendensiøs. Vi som har fulgt Nøland en stund vet at han liker tunge ting som går rundt (roterende masse) og er skeptisk til sol&vind, og at han er glad i kjernekraft.

Her kommer et historisk morofaktum:

Ubåtene som ble brukt under 2. verdenskrig var i virkeligheten dieseldrevne overflatefartøyer som kunne dykke ved behov. Under vann gjorde de 7 km/t og hadde begrenset rekkevidde.

Mot slutten av krigen utviklet tyskerne  – i kjent stil, vil jeg si – type 21, «Elektroboot». Dette var den første ordentlige ubåten: den hadde store batterier og kunne gå fort under vann. Og den hadde den umiskjennelige ubåtformen alle moderne ubåter har.

På samme måte er verdens fremtid elektrisk og det gjelder i høyeste grad kraftsystemene. De vil være radikalt annerledes enn fortidens, og mye mer sammensatte. Ingen vil savne Nølands diesel-ubåter stabilisert av roterende masse; fremtiden handler om kraft-elektronikk, som Nøland må formodes å kunne en god del om?

I dag får verden ca 20% av sin energi fra elektrisitet, mye via kull og olje. Av de 20% er 10% kjernekraft fra 404 kraftverk (35 år gamle i snitt), altså 2% av verdens energiforbruk. Kan kjernekraft skalere til å bli en vesentlig bidragsyter? https://www.worldnuclearreport.org/

Nøland forklarer prismekanismene i kraftmarkedet på en super måte. Og det fikk meg til å tenke at det er katastrofe for business-caset for kjernekraft, sammen med variasjonen sol/vind bringer med seg.

(Nøland bruker plassene i en konsertsal som eksempel. Hvis elmarkedets mekanisme gjaldt der, ville de billige setene selges først, men hvis det ble helt fullt og VIP-plassene ble solgt ville prisen for VIP plutselig gjelde alle setene. Analogien svikter litt fordi setene har ulik verdi, mens strøm er strøm).

Resonnementet ser slik ut:

Vi begynner med en miks der det er bittelitt sol og masse kjernekraft. På grunn av at prisen settes etter “merit order” der høyeste pris som blir avtalt setter prisen alle selgere får, vil i dette tilfellet kjernekraft sette prisen. Prisen på kjernekraft vil gjelde alle produsenter. Solkraftverket får samme høye pris som kjernekraftverket, og tjener penger som gress. Markedet merker seg dette; noen med penger bygger da solkraftverk for å få sin del av kaka. Energimiksen endrer seg, og plutselig dekker solkraft hele behovet mitt på dagen. Kjernekraftverkets energi er overflødig i mange timer. Men kjernekraftverket bør ikke reguleres ned, det forkorter dets levetid pga uttrøtting av metall (samme gjelder kullkraft). Så her må strømmen selges med tap, evt negativ pris. Kjernekraftverk bør uansett ikke kjøres opp og ned fort pga de kjernefysiske prosessene. Kjernekraft må kjøre 24/7 på full kapasitet, både teknisk og finansielt (ellers ryker alle kalkyler).

Så nå sliter kjernekraftverket. Og grunnen er enkel: det er for dyrt å bygge og for dyrt å drive. Og det er før vi snakker om hele verdikjeden fra gruve via anrikning til endelig deponi. Nøland er innom dette, men går ikke i dybden (sorry). Som Nøland skriver finnes det kun ett (1) dypdeponi i verden, Onkalo/Olkiluoto i Finland, det tas kanskje i bruk i år. Da er vi 500 meter under bakken.  Hva det har kostet, vet jeg ikke.

Mitt poeng, om noen lurer, er ikke å være for eller mot kjernekraft. Jeg ber bare om at vi ser hele bildet, ikke villedende bilder som at «alt avfallet i verden får plass på en fotballbane». Det kan godt være, men det er ikke et sted du sender ungene for å spille fotball. For da dør de maks to uker senere (gammastråling fra fisjonsprodukter som Cesium-137 og Strontium-90).

Til slutt: Energiewende handler også om å bli uavhengig av russisk uran, russisk gass, amerikansk og norsk gass, og olje. Virker smart på meg

Yamarin Cross 49 BR

schoutbynachtLeave a comment

The Bella has left the family- we needed a narrower boat (!). And one with a newer engine.

So here it is, the replacement:

It has the standard 60 horsepower Yamaha which I had no experience with. Four-cylinder 1 litre inline, and very smooth it is, too.

It always amazes me how promo-videos of boats show it racing across a glassy surface on a windless day. That’s not what I want! I want a boat that can ride the waves, and this one really can. It has a deep V-hull, and cuts across choppy waves extremely well. I have taken it out in really rough weather, and it feels very-very safe. It really handles well. Not that you ever need it, but you can also throw it into tight turns and it corners without skipping thanks to longitudinal profiles welded to the hull.

The internal space has been utilized to the last inch, so it feels bigger than the figures say. A 5m bowrider can feel cramped behind the windscreen, but this one doesn’t. The rear bench is way way back in the boat, and underneath it there is quite decent storage, and you wonder where the fuel tank is, and it’s one floor below, and really not easy to get to.

So – hats off to the designers of the hull, the designers of the interior, and the people who welded it together. It really is a gem.

Articles about Israel

schoutbynachtLeave a comment

Here are my blog posts on the topic:

Rogan’s the Arabs: Palestine 1900-1940 Eugene Rogan

Sidsel Wold “Checkpoint”: Checkpoint by Sidsel Wold (Palestine)

Seeing zionism: Seeing Zionism at last

Schlomo Sand ++ : Minsten, Shlomo Sand og Per Hysing Dahl på sykehuset julen 2014

Zionism and European nationalism: Zionism: seeing the Nation-state in a warped mirror?

Kritikk av Meisingset: Meisingsets intellektuelle harakiri

Brev til Hiba

schoutbynachtLeave a comment

For ca 45 år siden besøkte en liten gutt på 13 sin tante og onkel i Oslo. Sørkedalsveien, kan det ha vært. Han kom fra Bergen og likte T-baner, så en dag tok han T-banen til endestoppet på Lambertseter eller Bergkrystallen. Dette var før tunnellen under spikersuppa bandt sammen øst og vest, så han må ha spasert et stykke forbi Stortinget. Den gangen var også stasjon på Volvat og Valkyrieplass! Det var tider.

Gutten var vokst opp i et kritthvitt Norge, der de eneste innvandrerne bodde i Oslo, og de var “fremmedarbeidere”. Selv om de ofte var fra Pakistan, var de ennå ikke muslimer, og Mustafa-brevet kom først noen år senere i 1987 – les om det på Wikipedia.

Likevel: fremmedarbeiderne laget mat som luktet rart og lot ungene fyke rundt om kvelden, forlød det. Men trikk og bane, det kunne de kjøre. Bare det ikke ble for mange av dem!

I Bergen var det bare øsregn, oljehyre og eksos fra de gule bussene. Malingen på de hvite husene var slitt og all tungtrafikken dundret gjennom byen. Ingen rimelige polske håndverkere hadde ennå malt ett eneste strøk.

På fisketorget svømte levende fisk i kummene, og guttens farmor handlet sei hos dem til plukkfisk – nesten uten ben! Og surret sei: sei, gulrot, purre og litt sitron.

Per sin storesøster – Wenche – hadde trange jeans, røkte, og klippet hår på en salong som het Hårek, rett ved ett av 11-erens stopp i sentrum. De sosiale problemene hadde Norge dyrket frem selv og plassert i blokkene i Vilhelm Bjerknes’ vei, slik at guttens tante fikk dem i sine klasser. Vent, de første innvandrene var kommet, og tante laget et lite hefte med introduksjon til Norge, fra Hellig Olav og fremover. Nokså naivt sett fra 2025, men fra et godt sted.

Så gutten dro over fjellet med sedvanlig godt hjerte – han var speider – og nysgjerrighet.

På Lambertseter, la oss anta det var der, kom T-baneføreren ut av sin kabin og trakk litt frisk luft, og gutten skred til verket. Siden skrev han stil om opplevelsen. Noen punkter står tilbake – at han var fra Pakistan. At han tjente ca 4500,- i måneden (etter skatt?).

Gutten skrev at han håpet t-baneførerens barn ville ta utdanning i Norge og få godt betalte jobber.

Og noe sier meg at det fikk de.

Gutten er fortsatt speider.

Gary Marcus LawrenceC and Illusion of thinking

schoutbynachtLeave a comment

OK, I am going to wade into deep water here.

I side with Gary Marcus – see for example: https://garymarcus.substack.com/p/a-knockout-blow-for-llms

and here I will take a look at an article by LawrenceC: https://www.lesswrong.com/posts/5uw26uDdFbFQgKzih/beware-general-claims-about-generalizable-reasoning

The argument Marcus makes, also found in the recent Apple-paper, is that LLMs don’t really think. They just look like they think. But what do we mean by “think”? Here we will use “reason” instead of think, and reserve thinking for sentient beings – humans. I will also use reason in a specific meaning.

The question then is – do LLMs reason? It seems pretty clear that they don’t. When a machine reasons, it does so by executing an algorithm. A key feature of algorithms is that they seek to solve something, and they contain criteria for stopping; until the criterion/criteria is/are satisfied, the reasoning continues. Referring to the Hanoi tower, and a number of similar cases, increasing complexity leads to increasing number of iterations (e.g. O(n), O (2n), etc) before a solution will be found; but there is no qualitative difference between how n=3 and n=5 are solved. The Apple-paper clearly shows what I think we all understand anyway: this is NOT how an LLM works. Yes, execution time rises with increasing n, but not the way it would if a classic algorithmic approach was running behind the scenes. LLMs operate in a different way.

The “classic” LLM is one-shot, whereas the later ones employ Chain of Thought (CoT): OpenAI o3 etc. The CoT LLM must contain some kind of evaluation metric to determine when to stop running – though I have found little to support this assumption. We know that one-shot LLMs answer in less than a second, while CoT-runs can take many minutes. So clearly the system is iterating in some manner, until it decides that enough is enough.

Going back to one-shot LLMs, which form the backbone of o3, too, each cycle produces one token from a huge number of activated nodes and their weights. The entire “reasoning”, or “knowledge”, therefore resides in the network at the moment that the next token is predicted (strictly, the token probability distribution is calculated and a token with high probability is selected at random). Hence, the “reasoning” has already happened at this point. Most of it happened when the model was trained. The rest happens when the prompt is entered and causes the node values to be calculated. This process is controlled by an algorithm, of course, but what the algorithm does is calculate values in a completely deterministic way: the algorithm runs the same way regardless of the content or indeed the complexity of the problem/text/image that the LLM is working on. The algorithm is completely blind to the content, like a washing machine is blind to its content.

We must guess that o3 does take a look at the content, so it must have a meta-level orchestrator that coordinates the many one-shot runs of the actual model, and at some point intervenes and stops and spits out the output based on some metrics.

What about LawrenceC, then? Well, I find the article full of special pleading.

Section 3: “Criticism of LLMs and neural nets is nothing new”. That’s true, but entirely beside the point. LawrenceC calls the tower of Hanoi and the other puzzles “toy settings”. Why does he do that? Presumably to belittle them. But if an LLM cannot solve basic logical puzzles reliably, we have a problem, Houston. LawrenceC pretends we do not. The onus of proof is on LawrenceC: prove that LLMs are not limited in their ability. So far, all the evidence clearly indicates that they are, and that success depends on prior exposure.

Section 4 : the four puzzles. This is the meat in the sandwich, and LawrenceC essentially has nothing to say about them. A clear weakness in his argument.

Section 5: what did the model say? Again, this is short and sketchy. The article includes output from Claude 3.7 Sonnet:
“The Tower of Hanoi follows a recursive pattern. For 10 disks, the solution requires exactly 2*10-1 = 1023 moves. While I understand the algorithm perfectly, manually writing out all 1023 moves would be extremely tedious and error-prone.Let me demonstrate my understanding by showing the structure and first several moves“

I find it amazing that LawrenceC does not comment on the disingenuous/dishonest output. First of all there is no “I” in the computer. Second, a computer does not find any activity tedious, and it does not do manual work, nor is it error–prone. All these terms make it sound like a human, not like a machine, or like some self-conscious sci-fi robot. But it’s all smoke and mirrors – a reflection of text written by humans. It’s all fake. Obviously there is no “I” here that can’t be bothered to write out stuff “manually” – a word which makes no sense in this context, and yet LawrenceC repeats it later in the article. That is not why the LLM fails. It fails because it’s not solving the problem algorithmically, but LLM-ally.

Up to this point, LawrenceC has revealed where his bias lies. In Section 6 the knotty questions arise. They remind me to some extent of discussions of Universal Grammar UG, language and cognition. The “hard AI” folks, like LawrenceC (?), seem to believe that exposure to patterns leads to the creation of explicit rules (akin to UG; in the case of UG, Chomsky’s claim was that exposure to patterns, that is, language use, activated latent patterns in the brain). I don’t. I agree that LLMs show an incredible (human term) ability to see patterns and remember and apply these. But LLMs do not extract algorithmic patterns – how could it? So when LawrenceC points out that Claude 3.7 Sonnet can spit out a Python algorithm, he is making a huge mistake. It’s unthinkable that the LLM should have inferred the algorithm from observed data. Why? Because it was not designed to carry out that feat. It’s just repeating stuff it has been trained on. Could the algorithm have emerged? Prove it!

When I see the Fibonacci series 1,1,2,3,5,8,13,21,34.. I find the pattern by trial and error, and I have enough mathematical experience to be able to say Fn = Fn-1 + Fn-2. When an LLM describes Fibonacci it is simply regurgitating its training material.

To return to LawrenceC, he says: “There’s a common assumption in many LLM critiques that reasoning ability is binary: either you have it, or you don’t. Either you have true generalization, or you have pure memorization.  Under this dichotomy, showing that LLMs fail to learn or implement the general algorithm in a toy example is enough to conclude that they must be blind pattern matchers in general.”
Note the term “toy example” again. LawrenceC claims that the dichotomy is false, it seems. But is that the key question?

Consider these three:
Humans can do all three: we can rote learn 7*7=49, we can detect and learn patterns 2,4,6,8,10, and we can define algorithms FOR X = 1 to 10; SUM= SUM + X; NEXT.
Traditional computers can remember, and they can execute algorithms that we define.
Traditional neural nets can remember and recognize patterns bases on numerical values.
LLMs can certainly remember and recognize patterns – but can they infer algorithms? It seems to me that this is the key issue. And algorithms require symbol manipulation, that is abstraction, and variables, and instantiation/binding. The burden of proof is on those that claim these capabilities for LLMs; especially in light of what we know of their architecture.

Final note: I just asked ChatGPT to do Fibonacci in reverse from 55. It did it well, and offered Python code. I said yes please, and got it, including its supposed output. That was fine, except the output isn’t in reverse. Try it yourself.

def reverse_fibonacci(start_value):
    fib = [start_value]
    
    # Get the second-last Fibonacci number that led to start_value
    # We know 55 is a Fibonacci number, so we find its predecessor
    a, b = 0, 1
    while b < start_value:
        a, b = b, a + b
    if b != start_value:
        raise ValueError(f"{start_value} is not a Fibonacci number")
    
    fib.insert(0, a)  # insert the second last value before the start
    
    # Continue calculating in reverse using F(n-2) = F(n) - F(n-1)
    while fib[0] != 0:
        prev = fib[1] - fib[0]
        fib.insert(0, prev)
    
    return fib

# Example usage
result = reverse_fibonacci(55)
print(result)

Sellafield

schoutbynachtLeave a comment

«Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen»

Sellafield-området inneholder Calder Hall-reaktoren og Windscale-reaktoren, og var i sin tid drevet av BNFL – British Nuclear Fuels – som nå er delt i ulike virksomheter. Blant disse er UK National Nuclear Labs, som driver med forskning, ikke-spredning og much else besides!

Sellafield er et enormt område du kan se på Google maps, med egen akuttmedisin, brann/redning, politi, gassdrevet (!) kraftverk som leverer strøm, vann og damp, og 12.000 arbeidere (ansatte og kontraktører). Selv om natta er det 500 på vakt på anlegget. Jernbaneskinner og et eget (væpnet) skip sørger for mottak av brukt brensel til demontering, og for retur til giverland. Det føres strålingsregnskap, slik at et giverland som sender et stort volum av mellomaktivt avfall, kan gjøre opp for dette med å ta en liten mengde høyaktivt avfall i retur.

Blant de absolutte høydepunktene er anlegget for mottak av brukt brensel. Her stod vi oppe på et besøksgalleri og så 20 meter ned på basseng og vaskeanlegg, mens en monsterkran som tar 150 tonn hang over oss, og for stemningens skyld drev noen og testet brannklokkene.

Brenselet pakkes ut av transportbeholdere under vann, og føres videre under vann. For ca 6 år siden ble reprosesseringsanlegget (Thorpe) stengt. Her kappet man brenselstavene i små biter før fuel-pellets ble løst i nitric acid (HNO3, saltpetersyre). Deretter sørget kjemiske prosesser for at rent uran og plutonium kom ut, og restavfallet, som stråler i størrelsesorden 2000 Sv/time, ble til “guffe” (slurry) som ble tørket og vitrifisert (smeltet med glass) og pakket i stålbeholdere. Men dette er det altså slutt på; brenselet som mottas nå blir pakket om og lagret i beholdere under vann; bassenget er 140m langt og ca 15m dypt. Her mottas brensel både fra Frankrike og fra UK. UK har fortsatt gasskjølte AGR-reaktorer i drift, etterkommere av de første Magnox-reaktorene. Det var artig å se (og holde på) et Magnox brenselsrør med dets finner i ikke-oksiderbar Magnesium… kjølemiddelet er karbondioksid-gass! (moderator er grafitt).

På Sellafield (og overalt ellers) var vi omgitt av britenes gjestfrihet og åpenhet, samt utmerkede manerer. Guidene våre svarte på alt vi spurte og grov om, og var åpne om at Sellafield-anlegget sprang ut av våpenkappløpet i kjølvannet av andre verdenskrig. Magnox-reaktoren Calder Hall produserte store mengder plutonium for bruk i kjernevåpen (hvorimot sivile PWR-reaktorer i liten grad produserer materiale som er egnet for våpenbruk grunnet ugunstig miks av isotoper). Da anleggene ble bygget hadde man hastverk, og lite (ingen) tid ble brukt på å lage løsninger som ville være enkle å demontere. Av den grunn har anlegget i dag fire store «problembarn» som tar unna 1/3 av budsjettet til Sellafield – pengene går til vedlikehold og opprydning.

Samfunnsøkonomisk er Sellafield en viktig arbeidsgiver i en region med svakt næringsliv. Mye sauer, som sagt, men det er grenser for hvor mye det kaster av seg. I Whitehaven, noen mil fra Sellafield, ligger en rekke nedlagte gruver – den siste ble stengt på 80-tallet, så dette er et område som har produsert energi siden 1700-tallet. Gruvene var over 200m dype og strakte seg 6km ut i Irskesjøen.

Underveis snakket jeg med mennesker fra Kina, England, Frankrike, Italia, Sverige, Tyskland, Canada og USA, en sør-Koreansk robotekspert med Gangnam-style hår, samt to tyrkiske PhD-studenter. Det er en internasjonal forsamling med enorm kompetanse og ulik tilnærming til uttale av engelsk! Mange artige samtaler, ikke minst den siste om “remediering” av de to store urangruvene i det gamle Øst-Tyskland som tok ut 200.000 tonn som hovedsakelig gikk til Sovjetunionen, fra 1947 og fremover. Dypeste galleri var 1800 m dypt. Det er mye spennende historie å oppdage der ute.

Av måneskinn gror det ingenting

schoutbynachtLeave a comment

Noen notater om boka – av Torborg Nedreaas, må vite. Se også intervju med henne på nrk.no.

Da har jeg lest boka – skummet de siste 50 sidene eller så, finleste de viktige partiene. Noen deler av en roman er mer transportetapper enn andre.

Noe av de boka inneholder: mange naturskildringer. Beskrivelsen av ramsalt fattigdom og den implisitte kritikken av klassesamfunnet.  Småbysamfunnet og dets trange moralske normer. Hvordan man kan preges av opplevelser i livet – organisten, for eksempel. Ensomhet. Alkoholens rolle i manges liv. Og seksualitet, da. For en mannlig leser er det alltid rart å lese om kvinnelig seksualitet. Det som er gjennomgående i denne boka er at hovedpersonen – vi får aldri vite hva hun heter – begjærer Johannes, og hun begjærer ham voldsomt, men/og  hennes begjær begrenser seg til ham. Hun går ikke rundt og ser etter seksuelle eventyr; hun vil ha Johannes, og hun sier aldri nei til ham; hun kan faktisk ikke sette grenser når det gjelder ham. Er dette psykologisk sannsynlig? Det kan jeg ikke vurdere, men iflg snl.no er romanen basert på en betroelse Torborg mottok, og som utløste romanens fødsel. Så hvis boka er basert på faktiske hendelser, så er den selvsagt sannsynlig!

Hovedpersonens fascinasjon med det svake og såre i Johannes er fremtredende i beskrivelsen av ham. Dette er det noe ved ham som fascinerer henne voldsomt. Og etter hvert forstår vi også at de har en felles bakgrunn – begge er fra fattige kår. Det går an å psykologisere mer rundt de to; det som er sikkert, er at hovedpersonen er full av forakt for sin bakgrunn og vil videre, men det går ganske trått med det prosjektet – hun har ingen utdanning. Utveien skal vise seg å bli et fornuftsekteskap med en hyggelig og snill mann – som så bedrar henne med to prostituerte. Da går hun, noe som kan virke litt dobbeltmoralsk. Her ser vi den mannlige seksualiteten i kontrast til hennes: for hovedpersonen inngår seksualitet i en par-relasjon; om det så er en som er forretningsmessig, som et ekteskap kan være (slik det ofte blir beskrevet i “eldre” litteratur: kvinnen selger sin kropp og evne til å holde huset koselig i bytte mot sosial og økonomisk trygghet). Vi får også vite at hun siden selger seg med ujevne mellomrom for å holde hodet over vannet økonomisk. Menn kommer ikke så godt ut av denne boka.

Mot slutten av boken stikker Torborg inn en liten musikalsk pille som også er forståelig når vi vet at hun selv var musiker: hovedpersonen får høre Bachs Toccate og Fuge i D-moll i en tom kirke nattestid med den alkoholmisbrukende organisten, og blir ikke slått ut, men fylt av styrke når hun hører den kraftfulle musikken som er helt ukjent for henne. Den gir henne mot. Det er musikk som rører de fleste av oss.

Organisten spiller stykket under en gudstjeneste, til almen bestyrtelse, og han tar livet av seg kort etter det.

Et annet sentralt tema i boka er abort, og den inneholder en detaljert beskrivelse av selvpåført abort med strikkepinne og en neve inn i skjeden for å finne livmorhalsen. Umuligheten av å føde et barn utenfor ekteskapet fremtvinger denne handlingen. For hovedpersonen vil gjerne ha barn! Hun snakker foraktelig om rammene samfunnet, eller helst religionen, setter for seksualitet og barnefødsel.

Som alle bøker er denne barn av sin tid, men fortsatt verd å lese. Selve rammefortellingen der hovedpersonen forteller sin livshistorie i løpet av en natt over betydelige mengder alkohol kan virke påklistret, men gir forfatteren en mulighet til å tegne omrisset av en kvinne som har kjempet, og fortsatt kjemper; en temmelig ensom skikkelse som forsvinner ut i morgengryet.

Elektronisk pasientjournal

schoutbynachtLeave a comment

Som oppfølger til en diskusjon på LinkedIn – her er min forståelse av to sentrale elementer, nemlig hva en pasientjournal er, hva en nasjonal løsning er, og hvorfor disse ser veldig forskjellige ut.

La oss begynne med lovverket. Du må ha hjemmel i lov:

https://lovdata.no/lov/2014-06-20-42/§6

“Behandlingsrettede helseregistre må ha hjemmel i lov. Helseopplysninger i behandlingsrettede helseregistre kan bare behandles når det er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for administrasjon, internkontroll eller kvalitetssikring av helsehjelpen.”

Så hva er et behandlingsrettet helseregister? I praksis betyr det her “elektronisk pasientjournal”. Det igjen betyr en database med helseopplysninger om flere personer. Databasen har et system for å logge på og hente opplysninger basert på fødselsnummer. Hensikten er at helsepersonell skal kunne få tilgang til og endre helseopplysninger. Dette er helt standard på sykehus og hos fastlegen din. Dersom du driver helsetjeneste, har du både rett og plikt til å føre journal. I motsatt fall, må du ha en egen hjemmel.

Vi har alle brukt Helsenorge og mottatt helseopplysninger der – svar på Covid, oversikt over vaksiner, oversikt over resepter, meldinger til/fra fastlege, timeavtaler, etc (last ned appen!). Så er Helsenorge et behandlingsrettet helseregister? Nei, fordi ingen helsepersonell har tilgang – det er det kun du som har. Det er din personlige “greie”. Din bruk er regulert av samtykke du har gitt – en avtale mellom deg og Norsk Helsenett SF. Dette legger kraftige begrensninger på hva som er mulig. Det vil f.eks. ikke være mulig å tilby leger å logge seg på og lese meldinger eller annen informasjon om deg. Unntaket er de nasjonale tjenestene som også gjemmer seg på Helsenorge: Kjernejournal og eResept. Disse er hjemlet i forskrift, og har derfor egenskaper som ligner mer på (pust inn) behandlingsrettede helseregistre. En lege kan be om oversikt over legemidlene til en hvilken som helst innbygger, osv. Ergo snakker vi om nasjonale løsninger. Helsenorges innboks (din innboks) er etter dette ikke en nasjonal EPJ, og krever ikke egen hjemmel i lov. Likevel er det neppe slik at en hvilken som helst privat aktør kan etablere en slik meldingsboks, uten at jeg kan peke på paragrafen – rent bortsett fra at ingen offentlige sykehus vil ta den i bruk. NHN har en utpekt rolle i ehelse i Norge, og har monopol på nettverk for helsevesenet, f.eks.

Figuren her viser forskjellen på Helsenorge som innbyggerportal, og Kjernejournal etc som nasjonale løsninger:

I Helsenorge har Lars og Liza etc hvert sitt lille rom som ingen andre enn de selv har innsyn i, og lagringen er basert på samtykke. I Kjernejournal er informasjon om Lars og Liza tilgjengelig for helsepersonell, og er i prinsippet lagret/tilgjengelig samlet (figuren er konseptuell). Og hjemmelen ligger i Kjernejournalforskriften.
Hvis vi ser på Pasientens journaldokumenter, så er den løsningen hjemlet i Kjernejournalforskriften, og/men dokumentene hentes direkte fra selve helseforetakets EPJ, i praksis DIPS. I og med at Kjernejournalforskriften regulerer bruken, kan i prinsippet alle leger få tilgang til alle innbyggeres journal. Dokumentene passerer gjennom NHN, men NHN fungerer kun som teknisk mellomstasjon, og lagrer ikke opplysningene. Likevel krever denne behandlingen hjemmel, og hjemmelen Kjernejournalforskriften er hos Helsedirektoratet, som har gitt jobben til NHN, regulert av en databehandleravtale.

Hvordan ser dette ut fra Helseforetakets perspektiv? Vi begynner med Helseforetak 1 i figuren under. Helseforetaket har tre ytre grenser: den fysiske grensen, den juridiske grensen, og brannmurgrensen. Disse definerer hvor HF-et slutter og begynner. Alle som arbeider på HF-et er regulert av sin ansatt-avtale og regler for bruk av EPJ. HF-et har derfor kontroll på hvordan ansatte bruker informasjonssystemene, overvåker bruken, og kan også sanksjonere brudd på reglene (oppsigelse, anmeldelse). Brannmuren sikrer informasjonen mot eksterne trusler.

For å få gi ansatte tilgang til informasjonen i EPJ er det etablert elektronisk tilgangsstyring. Denne er mindre banal enn man kan tro: den sikrer at man vet hvem som logger seg på (identitet, ofte ansattnummer), og man vet at det er sannsynlig at det er rett person (autentisering, tofaktor, etc), dvs at ingen har overtatt den elektroniske identiteten. Alt dette er under HF-ets kontroll og resultat av grundig design og implementering.

Når vi så introduserer en nasjonal løsning – som KJ – kommer forespørsler om journaldokumenter elektronisk fra Helseforetak 2 (vist forenklet) via et “API” og via NHNs “Kjernejournal”, dvs et elektronisk grensesnitt. Her er situasjonen plutselig en helt annen. Alt vi vet i Helseforetak 1, er at et kall har kommet inn med en forespørsel om dokumenter om en pasient. Hvilken person i Helseforetak 2 står bak? Hvordan kan vi vite at det er den som utgir seg for å være personen, som faktisk står bak kallet? Hvilken relasjon har denne personen (legen) til pasienten, og hvordan vet vi at dette stemmer? Hva skal de bruke informasjonen til? Som vi ser (?) er vi i et helt annet landskap her. Dette er bakgrunnen for at norske helseforetak og NHN har tatt frem et tillitsrammeverk som etablerer en felles måte å besvare disse spørsmålene på.

Ser du noe som er feil? Si fra, så oppdaterer jeg artikkelen.