schoutbynacht

Minsten kjørte baklengs inn i et tre og vi fikk fire dager på Ullevål i julen, inkludert ambulansetur fra Bærum til akuttmottaket der jeg fikk strålefrakk og orkesterplass til akutt-teamets behandling av min egen sønn. Samme sted som hardt sårede fra Utøya og talløse trafikk-ulykker har ligget, med den samme profesjonalitet og tilgang på det ypperste av akuttmedisin verden kan tilby. Ja, jeg tenkte på det der jeg stod. Minsten så seg rundt og klaget over nakkekragen, han ble sjekket fra tå til topp, et nytt røntgen av ryggen var negativt – videre til barneintensiv.

CT viste en liten fraktur i skallen og mikroblødninger subduralt- kraftig hjernerystelse. Så satt vi der med oksygenmetningsmåler og pulsmåler, og intravenøst drypp av saltvann, og en gutt som var bevisst og svarte på tilsnakk, men som ikke hadde det bra. Timene gikk sakte, verden blir nullstilt. Inntrykkene da var sterke, gråten satt løst, fremtiden var uviss. Allerede nå er inntrykkene svekket. Vi er hjemme, han har det bra, bildene av han som ler og tøyser har lagt seg over bildene av ham med halvåpne øyne eller bøyd over spyposen. Men der og da var det intenst, og minuttene gikk sakte sakte sakte. I ettertid tenker jeg at han neppe var i livsfare, men det opplevdes jo slik mellom røntgen og oksygenmålinger og stadige tester av pupillrefleks. Alt man trenger for å drive nevrologi er visst en liten lommelykt man stikker i ansiktet på folk – som sagt, oppbudet av traumeteam, ortopeder og nevrokirurger gir jo inntrykk av at her kan man vente seg det verste. Heldigvis kan leger av i dag snakke, og vi fikk bo hos ham begge to, ikke minst takket være juleferien på avdelingen, omgitt av proffe, omsorgsfulle sykepleiere og med en daglig visitt av en av nevrokirurgene som hadde vakt i jula. Når det først skulle gå galt kunne det ikke gått bedre, og alle lokaliseringsdebatter og alle bilder av fortvilte foreldre på Gaza og i Syria kom veltende inn i bevisstheten. Så små vi er, så hjelpeløse, så prisgitt krefter som er større enn oss. Tenk å kunne legge alt i hendene på forsynet, på den allmektige himmelens og jordens skaper. Men den tid er forbi.

Jeg fikk lest litt. Da jeg var tolv leste jeg Per Hysing-Dahls “Vinger over Europa” om hans egne krigsopplevelser, utgitt 17 år etter krigens slutt – i 1962. Jeg kjøpte den antikvarisk til jul til meg selv. PHD fløy i en spesialskvadron som kun drev med slipp av agenter og materiell over Norge og kontinentet, og han hadde også en tur bak stikka i en Westland Lysander som landet på jorder i Frankrike og plukket opp agenter og andre som var i fare. De fløy i måneskinn og navigerte langs elver og kanaler i lav høyde, og fant jorder midt inne i Frankrike. Lysanderen hadde 900 HK (det er mye i et lite, lett fly med stort vingeareal) og kunne ta av på en femøring. PHD fløy mange tokt over Norge i elendig vær og i godt vær, og slapp flyveblader over Bergen 8. mai 1945 i strålende vær; det må ha vært en helt vanvittig opplevelse, ikke bare fordi han var bergenser.

Han skriver saklig. Dramatikken ligger i stoffet. Egen frykt og angst skriver han ikke om, heller ikke om egen motivasjon. Han er mest personlig når han snakker om sitt crew og om samholdet i RAF, og om polakkenes skjebne – oppreisningen i Warszawa får et eget kapittel. Polske royalister, ledet fra London, tok over Warszawa  august 1944 da Stalin stod noen få mil vest for byen. De regnet med at Stalin ville rykke fram og befri dem fra nazistene. I stedet lot Stalin Hitler få tid til å nedkjempe dem til siste mann, og legge byen i grus i samme slengen. Så rykket Stalin inn da det hele var over.

Ideologisk ligger boka på linje med alt jeg leste om andre verdenskrig før bøkene om østfronten av blant annet Beevor. Først da forstod jeg at det var i øst det virkelige slaget stod. Myten om Battle of Britain er også med her – sånn sett fremstår boken i dag som noe naiv, i alle fall når man har lest nettopp Beevor og dessuten en grundig bok om Battle of Britain som plukker myten fra hverandre. Det var aldri noen reell fare for invasjon våren 1940, og den ville heller aldri ha lyktes, grunnet britenes Home Fleet. Men det er en annen bok (Most dangerous enemy, av Stephen Bungay).

Shlomo Sand er en jødisk (eller eks-jødisk) historiker spesialisert i nasjonalisme. Han har skrevet flere bøker om Israel/jødedommen. Nå i julen leste jeg “hvordan jeg sluttet å være jøde”, og deler av “The invention of the Jewish people” som jeg stort sett har lest i sin helhet tidligere. Den er tung lesning, mens “hvordan jeg sluttet å være jøde” ikke er det.

Tesen i denne nyeste boken (mer en samling essays) er at Sand føler et sterkt ubehag ved å bli kalt jøde, gitt at han er ateist, og at han blir erklært jødisk av en autoritet han ikke anerkjenner – rabbinatet – som knytter denne definisjonsmakten til undertrykkingen av palestinere (og alle andre ikke-jøder) i Palestina og i Israel (ikke-jøder er annenrangs borgere i Israel – de tilhører ikke den jødiske nasjonen som Israel er opprettet for). Sand argumenterer for at begrepet “sekulær jøde” er meningsløst, og at det ikke finnes noen sekulær jødisk kultur. Derimot mener han at det finnes en Israelsk kultur som deles av (mange av) dem som bor i Israel. Men det er ikke en jødisk kultur (religiøst definert), selv om den har en rekke jødiske kjennetegn.

Denne nyere boken er på mange måter en kulminering av innsiktene fra “The invention of the Jewish People”. I sistnevnte viser han hvordan sionismen har skapt en sekulær identitet ved å gjøre Bibelen til en historiebok, og dessuten forfalske både den og historieforskning på veien. Et par opplysninger som var nye for meg:

1. Det var aldri noen flukt fra Egypt, av den grunn at det aldri var noe eksil i Egypt, og ikke minst at Palestina på det aktuelle tidspunktet, 1200 BCE, var Egyptisk. Det finnes ikke fnugg av historisk bevis for Bibelens historie
2. Det var aldri noe eksil etter år 70 da den jødiske oppstanden ble knust av romerne. Det overvunne folket ble på sin plass, noen ble muslimer, og rent genetisk kan dagens palestinere ha mer til felles med dem som bodde i Jerusalem for 2000 år siden, enn Yitzak Rabin, hvis foreldre kom fra Øst-Europa. Tidlige sionister mente at palestinerne var genetisk lik jødene. Videre var jødedommen på Jesu tid misjonerende, hvilket gir mening: de mange kristne menighetene rundt middelhavet vi støter på i Paulus´ brev, var deler av en jødisk, monoteistisk konvertering som foregikk i hele Middelhavet. Kristendommen var (og er ) en jødisk sekt. Myten om “retur til det hellige land” er kun det – en myte
3. I 1930 bodde det store flertallet av jøder i verden i Øst-Europa, i Polen, Ukraina, Russland, Litauen, Romania, Tsjekkia, og Ungarn. De norske jødene hadde kommet fra disse områdene en generasjon tidligere – de var øst-jøder, de snakket Yiddish. Uten at det egentlig spiller noen rolle for meg, så mener Sand at disse 6-8 millionene Askhenazi-jøder var etterkommere av Khazar riket som eksisterte nord for Svartehavet og Kaspihavet mellom ca 600-900. Merk at wikipedia-artikkelen er skeptisk til Askhenazi-teorien, uten at det svekker den i mine øyne. Den er upopulær hos sionistene og dermed hos det offisielle Israel (eksempelvis Sands kolleger på universitetene i Israel), og da vil den ha vanskelig for å vinne en debatt mellom Wikipedias redaktører.

Debatten om Khazarene er kun vesentlig dersom man, som sionistene, innfører et blod/genetikk-kriterium i det å være jøde. Det låter perverst i mine ører, som et ekko av nasjonalisosialismen, men har vært en sentral del i sionistenes retorikk om “et folk uten land til et land uten folk” – løgner begge deler. Dersom “jøde” er et spm om religion, slik “kristen” er det, spiller det ingen rolle hvilket “blod” man har i årene. For sionistene var det avgjørende å etablere myten om et jødisk folk – en jødisk nasjon.

Det som fremgår av Sands bøker er at sionistene bygget en stat (Israel) som har mange trekk av vestlige samfunn og demokratier, men som trengte det religiøse for å skaffe seg legitimitet. Uten det jødiske i ryggen, ville det kun gjenstå en settler-bevegelse som tilfeldigvis hadde kastet sine øyne på dette stykket jord. Hele Israel er et eneste kompromiss mellom ulike retninger – og merk at mange ortodokse, inkludert jøder som bodde i det hellige land da sionistene først kom, avviser sionismen og idéen om et jordisk, jødisk rike FØR Messias ordner biffen. Sionismen springer ut av europeisk nasjonalisme fra sent 1800-tall, og bærer i seg mye av dens etniske/essensialistiske karakter: jødedommen ligger i det mystiske Blodet. Dette er idéer som står i miskreditt i store deler av verden i dag – Norge, Frankrike, Storbritannia, USA har et republikansk ideal som grunnlag for samfunnet sitt. Enten er du statsborger, eller så ikke.

Israel er en stat for jøder- den er jødenes stat -, og det er rabbinatet som bestemmer hvem som er jøde. Først i 1970 ble dette nedtegnet i lov – en jøde er enten en konvertitt (godkjent av rabbinatet) eller en person født av jødisk mor (jøder kan for øvrig ikke gifte seg med ikke-jøder i Israel – kun i andre land). Alle som etter denne definisjoner er jøder, er medlemmer av den jødiske nasjon (et mytologisk begrep) og har rett på statsborgerskap i Israel (som er noe høyst konkret). Den samme jøden vil dessuten i kraft av sin nasjonalitet ha tilgang til alle de privilegier som er forbeholdt jøder i Israel (men ingen andre steder i verden). Det er dette privilegiet Sand vil ha seg frabedt, da det innebærer undetrykkelsen av etterkommerne av de andre menneskene som har bodd der i tusener av år – drusere, kristne, muslimer, ateister, buddhister …. Det har vært ført saker helt til Israels Høyesterett der mennesker har kjempet for sin rett til å bli betraktet som jøde; identitetspolitikken i Israel er absurd og tragisk i like mengder, og minner om Sør-Afrikas inndeling av mennesker, med begreper som “honorary Whites”. I Israel har man en slags “honorary Jews” – eksempelvis (mannlige) ektefeller av jødinner, som kan bo i Israel, men ikke er en del av den jødiske “nasjon” – selv om de skulle leve som jøder! (med mindre de da konverterer).

Sand skriver at dette ikke betyr at Israel er et teokrati, ref kompromisset som er inngått. Rabbineren er en slags portvakt for Israel, men de som er innenfor definisjonen kan delta i det moderne samfunnet Israel som har sin egen kultur, og der det bor ca 1 million ikke-jøder som også deltar, om enn ikke på like fot med det utvalgte folk. Og det er dette som er Sands, og min kritikk – at man ikke har skapt et samfunn av likeverdige, men et to-delt samfunn, som dessuten okkuperer og undertrykker flere millioner palestinere. Sand skriver, som Chomsky, at Israels, (dvs de jødiske stemmeberettigedes) politikk kan føre Israel til undergangen. Det er et nytte-argument. Det moralske argumentet henter sin kraft fra menneskerettighetserklæringen. Som Sand sier – Israel ville aldri kunne opptas i EU eller i USA med sin etniske politikk.