Skiløping

28 Aug

”Skiløping er den mest nasjonale av alle norske idretter og en herlig idrett er den; Fortjener noen navn av idrettenes idrett, så er det i sannhet den. Intet herder musklene og gjør legemet så kraftig og spenstig som den, intet gir snarrådighet og behendighet bedre enn den, intet herder viljen og gjør sinnet så friskt som skiløpingen. Kan det tenkes noe sunnere og renere enn på en frisk vinterdag å få skiene under føttene og stryke til skogs? Kan det tenkes noe finere og edlere enn vår nordiske natur, når snøen ligger alendyp, drysset bløt og hvit ut over skog og åser? Kan det tenkes noe friere og mer spennende, enn når man hurtig som fuglen stryker utover de skogkledde lier, mens vinterluft og grankvister suser en om kinnene, og øyne, hjerne, muskler er spente, ferdig til å unngå hver ukjent hindring, som i neste øyeblikk kastes i ens vei? Er det ikke liksom hele kulturlivet med en gang skylles ut av sinnet og ligger igjen med blyluften langt der bak; Man gror sammen med sine ski og naturen. Det er noe som utvikler ikke alene legemet, men også sjelen, det har dypere betydning for et folk enn de fleste aner, dette. Gid dette måtte holdes i hevd, og gid skiløpingen måtte utvikles og trives så lenge det finnes menn og kvinner i norske daler”.

Fridtjof Nansen 1890.

Kai Linde og “Lynpila”

28 Aug

Kai Linde og krumstevninga “Lynpila”

Kai er ett av de kjente navnene innenfor bygging av nordlandsbåter. Han omtales som en av de beste. I denne historien drar forfatteren til Rognan og ror ”femmila” under trebåtdagan i august.

Det hele begynner med en runde på Internett for å finne informasjon om hva slags båter man kan få bygget og selvsagt hva de koster. Akkurat det siste skal forbli usagt i denne artikkelen.

Det er Ulf på Kjerringøy og det er Gunnar og hans kolleger på Håkøya utenfor Tromsø, og det er brødrene … i Bindal, som er i ferd med å trappe ned.

Det ble litt epost fram og tilbake og lesing av websider, eks http://www.kailinde.no .

Så ringte jeg Kai, og dialogen med Kai var god, og vi diskuterte mange sider ved båter, sider jeg i liten grad kan noe om, men hadde noen fikse idéer om – bruk av kobberklink mot galvanisert klink, ulike midler for å smøre en båt, osv. Det som en gang var arbeidsredskap og transport og ble produsert i enorme antall er i dag fritid og adspredelse. En bygutt ønsker seg en båt som er ”fin”, ikke kun en båt som kan tåle å ligge ute i vær og vind året rundt.

Kai inviterte meg til å ro femmila. Etterhvert har jeg lært at ”mil” uttalt i en nautisk kontekst alltid betyr en sjømil. Det var altså snakk om å ro 5 * 1.852 km, dvs 9 km. Det burde være gjørbart, og samtidig ville det gi muligheten til å ta på, og ikke minst ro, ulike båter.

1

Slik gikk det til at jeg gikk av toget i Rognan 22:18 en fredagskveld etter å ha tatt flyet til Bodø, for å bli møtt av en syklende Kai. Vi leverte bagasjen min på lærlingehybelen i etasjen over verkstedet, og dro så på fest i byen. Vi skal ikke dvele ved den, men to band spilte: det første var midt i blinken for forfatteren, da det var et Springsteen-coverband, og de var gode! Virkelig gode. Lead-gitaristen har tilbragt noen timer med å øve! Dessverre gikk vi glipp av ”Youngstown”, men fikk en versjon av ”The ghost of Tom Joad” som lå tett opp til denne.

Dagen etter var opplading til konkurransen kl 1600. Det var marked i Rognan, og byen krydde av folk. Det er fascinerende å være tilstede på slike markeder og få innblikk i hva folk – forbløffende mange folk – sysler med i mørke vinterkvelder. Som vanlig var det både amcars og veteranmotorsykler, knivsmed, strikk, pølser og vafler, treskjæring og tredreeing. Ved kaia lå en flåte båter, der strukturerte (så heter det) fiskeskøyter var i stor overvekt (se facebook) . Disse brukes nå som lystfartøy, og er klassiske skøyter med treskrog og overbygg i hvitmalt metall. Et litt underlig valg av lystfartøy kanskje? Vakrest blant de store fartøyene var ”Faxsen”, en motorkutter fra 1916 som har vært brukt til fiske og fraktefart, og nå er eid av et kystkulturlag. Den har en motor som sier ”fønn fønn”, slik motorer gjorde før. En semidiesel fra ca 1940. Jeg måtte bort og høre på den. Det er nesten som om båten var et levende vesen med den lavmælte prustelyden og den ujevne gangen.

Kai føk rundt og organiserte, og det er ingen tvil om at alle kjenner Kai i Rognan.  ”Han er en ressurs for lokalsamfunnet” som en hyggelig dame på gulbrygga sa til meg, etter at Kai og jeg hadde ladet opp med kakebuffet.

2

Konkurrenten ankom. Vår nemesis, vår “Blodstrupmoen”, ankom fra Brønnøysund med sin ”Peder Stærk”, en to- og en halvroms Bindalsbåt med tilpassede tofter og gummimansjetter på åreskaftene. Det lå kamp i luften. Det må sies at dette mannskapet er en trofast gjeng – hvert år siden 2009 har de tilbakelagt de 40 milene (landmil denne gang) fra Brønnøysund for å delta, de har banerekorden på ca 55 minutter, og har vunnet fem ganger. Slikt står det respekt av.

Andre mannskap ble satt sammen i siste liten, og til slutt var det seks båter som deltok. Litt for lite – femmila trenger et løft.

Kl 1600 lå vi på linje helt innerst ved kaia, bak en gul blåse, og etter et avblåst forsøk på start da kun én båt la i vei, kom alle godt avsted ved andre forsøk.

Etter noen få minutter avtegnet et klart bilde seg – dette ble Peder Stærk mot Lynpilen. En enkeltkar i en torømming viste også sterke takter, men over en slik distanse, men vind og vær, er én mann sjanseløs mot båter med to roere.

Det blåste en del og vinden kom fra flere retninger underveis. Nedover gikk det greit, sideavdriften var ikke plagsom, og selv om disse båtene er logjerrige, dvs svinger opp i vinden, holdt vi kursen uten å slite. Kai og jeg falt inn i en god rytme. Vi hadde vært ute og prøverodd, og da skremte han meg ved å ta i noe voldsomt, så svetten silte, men her falt vi inn i en fart som var bærekraftig … Vi holdt høy takt, og hadde god timing sammen. Jeg har tilbragt mange timer i robåt på universitetet, og den erfaringen kom til nytte.

Lynpilen har lavt fribord, og den gir en perfekt sittestilling. Du kan ro den slik du ror en sculler – vippe årene ut ved enden av taket og føre dem fram med et løst grep om skaftene. Det føltes godt. Jeg hadde ladet opp med litt trening på romaskinen hjemme, med stive ben, for å venne ryggmuskulaturen til prøvelsene. Det fungerte.

Likevel – det var langt til vendingspunktet. Vi hadde med oss et par tre følgebåter, blant dem ”Faxsen”, men disse lå akter med hovedfeltet. Nå kom vi nær land, og der stod det jammen en heiagjeng, og kort etter var vi ved rundingsbøya, som må ha vært lagt ut for dette formålet. Peder Stærk nådde bøya noen få sekunder før oss, men vi vendte skarpere, og ut på hjemstrekket lå vi side om side, med oss i le. Nå blåste det en god del inn fra babord, og vi måtte trekke hardt med venstre åre for at ikke båten skulle svinge opp i vinden. Avdriften var også merkbar, vi måtte justere kursen med jevne mellomrom. Men Lynpilen er litt av en båt. Vi ség fra de to kraftkarene i Fredrik Stærk, sakte men sikkert, og snart lå de akter. Og de øste! Brått så vi at det ble rodd med ett par årer, mens vannspruten stod høyt ut akter. Det viste seg at hun ikke hadde trutnet skikkelig, og lakk litt vel mye. Om dette var avgjørende for utfallet, se det vites ikke …

Mot slutten løyet vinden; dreiet så vi hadde den midt i mot. Vi kunne endelig dra jevnt med begge årene og la den visne venstrearmen få litt drahjelp. Noen kraftige råser fikk oss nesten til å stoppe da det var en mil igjen, men nå hadde vi seieren inne og klemte ut litt mer krefter av møre muskler, slik at det fosset skikkelig om baugen da vi gikk først over målstreken.

3

Kai var fornøyd. Sluttid 1:04:50, ca ett minutt før Peder Stærk. Seks minutter senere kom trerømmingen, tett fulgt av en båt som ble rodd av én mann.

….

Lynpila er en krumstemning – se bildet.

4

Det er Kais fortjeneste at båttypen overhodet eksisterer i våre dager. Han tok til seg det eneste eksemplaret som ennå finnes, bygd ca 1850, og laget den første moderne kopien. Basert på denne laget han Lynpila og andre krumstemninger. Som man ser, har den krum stemn. Om den ellers skiller seg fra en nordlandsfæring vet jeg ikke. Lynpilen er ytterligere modifisert for å gå fort, med lavt fribord og en tilpasset profil som gjør den svært rank, men altså rask: og hun er lang, ca 5m80, noe som også bidrar til fart, i og med at vi har med et deplasementskrog å gjøre. Alle deplasementskrog har en maksfart som er en direkte funksjon av lengden – jo lenger, jo raskere.  En 20-fots sjekte klarer maks 8-9 knop før hun graver seg ned med hekken, mens danskebåten suser av sted i 25 knop.

 

Det alle lurer på nå, både Kai og jeg, er om det blir en bestilling.

 

Elegy for an old friend

26 Aug

It´s been a while since I felt like writing. The world doesn´t seem to be improving much. World events in general are depressing. And words can´t seem to change this state of affairs. Afghanistan is a mess. Putin is a mess. Israel is a mess. US politics is a mess. South Africa is a mess. The EU is a mess, the environment is a mess, and so on and so on.

So I shall turn to another topic.

This summer I met again a friend from my youth.

It´s been thirty years. He has returned to the island where he grew up, mainly, I suspect, since he has nowhere else to go. There he has the house he inherited from his grandparents. There he has a house where he can slowly waste away from the scourge that consumes him. Alcohol.

I knew of him, I knew he was back, but our paths hadn´t crossed – yet. I only go to the island when the sun is shining, he lives there all year round. It would take some coincidence for our paths to cross. Suddenly they crossed thrice within the space of a few days.

The first time I simply didn´t recognize him, not at first. We were sitting next to each other at a quiz; I arrived late, as the score was being made, and made some suggestions off the cuff, as I am wont to do. He fixed me with a stern stare. Just looked at me. He knew who I was – I haven´t changed that much. As for him, he had round cheeks at eighteen when I last saw him. These were gone, they were sunken, his skin dry. But his eyes. They were the same.

Several times, that steely stare. Then the quiz was done, we left. Early the next morning those eyes came back to me, and I recognized him. I knew it had to be him. The rest also made sense. An intelligent guy with a background in journalism and politics – who else would be quizmaster on this island?

I made some enquiries, and indeed, the assumption was well founded.

Almost immediately we ran into each other again, and this time we talked. Not much, but we talked. We skirted the topic of my non-recognition, which was painful for him and embarrassing for me.

When I was 15-16, we spent lots of time together in the summer, working in the same shop, hauling goods, cleaning, towing rubbish to a skerry to burn it illegally, mending boats, and going to evening parties. He knew how to drink. I was always sober. The sight of drunkenness all around repelled me, but the sight of the cute girls from the capital attracted me. There was push and pull, and some good company, too. Once, my friend was quite drunk; I teased him, and he chased me twice around a cabin in the semi-darkness. The ground was uneven, with rocks and steps and sloping terrain, and I had to give it my best to keep him from catching up with me. The day after, he could not remember this episode, which I take as a sign that his body and mind tolerated alcohol only too well.

He was a very kind, open-minded guy, and in this respect rather different from the other islanders. He was also much brighter, more curious. His career would not be at sea, but on shore, in the world of ideas. So we enjoyed hanging out. I was a couple of years younger, physically immature, but intellectually ahead of my age; he could drink and pull girls where I could do neither. So to me, his friendship was a great boon.

The last time I saw him he was hitch-hiking. Being seated at a bus-stop with some bags of shopping was an open invitation to stop and give him a ride out to the little harbour from where a boat or a ferry can carry you to the island. I duly stopped and he hopped aboard, and in that brief space he gave me a quick resumé of parts of his life. I would say he left out a few painful details.

As we arrived and parked, I looked at him and thanked him for his kindness back then, and told him he had a good heart. He was touched. I don´t expect he gets many compliments these days, and the winters are long and lonely. I was acutely aware of how the balance had swung between us. Once we were equals, with him a bit more equal than me. Now… my resources seem infinite next to his. He scrapes by, living from one bottle-feast to the next. I can exercise all my faculties and lead a fulfilling life, both for myself and for the people I care about and have a duty towards.

I have no idea how long you will last, dear friend, nor what your end will be. As a greek friend once said – kanenas then kseri póte pethaeni. No-one knows when he will die. But the omens are not good.

Bella 512 in the sunset

15 Aug

Location: Hagefjord brygge, Tvedestrand kommune.

Also see Bella 512 Excel with Evinrude e-tec 90

 

DSC_0367

Leiv Eiriksson av Olav H Hauge

10 Mar

Svart skip på grått hav.
Dagar og nætir under segl.
Uviss er makt til Ægir.
Kanskje tek havet aldri slutt?
Likevel stemner du vest,
lit på at hav klappar mot land.

(Ægir: Norrøn havgud)

Digitaliseringsrådet og Moderniseringsprogrammet i NAV

14 Feb

Staten har opprettet et råd, digitaliseringsrådet, for å unngå at prosjekter feiler i fremtiden.

https://www.difi.no/veiledning/ikt-og-digitalisering/digitaliseringsradet

Noe av bakgrunnen for dette kan formodes å kunne knyttes til Moderniseringsprogrammet og utfallet av dette.

Som en av mange hundre som var innleid i programmet har jeg gjort meg noen tanker om hva som kunne vært gjort bedre på styringsnivå.

Mitt forslag er at digitaliseringsrådets første jobb blir å beskrive hva som gikk galt i Moderniseringsprogrammet.

 

A nightly encounter

1 Jan

It´s New Years Eve, a half hour past midnight.

As I prepare to leave the intersection, I spot her – a tall, dark skinned woman with two small children. Never seen her before, she signals to me. I lower the window, light drizzle comes in as she gives me a key with an address on it. Can I help her get there? It´s in town, so she has overshot her tube stop by 30 minutes. Strange.

I help her and the kids get in the car, out of the cold, while I make up my mind – will there be a return tube shortly? The two girls, aged about 2 and 4, seem scared, and small wonder, the mother says they only got here a few weeks ago. They are dressed warmly, though. I am headed towards town in any case, so I quickly decide to drive them there. That is what the mother expects, too, that much is clear. God has sent me, and she invokes his blessing on me. I accept it. Good English.

We drive off in the climate-change-drizzle. No minus ten and shiny snow this year.

She has the deep dark skin of South of Sahara and tells me she is Catholic. In her mid twenties she has two daughters and a husband who´s been in Norway for some years. It is clear God will decided the final number of children, though she tells me it is expensive to raise children in Norway. I concur. I suggest that family planning is common in many Catholic countries. God has planned it all, she says. I say there is no God.

I ponder telling her not to circumcise her daughters.

She´s constantly on the phone to her sister and husband. She is worried, that much I can tell. I can see the husband´s name on the phone display. A large Android of some type. He does not reply, or the line keeps dropping.

We pull up at the apartment in central Oslo East. Rented, no doubt. He is standing there, tall, dark, angry, with a cold, limp handshake and full lips. Could he be an ex-soldier? He is frustrated, but also aloof, not connecting with what I tell him.

I explain how I found her, that there are no taxis where I live, that I expect no payment. I tell him to take good care of her, she is scared, everything is new and strange to her. Why didn´t she get off at the right stop, she knows the place! I tell him God sent me and that he has two lovely daughters. All the while the mother is standing behind us, facing away from us. They have not exchanged a single word. The girls are fast asleep in the backseat. I gently prise them from the seatbelts, hand them over to him and to their fate.