Visit Bergen!

6 May

We went to Bergen at the weekend, driving across the mountain from Oslo.  It´s about 450 kilometers on the RV7, and crucially, crosses the Hardangervidda mountain plateau. The journey to Bergen took place in quite bad weather, but we had our winter tyres on!

As we came up to Haugastøl, the last hamlet before the mountain, it became clear that “kolonnekjøring” was in the offing: driving in convoy behind a snow plough, with a second plough bringing up the rear. This was a first for me, and quite good fun as long as everything goes well. Visibility was low and snow was collecting in drifts in the road; without the plough, it wouldn´t have been feasible. If things go wrong, I suppose anything can happen, since you would then be stuck in a car in the middle of a mountain with snow, wind and -10 C, and with only light clothing.

Everything went well, though, and we came down the steep Måbø-valley to spend the night at Mikkelparken in Kinsarvik. Very quiet place this early in the season, but we weren´t the only guests.

The next day we crossed the Hardangerbroen and in two hours arrived in Bergen.

Bergen is beautiful.

I spent my first 14 years there, and while the city has changed, large parts of it are the same, just painted and redecorated. The general increase in wealth means that all the white wooden houses have had a thorough makeover. In addition to this, Bergen has removed the cars from the city centre, and drilled tunnels and created a light rail line. This makes the centre very pedestrian – and tourist – friendly.

The first few hours in Bergen are often very strange for me, since I go there seldom. Memories, dreams and reality mix, and I get this out-of-body experience. Then, as I acclimatize, reality takes over and I feel more grounded. But never quite. The dreamy feeling remains. I realize that when I dream of cities, it´s always Bergen.

The return journey took us across Hardangervidda at about 2230. It was still, -7C, with a half moon. Magical.

hardangervidda

Home at 0215.

Advertisements

Til F om roing og Oselver

19 Feb

Jeg har rodd siden jeg var liten. Ett av de første feriebildene av meg er fra Hella, og jeg ror, eller padler, i en hvitmalt jolle som ikke er stort større enn meg selv. Noen år senere er jeg seks eller syv og ror rundt i Bukta i pappas 16-fots plastbåt, med påhengeren vippet opp. Mads og jeg, vi rodde en del rundt i Bukta de somrene.

Noen få år senere kjøpte pappa Oselveren. Hans egen far hadde eid en Oselver, men den hadde forsvunnet ut av den nære familiens eie.  Dette var i 1976 og det var ikke mange igjen i landet som bygde Oselvere. Nils Drange ved Lysefjorden var en av dem. Ifølge legenden var pappa i kontakt med Nils om høsten, men mannen dro på det og viste til alderen; han var nesten 80. Utpå våren ringer telefonen i Starefossen og beskjeden er at båten er ferdig. Jeg husker godt at jeg var med ut for å se på den. Den sto midt på gårdsplassen som i en scene fra Askeladden og de gode hjelperne, og hadde netttopp fått sine 12 lag Owatrol D1 vått-i-vått og 6 strøk Owatrol D2. Denne oljen var dynket over en båt bygget med trær fra egen skog, med kjøl i eik, klinket med koppernagler, og med alle beslag i messing. Ror og seil fulgte med i handelen. Klassiske Oselver-årer skåret ut av ett stykke med trekantprofil ved håndtaket og krumme, smale blad som svikter litt når man ror hardt.

En juvél. Den var potte tett i ti år, og trengte nærmest ikke vedlikehold. Den har blitt rodd mye.

Da jeg ble student i Salford ble jeg med i Salford University Rowing Club, og siden rodde jeg også i Cambridge, for Emmanuel College. Så da vi sommeren 1993 krysset Hardangerfjorden fra Årbakka til Rosendal i åpen Oselver, hadde jeg grunntreningen inne. Vi seilte ned på 6 timer og rodde hjem på 5, og innimellom fikk vi sett Baroniet – den eneste gangen jeg har vært der. Det var vel på grensen til det uforsvarlige å krysse den store fjorden i åpen båt, men på den annen side – det var vel det man gjorde i gamle dager!

I juni 1992 var jeg på Sør-Gjæslingan på en rorbu, og der fulgte det med en Nordlandsbåt. Jeg husker den som veldig smal og rank, og ganske kort, og ekstremt lettrodd; den gikk som en kule. Det er mulig den var et spesialbygg, etter husken var den faktisk kortere enn de 15 fot som er standard minstemål på en Nordlandsbåt.
Så nå som tiden har kommet til å få meg min egen båt, sto jeg egentlig overfor et dilemma – Oselver eller Nordlandsbåt? Jeg skrev til de tre båtbyggeriene jeg kunne finne på nettet, og endte opp med å besøke Kai Linde – se hvordan det gikk her. Etter en del diskusjon om skroget og kobbernagler og annet, holder Kai nå på å bygge båten min – hans bygg nr 98, idét han feirer 25-års jubileum som båtbygger.

Hovedargumentet for å velge en Nordlandsbåt er i grunnen at den er lettere og sannsynligvis (forhåpentligvis) raskere i vannet.

Ingvil pleide å si at hun likte måten jeg rodde på.

 

 

Ruth Maier og Kathe Lasnik

16 Oct

donau

Kathe Rita Lasnik ble født 13. oktober 1927 som den yngste av fire barn. Hennes foreldre hadde innvandret til Norge i 1908. Faren kom fra ”Vilna” (Vilnius, nå hovedstaden i Latvia), som den gang lå i Tsarens Russland. Da Kathe ble født i Norge, eksisterte ikke lenger Tsarens Russland, og faren Elias og moren Dora var statsløse. Begge snakket Jiddisk hjemme, da de var jøder fra Øst-Europa. I årene fra 1908 levde de som statsløse med meldeplikt i Oslo, til Elias søkte om statsborgerskap i 1931 på vegne av seg selv og sine mindreårige barn og kone. Søknaden ble innvilget. De eldste døtrene ble automatisk statsborgere ved fylte 22 år. Disse døtrene var seksten og atten år eldre enn Kathe, og ble gift norsk og flyktet til Sverige i tide. Kathe ble hos sine foreldre, og dermed var hennes skjebne beseglet.

Kathes familie var av arbeiderklasse. Faren drev et blikkenslagerverksted, men døtrene tok handelsskole og åpnet etter hvert to butikker i Oslo. Familien jobbet seg oppover i samfunnet, og kort tid før de ble deportert flyttet de inn i en flott leilighet. De lyktes altså godt i Norge.

Hvordan så Norge på jødene i denne perioden? Det er det selvsagt vanskelig å si noe generelt om, men lederartikkelen i Aftenposten 4. april 1933 kan si noe om dette. Anledningen var nyinnført offisiell boikott av jødiske forretninger i Tyskland:

”Tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener”, videre ”Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at dette ikke skyldes bare mindre dyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker”.

Lederartikkelen tar standpunkt til fordel for tyskerne uten å gå inn i realitetene (”må gå ut fra ..”) og omtaler jødene ironisk som ”Israels sønner”. Gruppetenkingen er tydelig. Jødene tilhører en annen gruppe, og i ettertid ser vi hvor dette kunne føre hen.

Historien om Kathe er dokumentert i boka ”Kathe, alltid vært i Norge”, av Espen Søbye. Søbye er forsker i statistisk sentralbyrå, og boken hans viser at Kathe og hennes familie levde temmelig gjennomsnittlige liv godt innenfor rammene av det norske samfunnet. Det eneste som er spesielt med dem, er at de er jøder. Selv på dette punktet er de moderate – Kathe går på skole på lørdag, selv om det da er sabbat.

Søbye har oppsport og intervjuet både klassekamerater og slektninger av Kathe. Bildet som avtegner seg er at Kathe følte seg som en outsider. Små replikker og hendelser har brent seg fast hos vitnene og forteller om en pike som ikke tok det for gitt å bli inkludert. Det er også interessant å se konflikten mellom Kathe og den jødiske klassevenninnen Celia Century, som levde på ortodoks vis. Celia kritiserte Kathe for å forsøke å leve som alle andre. At Kathe forsøkte å gli inn i omgivelsene og ikke ville stikke seg ut, faller sammen med bokas tittel – ”alltid vært i Norge”.  16 november 1942 fylte Kathe ut ”spørreskjema for jøder i Norge”. På dette tidspunktet hadde hennes to eldre søstre flyktet til Sverige, mens faren lå på sykehus. Nazistene hadde satt i gang en storstilt aksjon der jødisk eiendom ble beslaglagt. Situasjonen var truende. På skjemaet er det et felt som sier ”Når kom De til Norge”. Her skriver Kathe ”alltid vært i Norge”. Hun må ha trodd det skulle hjelpe.

Om morgenen 26. november ble Kathes familie arrestert som del av en stor samordnet aksjon. Hun og 531 andre jøder ble ført ombord på troppetransportskipet Donau som forlot Oslo samme ettermiddag. Den 30. november klokken 11 ankom skipet Stettin. Klokken 21 kvelden etter, 1. november 1942 kom toget med de norske jødene til Auschwitz-leiren Birkenau, ved den polske byen Oswiecim. Mindre enn én time etter var livet over for Kathe. I gasskammeret var hun sammen med Ruth Meier.

Ruth Meier kom til Oslo som flyktning fra Østerrike i januar 1939, kort etter Anschluss. Hennes bakgrunn var svært forskjellig fra Kathes, og hun etterlot seg masse skriftlig materiale i form av brev og dagbøker. Disse ble utgitt i redigert form så sent som i 2007, ved Jan Erik Vold. Både dagbøker, poesi og tegninger ble bevart av Maiers venninnne, lyrikeren Gunvor Hofmo, og ble først tilgjengelige etter dennes død i 1995. Ruth skrev mange brev til søsteren Judith som hadde flyktet til Brighton fra Norge. Disse kom også til overflaten og er tatt med i boka.

Ruth var født i 1920 og var en både følsom og intellektuell person. Hennes far, som døde i 1933 av sykdom, hadde hatt en høy stilling i det østerrikske telegrafvesenet, og det var slik kontakten med telegrafist Strøm på Lillestrøm i sin tid ble opprettet – og dermed veien ut av Østerrike. Ruth flyttet inn hos familien Strøm da hun først kom til Norge.

Ruth var svært opptatt av sin jødiske identitet og hva den betød, og om forholdet til samfunnet rundt seg. Hun visste at hun var utenforstående, og hun visste at tyskerne hatet jødene. Hun leste Mein Kampf mens hun var i Norge, og skrev til søsteren:

”Ved du, og så har jeg også lest Hitlers ´Mein Kampf´. Alt han skriver om jødene, det er storslagent. Absolutt alt, hvert ord, hver linje er en fornærmelse mot allting du anser som hellig. Du må lese den.”

Hun skriver også om assimilering, det å slutte å legge vekt på jødiske skikker for å gå i ett med omgivelsene, det samme Kathe er inne på uten å være seg det bevisst: ”synes du at det offeret jøden bringer ved å prøve å assimilere seg blir verdsatt? … Men man trakasserer oss, man liker oss ikke! Du var tysk til år 1938, så fordrev de deg og sa: Du er jøde!” (side 218).

Til forskjell fra Kathe ser hun katastrofen nærme seg, hun har opplevd nazistene på nært hold i Østerrike, hun har lest Mein Kampf. Etter invasjonen niende april ser hun tyskere på nært hold overalt, og hennes hat mot tyskerne er brennende – ”så inderlig at jeg kunne skyte dem rett ned, én for en, uten å blunke”.

I to år lever Ruth under tysk okkupasjon og blir nær venn av Gunvor Hofmo. Sammen reiser de rundt og bor ulike steder i Norge. Høsten 1942 finner vi Ruth på et pensjonat i Oslo. Hun har fylt ut det samme skjemaet som Kathe: tyskerne vet hvor hun er, og hun blir fanget opp i den samme razziaen som Kathe. Fra Donau smugles et brev ut til Gunvor, som er på kaia med henne da hun drives om bord i skipet (det er sannsynligvis Gunvor som står med ryggen til på det berømte bildet øverst i artikkelen, som ble tatt i smug ved Donaus avgang). Her skriver hun ”jeg tror det er like bra at det er kommet til dette. Hvorfor skal vi ikke lide når det er så mye lidelse til? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke bytte med deg”.

Kort før dette har hun skrevet i dagboken:

”Man undertrykker mennesker for deres meningers skyld. Man slår hverandre i hjel for å forsvare fedrelandet. Men man straffer ikke, man slår ikke mennesker fordi de er hva de er. Fordi de har jødiske besteforeldre. Det er noe åndssvakt, noe idiotisk over det. Det er til å bli gæern av. Det strider mot enhver fornuft”.

Nazismen var en dypt irrasjonell ideologi. Den dyrket et idealbilde av en arisk rase som var en fiktiv konstruksjon, og foraktet og utryddet jøder, slaver, sigøynere, kommunister. For den som var født jøde, fantes det ingen måte å unnslippe nazistene hat. Jødiskheten var en essensiell part av deg. I kontrast til denne ideologien står Ruths humanisme og Kathes naive ønske om å være godtatt som en person som alle andre.

Epilog

Det er verd å merke seg at samtidig som nazistene samlet sammen og totalt drev om lag 700 norske jøder i døden, foregikk det også en kamp for å redde jødene, av mennesker som avviste nazismens brutale ideologi. Om lag 1100 jøder ble reddet av disse nordmennene som satte sine egne liv i fare i kampen mot nazismen.

Espen Søbye: ”Kathe, alltid vært i Norge”, Oktober forlag 2003

Jan Erik Vold: ”Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge”,  Gyldendal 2007

Spaghetti del vescovo

9 Oct

En god men ikke spesielt rask pastarett! Ca én time i ovnen. For ca 4-5 personer.
A tasty but not especially quick pasta dish that needs about an hour in the oven. Four to five people.

Tre pakker cherrytomater/ about 500-600 grams cherry tomatoes
ca et halvt glass kapers / half a glass of capers
En del svarte Kalamataoliven (sten fjernes) / A certain amount of Kalamata olives ( pit them yourself)
Oregano, salt, pepper, olivenolje / origano, salt, pepper, olive oil

1

Skjær tomatene i to, ta ut sten fra oliven og del i biter, legg alt i et fat med et par ss olivenolje, oregano, kapers, en god del salt, og pepper. Settes i ovn på 180 grader i ca en time. Om det står lenger gjør ingen ting.
Cut the tomatoes in halves, pit the olives and cut into pieces, put everything in a dish with some table spoons of olive oil, quite a bit of salt (to counteract the sweetness of tomatoes), oregano, capers, pepper. Cook for about an hour at 180 deg C / 360 Fahrenheit.

2

Her tar vi det steg for steg / Step by step

5

4

6

 

Skal straks i ovnen. Ready to go in the oven.

Kok ca en halv kilo spaghetti, eks Barilla (ikke Sopps, of course). 4 liter vann, 3 små never grovt salt. 8 minutter.
Boil about half  a kf of quality spaghetti. We use lots of water the Italian way.

Så er det bare å blande og servere. Just mix and serve. The plate is from Portmeirion.

8

Jakob Sande “Til – “

7 Oct

Til –

Hjarte mitt er fylt av deg,
hugen min er trylt av deg,
i meg du er.
Trøytt under dagens bør,
sveipt under draumeslør:
du er meg nær.

Gøym meg i armen din,
stryk over hår og kinn,
seg du er mi!
Barndommens bleike vår,
hungrande ungdomsår
stilt går forbi.

Opn dine augo att!
Blå som ein månenatt
ser eg dei no.
Dogga av draum dei er,
sloknande stjerner der
stilt går til ro.

Sansevill brenner eg,
håret ditt kjenner eg
mjukt mot mitt kinn,
viljen din bøyer seg,
munnen din tøyer seg
tyrst i mot min.

Evige undermakt,
alt er deg underlagt,
dagen din renn.
Eld, du som nærer oss,
Eld, du som tærer oss,
brenn!

Frå Krossen og sleggja, Gyldendal 1939

(avskrift frå Dag og Tid)

Skiløping

28 Aug

”Skiløping er den mest nasjonale av alle norske idretter og en herlig idrett er den; Fortjener noen navn av idrettenes idrett, så er det i sannhet den. Intet herder musklene og gjør legemet så kraftig og spenstig som den, intet gir snarrådighet og behendighet bedre enn den, intet herder viljen og gjør sinnet så friskt som skiløpingen. Kan det tenkes noe sunnere og renere enn på en frisk vinterdag å få skiene under føttene og stryke til skogs? Kan det tenkes noe finere og edlere enn vår nordiske natur, når snøen ligger alendyp, drysset bløt og hvit ut over skog og åser? Kan det tenkes noe friere og mer spennende, enn når man hurtig som fuglen stryker utover de skogkledde lier, mens vinterluft og grankvister suser en om kinnene, og øyne, hjerne, muskler er spente, ferdig til å unngå hver ukjent hindring, som i neste øyeblikk kastes i ens vei? Er det ikke liksom hele kulturlivet med en gang skylles ut av sinnet og ligger igjen med blyluften langt der bak; Man gror sammen med sine ski og naturen. Det er noe som utvikler ikke alene legemet, men også sjelen, det har dypere betydning for et folk enn de fleste aner, dette. Gid dette måtte holdes i hevd, og gid skiløpingen måtte utvikles og trives så lenge det finnes menn og kvinner i norske daler”.

Fridtjof Nansen 1890.

Kai Linde og “Lynpila”

28 Aug

Kai Linde og krumstevninga “Lynpila”

Kai er ett av de kjente navnene innenfor bygging av nordlandsbåter. Han omtales som en av de beste. I denne historien drar forfatteren til Rognan og ror ”femmila” under trebåtdagan i august.

Det hele begynner med en runde på Internett for å finne informasjon om hva slags båter man kan få bygget og selvsagt hva de koster. Akkurat det siste skal forbli usagt i denne artikkelen.

Det er Ulf på Kjerringøy og det er Gunnar og hans kolleger på Håkøya utenfor Tromsø, og det er brødrene … i Bindal, som er i ferd med å trappe ned.

Det ble litt epost fram og tilbake og lesing av websider, eks http://www.kailinde.no .

Så ringte jeg Kai, og dialogen med Kai var god, og vi diskuterte mange sider ved båter, sider jeg i liten grad kan noe om, men hadde noen fikse idéer om – bruk av kobberklink mot galvanisert klink, ulike midler for å smøre en båt, osv. Det som en gang var arbeidsredskap og transport og ble produsert i enorme antall er i dag fritid og adspredelse. En bygutt ønsker seg en båt som er ”fin”, ikke kun en båt som kan tåle å ligge ute i vær og vind året rundt.

Kai inviterte meg til å ro femmila. Etterhvert har jeg lært at ”mil” uttalt i en nautisk kontekst alltid betyr en sjømil. Det var altså snakk om å ro 5 * 1.852 km, dvs 9 km. Det burde være gjørbart, og samtidig ville det gi muligheten til å ta på, og ikke minst ro, ulike båter.

1

Slik gikk det til at jeg gikk av toget i Rognan 22:18 en fredagskveld etter å ha tatt flyet til Bodø, for å bli møtt av en syklende Kai. Vi leverte bagasjen min på lærlingehybelen i etasjen over verkstedet, og dro så på fest i byen. Vi skal ikke dvele ved den, men to band spilte: det første var midt i blinken for forfatteren, da det var et Springsteen-coverband, og de var gode! Virkelig gode. Lead-gitaristen har tilbragt noen timer med å øve! Dessverre gikk vi glipp av ”Youngstown”, men fikk en versjon av ”The ghost of Tom Joad” som lå tett opp til denne.

Dagen etter var opplading til konkurransen kl 1600. Det var marked i Rognan, og byen krydde av folk. Det er fascinerende å være tilstede på slike markeder og få innblikk i hva folk – forbløffende mange folk – sysler med i mørke vinterkvelder. Som vanlig var det både amcars og veteranmotorsykler, knivsmed, strikk, pølser og vafler, treskjæring og tredreeing. Ved kaia lå en flåte båter, der strukturerte (så heter det) fiskeskøyter var i stor overvekt (se facebook) . Disse brukes nå som lystfartøy, og er klassiske skøyter med treskrog og overbygg i hvitmalt metall. Et litt underlig valg av lystfartøy kanskje? Vakrest blant de store fartøyene var ”Faxsen”, en motorkutter fra 1916 som har vært brukt til fiske og fraktefart, og nå er eid av et kystkulturlag. Den har en motor som sier ”fønn fønn”, slik motorer gjorde før. En semidiesel fra ca 1940. Jeg måtte bort og høre på den. Det er nesten som om båten var et levende vesen med den lavmælte prustelyden og den ujevne gangen.

Kai føk rundt og organiserte, og det er ingen tvil om at alle kjenner Kai i Rognan.  ”Han er en ressurs for lokalsamfunnet” som en hyggelig dame på gulbrygga sa til meg, etter at Kai og jeg hadde ladet opp med kakebuffet.

2

Konkurrenten ankom. Vår nemesis, vår “Blodstrupmoen”, ankom fra Brønnøysund med sin ”Peder Stærk”, en to- og en halvroms Bindalsbåt med tilpassede tofter og gummimansjetter på åreskaftene. Det lå kamp i luften. Det må sies at dette mannskapet er en trofast gjeng – hvert år siden 2009 har de tilbakelagt de 40 milene (landmil denne gang) fra Brønnøysund for å delta, de har banerekorden på ca 55 minutter, og har vunnet fem ganger. Slikt står det respekt av.

Andre mannskap ble satt sammen i siste liten, og til slutt var det seks båter som deltok. Litt for lite – femmila trenger et løft.

Kl 1600 lå vi på linje helt innerst ved kaia, bak en gul blåse, og etter et avblåst forsøk på start da kun én båt la i vei, kom alle godt avsted ved andre forsøk.

Etter noen få minutter avtegnet et klart bilde seg – dette ble Peder Stærk mot Lynpilen. En enkeltkar i en torømming viste også sterke takter, men over en slik distanse, men vind og vær, er én mann sjanseløs mot båter med to roere.

Det blåste en del og vinden kom fra flere retninger underveis. Nedover gikk det greit, sideavdriften var ikke plagsom, og selv om disse båtene er logjerrige, dvs svinger opp i vinden, holdt vi kursen uten å slite. Kai og jeg falt inn i en god rytme. Vi hadde vært ute og prøverodd, og da skremte han meg ved å ta i noe voldsomt, så svetten silte, men her falt vi inn i en fart som var bærekraftig … Vi holdt høy takt, og hadde god timing sammen. Jeg har tilbragt mange timer i robåt på universitetet, og den erfaringen kom til nytte.

Lynpilen har lavt fribord, og den gir en perfekt sittestilling. Du kan ro den slik du ror en sculler – vippe årene ut ved enden av taket og føre dem fram med et løst grep om skaftene. Det føltes godt. Jeg hadde ladet opp med litt trening på romaskinen hjemme, med stive ben, for å venne ryggmuskulaturen til prøvelsene. Det fungerte.

Likevel – det var langt til vendingspunktet. Vi hadde med oss et par tre følgebåter, blant dem ”Faxsen”, men disse lå akter med hovedfeltet. Nå kom vi nær land, og der stod det jammen en heiagjeng, og kort etter var vi ved rundingsbøya, som må ha vært lagt ut for dette formålet. Peder Stærk nådde bøya noen få sekunder før oss, men vi vendte skarpere, og ut på hjemstrekket lå vi side om side, med oss i le. Nå blåste det en god del inn fra babord, og vi måtte trekke hardt med venstre åre for at ikke båten skulle svinge opp i vinden. Avdriften var også merkbar, vi måtte justere kursen med jevne mellomrom. Men Lynpilen er litt av en båt. Vi ség fra de to kraftkarene i Fredrik Stærk, sakte men sikkert, og snart lå de akter. Og de øste! Brått så vi at det ble rodd med ett par årer, mens vannspruten stod høyt ut akter. Det viste seg at hun ikke hadde trutnet skikkelig, og lakk litt vel mye. Om dette var avgjørende for utfallet, se det vites ikke …

Mot slutten løyet vinden; dreiet så vi hadde den midt i mot. Vi kunne endelig dra jevnt med begge årene og la den visne venstrearmen få litt drahjelp. Noen kraftige råser fikk oss nesten til å stoppe da det var en mil igjen, men nå hadde vi seieren inne og klemte ut litt mer krefter av møre muskler, slik at det fosset skikkelig om baugen da vi gikk først over målstreken.

3

Kai var fornøyd. Sluttid 1:04:50, ca ett minutt før Peder Stærk. Seks minutter senere kom trerømmingen, tett fulgt av en båt som ble rodd av én mann.

….

Lynpila er en krumstemning – se bildet.

4

Det er Kais fortjeneste at båttypen overhodet eksisterer i våre dager. Han tok til seg det eneste eksemplaret som ennå finnes, bygd ca 1850, og laget den første moderne kopien. Basert på denne laget han Lynpila og andre krumstemninger. Som man ser, har den krum stemn. Om den ellers skiller seg fra en nordlandsfæring vet jeg ikke. Lynpilen er ytterligere modifisert for å gå fort, med lavt fribord og en tilpasset profil som gjør den svært rank, men altså rask: og hun er lang, ca 5m80, noe som også bidrar til fart, i og med at vi har med et deplasementskrog å gjøre. Alle deplasementskrog har en maksfart som er en direkte funksjon av lengden – jo lenger, jo raskere.  En 20-fots sjekte klarer maks 8-9 knop før hun graver seg ned med hekken, mens danskebåten suser av sted i 25 knop.

 

Det alle lurer på nå, både Kai og jeg, er om det blir en bestilling.