Sirolo Numana Loreto Recanati 2017

27 Jul

This summer we went to Sirolo and stayed in .

Sirolo is a small town or village about 20kms south of Ancona. What makes Sirolo and Numana interesting, is nature itself. South of Ancona a mountain rises to about 570m along the coast, known as the natural reserve of “Conero” . At the southern end of this natural reserve are the villages of Sirolo and Numana – and then the coast is flat again. What this means is that for a short while you get a very different, and much more interesting, coastline, with white cliffs falling straight to the sea, and a very narrow beach strip below, sometimes only reachable via the sea itself. Essentially, the scope for tourism is limited by the the narrow beaches and the lack of big hotels, so the area is never crowded, and the tourists are mainly Italians. Numana has a breakwater, so you can swim also on windy days.

The picture below is taken from a boat, and shows a beach which can only be reached by sea.


Whenever you want to get to the beach, you have to descend a steep road or track; but there are also public buses and in some places a “navetta” or shuttle-service, often in the shape of a white-painted Land Rover. Once you get there, you will find the usual Italian set-up: part of the beach is public, part of it private, and there you pay 15-20 Euros/day for a couple of sunbeds and a parasole. The sea is blue and transparent and warm.

In both Sirolo and Numana there are excellent restaurants specialising in fish. Our marks go to “La Taverna”, for its menu and friendly staff.

Then maybe you get into your hire car and drive to some of the medieval towns sitting on hill-tops in the immediate vicinity.

Recanati is famous for being the birthplace of Giacomo Leopardi, and also the place where he lived many years and wrote many of his poems – or at least, whence he drew inspiration for his poems. To get maximum benefit from Recanati, it helps to be familiar with Italian and with Leopardi….  the local Leopardi museum is a bit on the quaint side, but does contain his death-mask and the only portrait said to bear his likeness. You can visit the garden which is the key place in his (lovely) “L´Infinito”, the famous isolated hill (quest´ermo colle), but frankly, it´s a bit of a mess, a dilapidated garden. The view of the surrounding landscape is great, though, and that´s what inspired Giacomo. You can also visit his house, and the 20.000 volume library his father created.

Loreto is a place of pilgrimage. You will be absolutely astonished to find a huge monastery and a big basilica there, as a well as a busy trade in Catholic paraphernalia.

It´s an awe-inspiring place. It makes you feel small, and it makes you think, or even feel, all the suffering and longing that people have placed at the feet of the Madonna over the centuries.

The photo below shows the entrance to the basilica´s raison d´être, the sacred house. Well worth a visit in the afternoon, when you´re tired of the beach.


Here´s what I believe to be the German chapel in the same basilica:


Summing up: a very good place for an adult get-away. Ancona is reachable by train from Venice in 3 hours or so.


11 Jul

Her er liste over noe musikk jeg har et forhold til og anbefaler. Det handler kun om meg. Spotify-lenker der det trengs.

Titler med “fnutter” er enkeltsanger, ellers er det hele albumet.

Opera: (her ble det mye Puccini…)
Tosca: “Va Tosca” og “Lucevan le stelle”
Gianni Schicchi: “O mio babbino caro”
Turandot: “Nessun dorma” og “Non piangere Liú”

: Ein Deutsches Requiem, Otto Klemperer, Elisabeth Schwarzkopf, Fischer-Dieskau:

Bach: “Ehre sei dir, Gott, gesungen” fra Juleoratoriet: Peter Schreier og Rundfunkchor Leipzig.
( (denne lenken funker ikke 100%, bla ned til del 5, No. 43 Ehre sei dir, Gott, gesungen)

Mozart: “Die königin der nacht”, f.eks. med Elisabeth Norberg-Schulz
( (spor 13)

Frank Martin: “Messe pour double choeur”. Dette er genial musikk. , f.eks. later til å være en OK innspilling! (Peter Dijkstra)

Grieg: Peer Gynt-suiten og “Fire salmer”

Pop og jazz og sånn
Miles Davis: Kind of blue og “Time after Time”, Sketches of Spain
Dire Straits: “Down to the waterline”,”Telegraph Road” og “Making Movies”
Pink Floyd: The Dark side of the moon, “Another Brick in the Wall ptII”, The Final Cut
Steely Dan: Aja og Gaucho (begge album)
Joni Mitchell: Hele hennes produksjon. Kun ett album?: Hejira. Eller Blue. Én låt? “A case of you” eller “Both sides now”
Bob Dylan: Infidels, og “Blind Willie McTell”, Live at Budokan
Neil Young: Harvest, Weld (live)
Bruce Springsteen: “The River”, “Factory”, “The promised land”, “Youngstown”, “Thunder Road”, “The Promised Land”, “Candy´s room”, “Independence day”, osv
Lillebjørn Nilsen: “Gategutt”, “God natt kjære Oslo”
Francesco de Gregori: “Rimmel”, “La leva calcistica del 68”, “Viaggi e miraggi”
U2: Under a blood red sky
Joy Division “Love will tear us apart”
Amy Winehouse “Back to black”
Elton John “Your song”, “Goodbye yellow brick road”
Michael Jackson “Beat it”
Whitney Houston “I will always love you”
Johnny Cash “Folsom prison blues” og “Sunday morning coming down”
Joan Baez “Prison trilogy”
Rickie Lee Jones “Chuck E´s in love”
The Beatles
David Bowie “Ashes to ashes” og “Space Oddity” og “Let´s dance”
Abba “The winner takes it all” og “Slipping through my fingers” og “Dancing Queen”
Queen “Bohemian Rhapsody”
“Alfonsin y el mar”, eks.
A-ha “Hunting high and low”
Nirvana “Smells like teen spirit”
Cock Robin “Just around the corner” – en av de beste popsangene, ever!
Maggie Reilly “Every time we touch”
Randy Crawford “You might need somebody”
Grover Washington Jr “Winelight”
George Duke “Prelude” fra Guardian of the Light ( samt “Reach out” fra samme album
Quincy JonesThe Dude (hele albumet)
Manu Dibango “Emma” med Salif Keita (hurra for Spotify!!) (
Marillion: “Kayleigh” ( og albumet den kommer fra )


Asics Super-Gel J33 / DS Trainer 23

27 Jun

*update June 2018: I find the DS Trainer 23 is a good replacement*

So Asics, you´ve discontinued this great shoe. Not good. I had to spend a lot of time in different shops. Loplabbet, where I got them, were no help at all. My request was simple: get me a replacement for these shoes. I switched to forefoot about 7 years ago and I have completed two half-marathons since then.

In the end, I was recommended Nike Lunartempo 2 at Oslo Sportslager. They share some characteristics, like a flat broad front, low drop, and moderate cushioning, key features I was looking for. I don´t like the squishy feel of the Nike foam in general, but here the sole is so thin it´s not an issue. In general I prefer the feel of ASICS, and will never forget my first pair, the Gel Lyte III, the one they made 25 years ago…

In June 2018 it was back to ASICS: DS Trainer 23.



14 Jun

Her kommer bilder av båten min, krumstevninga “Luna”. Den er bygget senvinter/vår 2017 av Kai Linde i Rognan, bygg nr. 98 fra hans båtbyggeri.
Les mer på og

Luna er satt inn med Owatrol D1 og D2. Dette er ikke i henhold til tradisjonen, som tilsier linolje og så en dash med furutjære. Men jeg ville ha Owatrol. Sammen med furu gir dette en flott effekt. Pyntestripene er malt med Jotuns Shipolin. Fargene grønn og rød har disse fargekodene: ( … )
Luna er bygget med galvanisert stålsøm, og altså ikke med kobberklink

Under vannlinjen er båten primet med en vannbasert primer fra Jotun, og dernest har den fått hvitt nonstop bunnstoff fra Jotun.

Her er Luna før lakk og maling:


Sjøsetting på Sørlandet, 16. juni 2017.



Akershus slottskirke mai 2017

31 May

Så ble det konsert igjen med Asker kammerkor, dirigent Birger Egge-Hoveid.

Siste uken var preget av at musikken kvernet i hodet – neppe konstant – men som en stadig tilstedeværelse. Det var noen fraser som gikk igjen. Hvad est du dog skjøn.

Følelsen minner om den jeg har før en halvmaraton. Energien retter seg inn mot det som skal skje. Helsen overvåkes – hvordan er halsen? Fikk jeg for mye vind på meg i dag? Marerittet er å bli forkjølet. Som den gangen stemmen nesten forsvant dagen før H-moll messa. Spis et eple, sa Birger. Kanskje det var placebo, men det hjalp på sitt vis.


Ønsket om å prestere er sterkt, ikke misse, falle ut.

Koroppstillingen er så krevende som den kan få blitt. Vi står spredt, mine nærmeste er en alt (kjempegod) og en sopran (kjempegod). Men akkurat nå hører jeg ingen tenorer, og da er det som å synge i en kvartett. Alt jeg gjør avhenger kun av meg. Ingen å støtte meg på, må kunne alt. I gruppevis oppstilling kan den halte hjelpe den blinde. Og feilene kan fordeles, så vi henter oss inn sammen. Og det er nesten alltid én på stemmegruppen som er stø som et fjell.

I tillegg skulle slottskirken varte opp med en besynderlig akustikk der det var umulig å høre annet enn egen stemme, samt naboens. Det var litt som å synge inn i vatt, og det gjør det også vanskelig å vurdere volumet, pådraget. Man skal jo helst ikke stå der og skrike.

Så kom kvelden, en fuktig junikveld, junivått og junigrønt og junilyst. Man sover for lite og går rundt i en døs, en drøm.

Kirken er mer som et kapell, 170 plasser, sies det. Nedtonet interiør, langvegger av murstein. Kanskje bygget til annet bruk? Prekestolen er bygget inn i en nisje oppe på veggen. Stoler med fire kroner på, dog ikke med trekk av gyldenlær. Det skulle tatt seg ut.

Generalprøven var forferdelig. Toner og rytme satt ikke, lokalet var merkelig. Dirigenten holdt humøret oppe og viste til den gamle devisen om at dersom generalprøven går dårlig, går konserten bra, og omvendt.

Ola Gjeilo ”Northern Lights” var åpningsnummeret: Tota pulchra es. Bjørk, Distler, Brahms, Gjeilo igjen, med Griegs fire salmer som høydepunktet. Stjernebaryton Halvor Melien Fostervoll  behersket folketone-tonaliteten; takk for at du kom!

Synge konsert er noe eget. På sitt beste er det en transelignende tilstand. Vi var innom det beste under Grieg-salmene. Det å synge uten noter flytter det over i en annen dimensjon. Minner litt om å bade naken – frihetsfølelsen, intimiteten. Det ble noen feilslag. Men totaliteten gavnet på det. Det var ganske elektrisk til tider.

Publikum var fornøyd, dirigenten var fornøyd, koret var fornøyd.

Så var det over, og ute lå junifuktigheten over byen, øredøvende grønn.

Visit Bergen!

6 May

We went to Bergen at the weekend, driving across the mountain from Oslo.  It´s about 450 kilometers on the RV7, and crucially, crosses the Hardangervidda mountain plateau. The journey to Bergen took place in quite bad weather, but we had our winter tyres on!

As we came up to Haugastøl, the last hamlet before the mountain, it became clear that “kolonnekjøring” was in the offing: driving in convoy behind a snow plough, with a second plough bringing up the rear. This was a first for me, and quite good fun as long as everything goes well. Visibility was low and snow was collecting in drifts in the road; without the plough, it wouldn´t have been feasible. If things go wrong, I suppose anything can happen, since you would then be stuck in a car in the middle of a mountain with snow, wind and -10 C, and with only light clothing.

Everything went well, though, and we came down the steep Måbø-valley to spend the night at Mikkelparken in Kinsarvik. Very quiet place this early in the season, but we weren´t the only guests.

The next day we crossed the Hardangerbroen and in two hours arrived in Bergen.

Bergen is beautiful.

I spent my first 14 years there, and while the city has changed, large parts of it are the same, just painted and redecorated. The general increase in wealth means that all the white wooden houses have had a thorough makeover. In addition to this, Bergen has removed the cars from the city centre, and drilled tunnels and created a light rail line. This makes the centre very pedestrian – and tourist – friendly.

The first few hours in Bergen are often very strange for me, since I go there seldom. Memories, dreams and reality mix, and I get this out-of-body experience. Then, as I acclimatize, reality takes over and I feel more grounded. But never quite. The dreamy feeling remains. I realize that when I dream of cities, it´s always Bergen.

The return journey took us across Hardangervidda at about 2230. It was still, -7C, with a half moon. Magical.


Home at 0215.

Til F om roing og Oselver

19 Feb

Jeg har rodd siden jeg var liten. Ett av de første feriebildene av meg er fra Hella, og jeg ror, eller padler, i en hvitmalt jolle som ikke er stort større enn meg selv. Noen år senere er jeg seks eller syv og ror rundt i Bukta i pappas 16-fots plastbåt, med påhengeren vippet opp. Mads og jeg, vi rodde en del rundt i Bukta de somrene.

Noen få år senere kjøpte pappa Oselveren. Hans egen far hadde eid en Oselver, men den hadde forsvunnet ut av den nære familiens eie.  Dette var i 1976 og det var ikke mange igjen i landet som bygde Oselvere. Nils Drange ved Lysefjorden var en av dem. Ifølge legenden var pappa i kontakt med Nils om høsten, men mannen dro på det og viste til alderen; han var nesten 80. Utpå våren ringer telefonen i Starefossen og beskjeden er at båten er ferdig. Jeg husker godt at jeg var med ut for å se på den. Den sto midt på gårdsplassen som i en scene fra Askeladden og de gode hjelperne, og hadde netttopp fått sine 12 lag Owatrol D1 vått-i-vått og 6 strøk Owatrol D2. Denne oljen var dynket over en båt bygget med trær fra egen skog, med kjøl i eik, klinket med koppernagler, og med alle beslag i messing. Ror og seil fulgte med i handelen. Klassiske Oselver-årer skåret ut av ett stykke med trekantprofil ved håndtaket og krumme, smale blad som svikter litt når man ror hardt.

En juvél. Den var potte tett i ti år, og trengte nærmest ikke vedlikehold. Den har blitt rodd mye.

Da jeg ble student i Salford ble jeg med i Salford University Rowing Club, og siden rodde jeg også i Cambridge, for Emmanuel College. Så da vi sommeren 1993 krysset Hardangerfjorden fra Årbakka til Rosendal i åpen Oselver, hadde jeg grunntreningen inne. Vi seilte ned på 6 timer og rodde hjem på 5, og innimellom fikk vi sett Baroniet – den eneste gangen jeg har vært der. Det var vel på grensen til det uforsvarlige å krysse den store fjorden i åpen båt, men på den annen side – det var vel det man gjorde i gamle dager!

I juni 1992 var jeg på Sør-Gjæslingan på en rorbu, og der fulgte det med en Nordlandsbåt. Jeg husker den som veldig smal og rank, og ganske kort, og ekstremt lettrodd; den gikk som en kule. Det er mulig den var et spesialbygg, etter husken var den faktisk kortere enn de 15 fot som er standard minstemål på en Nordlandsbåt.
Så nå som tiden har kommet til å få meg min egen båt, sto jeg egentlig overfor et dilemma – Oselver eller Nordlandsbåt? Jeg skrev til de tre båtbyggeriene jeg kunne finne på nettet, og endte opp med å besøke Kai Linde – se hvordan det gikk her. Etter en del diskusjon om skroget og kobbernagler og annet, holder Kai nå på å bygge båten min – hans bygg nr 98, idét han feirer 25-års jubileum som båtbygger.

Hovedargumentet for å velge en Nordlandsbåt er i grunnen at den er lettere og sannsynligvis (forhåpentligvis) raskere i vannet.

Ingvil pleide å si at hun likte måten jeg rodde på.