Fra Ingvil Hareide Aarbakke

Ahmeds restaurant

Det er vel innlysende at selve mangelen på ting var noe som virket nytt på oss og derfor tiltrekkende, for vi kom fra et overfylt område i verden hvor men-neskene av klimatiske eller rastløshetsårsaker har funnet på maskiner til å gjøre arbeidet for seg, og disse maskinene har nå vunnet samfunnsherredømmet i en grad at menneskene nå må arbeide for dem: fremstille, selge, reparere maskinene, og konsumere deres produkter. Følgelig er vår verden fullstendig dominert av ting i alle mulige farger og utforminger. Her var det nesten ingen ting. Og de få tingene som fantes, var av samme type: Det fantes en slags lastebil, husene var overalt de samme kalkede betonghusene, maten var den samme, folk brukte de samme redskaper og klær. Og alle tingene var bleket av solen og betrukket med et lag mikroskopiske sandkorn, så deres opprinnelige farger var redusert til forskjellige nyanser av grå-gult.

Vi kom fra et sted hvor vannet drypper og renner konstant og hvor hver overflate er bebodd av en eller annen form for fuktig liv. Her er alt svidd og blåst bort. Planter og insekter har fortrukket fra de støvete gatene og kun ved kildene står noen frosne tørre daddelpalmer og henger.

Gatene var tomme, bortsett fra markedet, som ble etablert hver morgen og forsvant hver ettermiddag. Magre menn satt enkeltvis på sine tepper foran kurver: gryn, grønnsaker, diverse tingeltangel som de ikke gjorde noe forsøk på å selge. Kurvene ble trukket på vogner, av mennene selv. Det ble ikke sagt mye. Mennene satt langs en vei uten trafikk, i en rekke på hver side. Det var som om de sørget. Det var som om de sørget over en samfunnsordning som tvang dem til å tilbringe det meste av tilværelsen i selskap med an-dre menn. Men det ville nok være en grov tilsnikelse å tillegge dem slike tanker. De var kanskje ikke engang sørgmodige, kanskje var det bare begivenhetsløsheten i denne byen som hadde trengt helt inn i alle deres bevegelser og tanker, så de satt stivnede som fugleskremsler på markedet og så foran seg i støvet.

Den økonomiske betydningen av vareutvekslingen som fant sted her kan ikke ha vært annet enn mini-mal, funksjonen av handelen må ha vært rent ernæ-ringsmessig: Du får noen egg, til gjengjeld får jeg ap-pelsiner. Til å formalisere byttet vandret noen klissete sedler fra en lærpung til en annen. Men det gjorde ingen rikere eller fattigere.

Kaféer uten skilt, det var så stor byen var.
Et skilt var en overdrivelse og en overflødighet, bereg-net på fremmede som ikke fantes. Ahmeds restaurant hadde et skilt. Og vi leste det og gikk inn.

Etter at hans eldste søster var blitt gift og flyttet til nabobyen var han ansvarlig for sin mor, bestemor, tante og to yngre søstre, og restauranten som han had-de overtatt da faren døde, var det som skulle gi dem penger til å leve og samtidig holde farens minne i live. Ahmed burde ha nok å se til.

Hver morgen gikk Ahmed et par hundre meter til restauranten hvor han møtte sin ansatte, S., som vas-ket gulvet. Selv satte han vann over til te. Når S. var ferdig med gulvet, drakk de te, og utpå formiddagen sendte han den ansatte til markedet. Når S. kom tilbake med egg og mynteblader, drakk de mer te mens de holdt øye med gaten utenfor. Et par ganger i løpet av dagen gikk Ahmed ut i kjøkkenet hvor han rullet ut et lite teppe, la seg på knærne og bad. Den ansatte bad ikke. Han hentet egg hos mennene på markedet, rørte sammen egg og serverte dem for menn, som når det var helt ille, var de samme som han hadde kjøpt eggene av, og i mellom disse handlingene ventet han på det rette øyeblikk til å ta sitt eget liv.

Ikke fordi han var særlig kresen eller hadde planlagt et særlig drama. Tvert imot, det var likegyldig om det var
i morgen eller om et år. Det avgjørende var at det kom til å skje. Jeg har aldri før møtt et menneske som gikk og planla en slik begivenhet. Jeg ble straks redd for ham og unngikk hans selskap etter at han hadde fortalt det. At han fortalte det kan like gjerne være uttrykk for likegyldighet som en bønn om medfølelse eller hjelp. Eller det var kanskje bare hva han hadde å fortelle. Nå, hva har du for planer? Tja, jeg tenker vel i grunnen på å begå selvmord. Jaså, gjør du det, det var da voldsomt. Men hvis du ikke har annet å ta deg til.

Han var for øvrig på det rene med at det ikke ville være noen heltedød og at han ville havne i helvete for det. Ahmed var også klar over at det kunne bli en kortvarig ansettelse og var innstilt på å finne en avløser. Som betingelse for å beholde ham som arbeidskraft til det siste hadde Ahmed satt at selvmordet ikke skulle skje i restauranten eller på et offentlig sted hvor han selv eller andre ville kunne lide overlast.

Kanskje hadde S. innsett det som Ahmed var for oppslukt av sin oppgave til å fatte, men som hans far hadde fattet: at hans liv uansett ville forsvinne, i små biter ville det tørke opp og drysse av ham på vei mellom Ahmeds restaurant og markedet, mellom kjøkkenet og restaurantens bord, mens han bar på egg og omeletter, inntil han var borte.

Han var altså forberedt på å dø, i den forstand at han var uten vilje til å leve og uten nysgjerrighet overfor hva hans 24, 25, 26 osv. år kunne komme til å inne-holde av merkelige og spennende begivenheter. Det kunne kanskje få en til å tro at han var rolig og fattet den dagen, 8 år senere, hvor han fremdeles var i live, fordi han ennå ikke hadde funnet redskapet, stedet og anledningen til å få en definitiv slutt på sitt ansettelsesforhold i denne verden, da landsbyen fikk besøk av ”maskerte menn med sabler” som trakk ham ut av sengen og ut på veien, hvor han sammen med andre menn fikk halsen skåret over.

Men hans søster og mor, som sov i det samme huset som ham, kunne fortelle at det var han ikke. Han hadde vært minst like redselslagen som de øvrige drepte, og hadde kjempet vilt imot da de førte ham ut av huset.

Ahmed overlevde angrepet og var blant dem som begravde de myrdede. Han var lettet. Det hadde gått mange år, og hver dag hadde han tenkt – er det i dag? Det var mange dager han hadde tenkt det. Jeg svarer aldri på postkortene Ahmed sender meg hver jul. Jeg er redd for å forstyrre begivenhetsløsheten i denne lille byen. Er redd det kan få voldsomme og uventede følger.

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s