I årbok for Alta 1986 er det en artikkel om en bok av Mona Beichmann – “Forunderlige Finnmark”. Her beskrives Altagård og dennes hage, som ble grunnlagt av Nina Erichsen, kona til major Erichsen, og dermed kjent som “Majorskan”. På 30-tallet avtjente Nordahl Grieg sin verneplikt i Alta og ble husvenn på Altagård. Han skrev et dikt om Majorskan som kun ble publisert i Aftenposten i forbindelse med Nina Erichsens bortgang etter krigen – og dermed posthumt.
I vinterdagens stride blæst
Tungt går et tog av hest bak hest
med skiferstein fra heien.
Det skriker under meien.
Tidt er hvert snekorn skuret bort
og jorden skriker, hard og sort
og trætte hesteøine ser
hvor drygt det stykket er.
Så spændes muskel, hugges hov
mot frossen vei, i føyk og kov.
Da står der én og skuffer sne,
en nokså spinkel kar at se,
men sne blir slængt på veien,
og det blir tak for meien!
Det er majorskan, det.
Hun mildnet slitets bitre kamp
så mangen gang for rimgrå gamp,
men her er mer at gjøre!
Så hjem i klabbeføre.
Snart mildt og moderlig hun står
blandt dyrene på Altagaard.
Trygt ånder høns og ænder
i hennes gode hender.
En kylling syk? Hun bær den ind,
den lægges ømt, det stakkars skind
på sofaputens leie,
Majorskan bytter bleie.
Den kommer sig? Så får hun ut
i formiddagens storm og slut.
Hun vandrer efter skriket
inn til en barselpike.
Hun steller barnet, stråler smil
til jentens sukk og stønn og tvil.
Han er “privat”? Før er det skett,
Privat var han fra Nazareth.
Der kommer bud: Han far er død.
Majorskan går til værre nød,
ja, barselen får vike.
Nu skal hun vaske liket.
Snart er han stelt. Far fredfuldt hen!
Men trøst og kaffe er igjen.
Hun rydder kjøkkenbenken
og sætter seg hos enken.
Slik vandrer hun. Men ikke tro
hun nøies med at være god!
For hun er kongelig ved Gud,
et silkebluss, et strålebud
fra større land enn dalen.
Stolt sitter hun i salen.
Selv skjønn, alt skjønt er hennes venn!
Fort driver sommerdagen hen,
men stans og se hvor rik hun står
blandt blomstene på Altagaard.
Det bølger blåt, det gløder rødt,
det damper sol, det ånder søtt
av humlene som støier
blant asters og levkøier.
Svalt smiler erteblomsters bleke dryss
ved valmubægrets hete kyss;
langs solsikkbjergets gyldne rav
går kornblomstbølger – Middelhav!
Og blant chisanters regnbuskum
det flammer av chrysantemum ….
mot purpurfløil står bleke bluss,
begonia, konvulvulus!
Det er vår arme, arme muld
som bruser slik av blomsterguld.
Av haven her, mot viddens rand,
er skapt et større fædreland.
Ens hjerte banker gla og stolt.
Det har majorskan voldt.
———–
Nu blusser ingen blomster mer!
vi driver inn i høstens veir;
snart skriker under meien
den frosne, stride veien.
Snart kjæmpes blindt mot mørketid,
som aldri, aldrig skjænker grid, [ly, asyl]
og fattigslig gir lampen
sit bleke lys til kampen!
Det svartner til. Men se; en sol
kan også sitte i en stol! [slede]
Den suser kanske blank forbi
en beksvart vinterdag på ski!
For det er ikke himlens lys,
elektrisk lys
og tællelys [talglys]
og sånne lys som teller,
men lyset i et menskesind,
dets gyldn, varme stråleskin
er lyset som det gælder.
NORDAHL GRIEG
schoutbynacht 