schoutbynacht

Det er to år siden Stein Torp døde, og åtte år siden Ingvil døde. Hva er forbindelsen? Hvorfor tenker jeg på de to sammen nå, selv om de praktisk talt aldri møttes?

Stein hadde en uventet og uventet stor innflytelse på mitt liv. Han berørte ikke bare meg, selv om han levde et liv med betydelige innslag av alenehet, og ganske sikkert ensomhet. Men han berørte mitt liv, og jeg vender ofte tilbake til ham.

Jeg gjetter på at jeg nettopp hadde fylt 14 da han dukket opp hjemme i Starefossen. Som enslig mannlig slektning følte min mor et ansvar for ham, og inviterte ham på middag.

Han så vel omtrent sånn ut den gangen – dette bildet fant jeg på Internett; han poserer etter det jeg husker med en single sideband receiver han selv hadde designet. Bildet gir på ingen måte noe korrekt bilde av mengden komponenter i leiligheten hans!

Stein kom på middag, og min mor forsøkte å motivere meg til å prate med ham ved å vise til at han drev med noen elektriske greier, og at han hadde med seg noen elektromotorer han selv hadde laget. Jeg blåste av det. Stein hadde med seg elektromotorer han selv hadde laget, og de var egentlig ganske kjedelige – jeg husker dem likevel godt – men snart hadde vi fått tak i blyant og papir og han noterte ned de første kretsløpene og elementene i min kunnskap – Ohms lov, Binary Coded Decimal, det binære tallsystemet. Jeg hadde de løse arkene i mange mange år. Timene fløy og han dro og etterlot en invitasjon til Tollbodgata 34 der jeg snart besøkte ham. Melk og skolebolle, og elektronikk. Første gangen jeg besøkte ham bygget vi, dvs han, dette:

Det kalles en astabil vippe, eller litt morsommere, multivibrator, og når man setter strøm på så lyser de to lysdiodene vekselvis med en frekvens på ca en Hertz, eller en gang i sekundet. Stein sa aldri Hertz, men “cycler”, altså “kilocycler”, “megacycler”. Det låt gammelmodig i mine ører! Kretskortet er laget ved at Stein tegnet ledningsbanene med en spesiell penn på den kobberbelagte baksiden, og så ble kortet senket ned i jernklorid som etset bort det ubeskyttede kobberet. Så boret vi hull, Stein brukte avdankede tannlegebor som han vel fikk av tannlegen, og loddet fast komponentene. Det virket med en gang – selvsagt.

Og dermed var løpet lagt – jeg ville gå på NTH og studere elektronikk. Gjennom skolegangen var det målet mitt, og jeg søkte på, og kom inn på, NTH; i mellomtiden hadde jeg også søkt på University of Salford (ved Manchester), og kommet inn der også, og eventyrlysten gjorde at jeg snart befant meg på Englandsbåten fra Bergen til Newcastle. Av en eller annen merkelig grunn mener jeg at Ki-en var der og vinket farvel, pappas barndomsvenn. Han er også borte nå. I mitt minne står han på Skoltegrunnskaien mens jeg ser ned fra oven.

Jeg kan ha vært hos Stein en 5-6 ganger det året jeg gikk i syvende på Ulriken. Til jul ga han meg en kombinasjonstang – den gikk i stykker og har blitt erstattet – mens mamma ga meg en 17-watts Antex loddebolt fra Vindenes – eller Svindlenes, som vi kalte butikken. Så flyttet jeg nordover, men hobbyen ble med, og det siste og flotteste jeg bygget var en HIFI-forforsterker – den bruker jeg ennå.

Den astabile vippen viser jeg frem når jeg snakker på mine barns ungdomsskoler om valg i livet.

I mange år hørte jeg ikke noe fra Stein, og han ikke noe fra meg. Jo, han ringte meg en gang – “Det er Stein Torp, kan du huske meg?” – og vi snakket om gamle dager.

Så døde Ingvil 23/11/2005, og Stein klippet ut nekrologen hennes i BT og sendte til mamma. Da ringte jeg ham, og siden ringte jeg ham i blant. Han var den samme. Han hadde sluttet på NERA, jeg tror han var 62 da, AFP. I leiligheten var det flere komponenter enn noensinne, da NERA gikk over til overflatemonterte komponenter forbarmet Stein seg over noen enorme restlagre med vanlige komponenter. Han møtte gamle kolleger til en kaffe i blant, og var forundret over at deres small talk ikke kretset rundt hans lidenskap, elektronikk. Han bygde og pønsket ut kretsløp som ble publisert, han svarte på spørsmål, et levende leksikon i radiokretsløp, spesielt gammeldagse, med rør. Han bygget en TV (“den virker ennå”) og to eller tre oscilloscoper. Bruker du Internett? Jo, han var litt aktiv her og der. Om han var ensom, det spurte jeg aldri om.

Tidlig i november 2011 ringte jeg ham, han klaget over helsen, angina, han gikk på nitro. Jeg ringte igjen ved juletider. Intet svar. Neste gang var telefonen koblet fra. Enda senere, mot sommeren, googlet jeg ham. LA7MI has gone silent, stod det på en radioamatør-site. Da visste jeg det sikkert. 15. november 2011 døde han, jeg vet ikke hvordan, men jeg er nokså sikker på at det var hjemme i Tollbodalmenningen.