Den modige stemmen

8 Feb

Fugelli etterlyser mot. Selv savner jeg den modige stemmen til en Bjørneboe. En som tør å være indignert på vegne av de svake. Ikke en som er indignert på grunn av de svake; dem er det mange nok av.

I tillegg savner jeg en modig stemme blant politikerne. Før jeg sier litt om det, føler jeg for å nevne noen modige. Amal Aden. Abid Raja. Mohammad Usman Rana. Christian Tybring-Gjedde. Folk som tør å si upopulære ting, det skal de ha. Tybring-Gjedde også, og jeg aldri så mye mener hans bidrag er destruktivt, ikke konstruktivt.

Men den modige stemmen? Det er ikke modig av Siv å snakke om “snikislamisering”. Det er feigt. Jeg tror ikke et sekund at hun egentlig tror at muslimer i Norge driver et femtekolonneprosjekt for å innføre en islamsk stat i Norge. Men det er det hun antyder. Fordi hun er for feig til å utfordre holdningene blant en stor gruppe egne velgere.

Det er ikke modig av Jens eller Liv Signe eller Knut Arild å aldri si klart og tydelig at fremtiden er mer kulturelt sammensatt enn fortiden tilsynelatende var, og at det har visse kostnader å håndtere det på en skikkelig måte, og at noen ofre vil det være på veien. Det er ikke modig av dem – Jens, f.eks. – å ikke ta fremmedfrykt og fremmedhat alvorlig, selv ikke etter 22/7. Alvorlig – hva betyr det? Det betyr å ta det på alvor, og argumentere saklig for at kalifatet ikke er rett rundt hjørnet. At vestlige verdier ikke står for fall. At vernet om ytringsfriheten er sterkere enn noen gang. Ja, det betyr å senke seg ned på et lavt debattnivå med den risikoen det innebærer. Det betyr å ta i sin munn ord og uttrykk som gir avsmak, for å kunne bruke dem i dialog med dem som faktisk mener dette.

Men er det en vinnende strategi?, vil mandarinene fra kommunikasjonsrådgivningsbyråene hvisle Jens i øret. Neppe. Så drit i det! og ta en moralsk posisjon, og be kommunikasjonsrådgiverne ta seg en kaffepause. Gå utenom, sier Bøygen. Gå utenom. Det er lettere, koster mindre, har lavere risiko.

Jeg savner en stemme fra dem som har ansvar, posisjon, moralsk autoritet, som sier at ja, for søren, nå har vi arrangerte ekteskap, patriarkat og bokstavtro religiøse i vår midte, og det er ikke mer enn hundre år siden vi begynte å kvitte oss med elendigheten selv! Ta opp et speil og se på din oldefar, på hans holdninger. Sånn var han. Sånn er på mange måter den beskjeggete patriarken fra indre Pakistan i oppgangen din. Han har landet i en fremmed verden, og kommer aldri til å føle seg tilpass. Det er hans skjebne, og vi skal være glade vi ikke deler den. Men trenger vi hate ham? Fordømme ham? Trenger vi det? Hjelper det noe? Bringer det ham og hans barn og oss selv videre?

Dette er det norske hus. Dette er den store samtalen. Republikanernes kjernevelgere er midt oppi dette: de har ikke lenger hegemoniet. Demografien i smeltedigelen tar rotta på dem. Våre barnebarns samfunn blir et annet en vårt, det sørger globaliseringen – og EU – for.

Jeg er overbevist om at den beste strategi er å gå dette i møte med åpne øyne og invitere de nyankomne til et felles bord, og gjøre dette bordet attraktivt, trygt og inkluderende.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: