Den nye paven er ikke som den gamle. Han sier ting som sjokkerer, overrasker, rører mennesker. Der den forrige paven prediket en tørr og tom teologi, tar denne fatt i det menneskelige. Jeg er en synder, sier pave Francesco. Det har vi ikke hørt på en stund – siden Jesus, omtrent. Det er neppe tilfeldig at han oppfører seg som Jesus. Han vasker føttene til syndere og tilgir syndere, som sist denne kvinnen som hadde fått barn med en gift mann og var redd for at barnet ikke kunne døpes. Frances tilbød seg da å døpe barnet dersom ikke noen andre ville gjøre det. La de små barn komme til meg. Er det bare PR? Hva med hans fortid i Argentina? Hvordan skal vi forholde oss til dette?
Well, det paven sier er aldri “bare PR”. Ord er pavens gjerning: pavens gjerning er ord. Når han sier dette, forandrer det verden, og gjør livet vanskelig for de konservative teologene som er mer opptatt av å lyde bokens ord enn å gjøre livet levelig for sine medmennesker.
Så “hurra” for den nye paven . Jesu´ ord om tilgivelse for syndere, om medmenneskelighet, om ydmykhet, om kjærlighet. Enten jeg tror på et liv etter døden eller ikke, er dette ord som betyr noe for meg, og det er et budskap som er forbløffende når man ser på tiden dette ble skrevet i. Da – som nå – det var sverdet som rådde. Det var et brutalt samfunn, og budskapet fra Joshua den salvede – Jesus Kristus – var at du skal vende det annet kinn til og elske din neste som deg selv. At enkelte kristne har valgt å fokusere på annet i århundrer, det er så sin sak; dette budskapet har motivert den siden ved kristenlivet som jeg har mest respekt for, nemlig det nestekjærlige arbeidet. Her er Frances på bølgelengde.
Så står de tilbake disse tre, tro håp og kjærlighet, men størst av alt er kjærligheten. Og på innsiden av domen i Peterskirken – tu es Petras, et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam.
Amen to that.
schoutbynacht 