schoutbynacht

(skrevet i 2006, redigert for klarhet her og der)

For omlag 170 år siden invaderte britene Afghanistan i den første av de tre afghanske krigene. Invasjonen den gangen – i 1838 – lignet i mangt og meget på situasjonen da Sovjetunionen invaderte, og er heller ikke ulik dagens. Britene oppgav som påskudd i at de var invitert inn av en avsatt fyrste – Shah Shajan – og tok landet uten større kamphandlinger. De etablerte seg i Kabul, men hadde liten kontroll over resten av landet, og inngikk skiftende allianser med lokale makthavere som snudde kappen etter rådende vinder. Allerede etter 3 år var det over. Det endte i et blodbad, der den britiske armé samt tjenere og familier marsjerte ut av Kabul  6. januar 1842 etter en avtale om fritt leide med klanoverhodet Akbar Khan. Afghanerne holdt ikke ord. Av de om lag 16.000 soldater og sivile som satte ut på ferden, overlevde én eneste soldat forræderiet og de konstante angrepene, og kom fram til målet i Jalalabad.

I  Rudyard Kiplings ”Arithmetic on the frontier”, lyder to av de sentrale strofene slik:

A scrimmage in a Border Station—
A canter down some dark defile—
Two thousand pounds of education
Drops to a ten-rupee jezail—
The Crammer’s boast, the Squadron’s pride,
Shot like a rabbit in a ride!

No proposition Euclid wrote,
No formulae the text-books know,
Will turn the bullet from your coat,
Or ward the tulwar’s downward blow
Strike hard who cares—shoot straight who can—
The odds are on the cheaper man.

Diktet beskriver hvordan ”the cheaper man” – koloniundersåtten – med sitt billige våpen, i dette tilfellet en enkel muskett med lang rekkevidde kalt jezail, feller den høyt og dyrt utdannete britiske soldaten, og hvordan allverdens tekstbøker og teoretisk kunnskap er verdiløs mot geriljakrigeren. Diktet er skrevet i 1886 og viser til den andre afghanske krigen, som igjen satte vestlig soldat mot stammekriger – den varte fra 1843 til 1880.

Krigene i Afghanistan på 1800-tallet skjedde mot et bakteppe av internasjonal rivalisering om et strategisk viktig område – The Great Game. Russerne presset på fra nord og britene fra sør, og deres interesser og maktkamp møttes i Afghanistan. Landet ligger like strategisk plassert i dag som den gang, selv om det større strategiske bildet har endret seg. I dag ligger Afhanistan som en propp mellom russiske interesser i nord, Iran i vest og Pakistan i øst og sør. En eventuell gass- eller oljeledning fra Kaspihavet til det Indiske hav må gjennom landet, noe som var bakgrunnen for amerikanske Unocals samtaler med Taliban i 1997. For vesten og amerikanerne vil kontroll over Afghanistans utenrikspolitikk og allianser ha stor verdi, ved at Iran da blir ”gjerdet inn”, det demmes opp mot russisk innflytelse fra nord og mot de islamistiske kreftene i nord-vest Pakistan. Strategisk kontroll og innflytelse er like viktig i 2008 som for 200 år siden; det er stort sett kun navnet på aktørene og innholdet i retorikken som har endret seg.

Hva skal man  tro om Norges engasjement i Afghanistan?

Fikenbladet Al-Qaida stod til nød til troendes i 2001, men vi har siden sett at Bin-Ladens beste venner snarere befinner seg i Saudi-Arabia og ikke minst Pakistan, våre allierte foregangsland innen demokrati og menneskeretter. Grunnene for militær intervensjon som trekkes fram i dag, seks (10!)(20!) år etter invasjonen, er knyttet til menneskeretter og Talibans kvinnefiendtlighet – argumenter man umulig kan være uenig i; argumenter det derfor er grunn til å være dypt skeptiske til: de er lette å ty til.

Norges objektive interesser i Afghanistan er sterkt begrensede, like begrensede som vårt militære nærvær der. Som del av en allianse hvis strategiske dagsorden vi i noen grad deler, må vi imidlertid smake steken. Man kan ikke være med i NATO uten å ta del i NATOs engasjementer og strategiske utvikling, og dermed vil man uvegerlig opptre som en marionett for amerikanske interesser, i og med at disse dominerer i NATO.
Slik også med menig Olsen fra Løten og hans kampfeller, de neste ofre for de moderne jezailer – veibombene. Brikker i et sjakkspill. De sendes ut for å dø, nå som i 1838, nå som til alle tider, med nasjonal patos og forsikringer om at de risikerer livet for en god sak og at deres mandighet er upåklagelig. Det er kanskje best om de aldri oppdager at de ble holdt for narr.

Vil dagens (2006) militære intervensjon i Afghanistan lykkes? Det spørs hva målet er! Men det er all grunn til å anta at invasjonsstyrkens mål ikke sammenfaller med afghanernes mål, og da er det lite som tyder på at konflikten vil bli kortvarig. Historien har tallrike eksempler for den som vil lære av dem.