Helt siden de første ukene etter at Generalkonglomeratet kom i drift hadde en diffus følelse av at noe ikke var helt som det skulle spredd seg i konglomeratets omgivelser. Imidlertid var følelsen så diffus, så lite håndgripelig, og dessuten tildels så pinlig, at de alle fleste vegret seg for å si noe som kunne avsløre hva de tenkte. Det lengste de fleste strakk seg til var en kryptisk kommentar i heisen når de besøkte Generalkonglomeratet. ”De har sannelig raske heiser her i GK” (GK var den vanligste forkortelsen for det som i virkeligheten het ”Generalkonglomeratet for alt mellom vugge og grav”). Samreiserne i heisen nikket saklig og sa seg enig. ”Ja sannelig har de raske heiser”. Mer ble der ikke ytret om den saken.
Flere år hadde nå gått siden dørene til GK ble åpnet til taler og hornmusikk. I sakens anledning ble det fra høyeste myndighetshold fremholdt at man hadde Store Forventninger til det nye Generalkonglomeratet. Nøyaktig hva som lå skjult i uttrykket Store Forventninger ble ikke nærmere utdypet, ikke minst fordi dette ble uttalt av landets ypperste byråkrater, dertil med betydelig prosodisk understrekelse av adjektivet ”Store”. Om det ikke ble utdypet, så ble det likevel utvidet: ”sjelden eller aldri har så mye byråkratisk og juridisk kompetanse vært samlet under ett tak her i Riket”, la de til. Taket det ble siktet til ruvet i seg selv, hele søtten etasjer hadde det nå under seg, etter at bygningen i forbindelse med en generell oppussing hadde blitt utvidet med en toppetasje i rikelige mengder plexiglass, titanium og utarmet uran. Selvsamme toppetasje ble kalt ”kommandobroen” av konglomeratets hærskare av byråkrater, i og med at det var her oppe, med luftig utsikt over Byen og dens berømte profil med Rådhusets karakteristiske tvillingtårn, iblant forvekslet med en transformatorstasjon av tilreisende, at konglomeratets ledelse henslepte sine dager. Forventningene var det med andre ord ikke noe å si på, ei heller de fysiske og menneskelige rammebetingelsene. Det var bare å skride til verket.
I de påfølgende årene hadde konglomeratet etablert sin arbeidsform og en jevn strøm av materiale og immateriale fløt inn og ut av den høye bygningen. Gjennom telekommunikasjonslinjene ble det utekslet en jevn strøm av data med omverdenen. Varebiler kom og gikk, med brev og pakker inn, brev og pakker ut. Mat ble kjørt inn og søppel ble kjørt ut. Gjennom de tallrike rørene under bakken ble bygget tilført rent vann, og kloakken ble ivaretatt på beste vis. Saker ble opprettet og saker ble lukket og arkivert for ettertiden. Det var intet å utsette på noe som helst. Alt fungerte. Alt var i skjønneste orden.
Likevel, som sagt, de små kommentarene i heisen var et element som skurret. Når man roser en bagatell, kan det ligge en skjult kritikk i kommentaren, noe som så mange har fått smertelig erfare. Heisene var altså raske, og ære være dem for det. Tysk finmekanikk smurt med petroleumsprodukter fra de store havdyp! Bedre enn det kunne det knapt bli. Men som sagt, bak denne rosen lå det et visst ubehag, et ubehag knyttet til at de besøkende følte seg døsige, ja, rett og slett søvnige! Heisenes muntre hvisling i deres sjakter brøt inn i døsigheten. Her var det noe som gikk fort og friskt og livlig! ”Sannelig raske heiser!”. Replikken datt ut av munnen på mer enn en besøkende, og han eller hun tok seg beskjemmet i det. Hvem ville vel innrømme at de var døsige, enn si søvnige, midt på arbeidsdagen? Det kunne sågar være om morgenen, etter ett av statusmøtene der konglomeratet møtte en av mennene med Store Forventninger. Hvorvidt disse forventningene noensinne var blitt møtt, var i parentes bemerket aldri noe tema. Det ville vært å bryte et av byråkratiets grunnleggende tabu.
Men se det! Selv i de tidlige morgentimer kunne en besøkende bli grepet av en slik døsighet at den skjebnesvangre replikken formet seg i hans underbevissthet og fant veien til talesenterets motornevroner før overjeget rakk å gripe inn!
De besøkende ble altså rammet av en nærmest lammende søvnighet etter å ha oppholdt seg noen tid i bygningen, uavhengig av etasje eller andre omstendigheter. Hvorvidt de som hadde fast tilhold i bygningen også følte det slik, vites ikke. En mulig pekepinn på at så faktisk var tilfelle finner vi i det faktum at tilførselen av kaffe per medarbeider lå noe over middelforbruket for kontorarbeidere i Riket. Dette var et faktum som imidlertid var skjult i hauger av ordrer og fakturaer, og ikke inngikk i konglomeratets årsrapporter. Hvorom allting er, så vites lite om det interne livet i Konglomeratet utover det eksternt observerbare, og det er allerede omtalt i de foregående avsnitt.
Vendepunktet kom en blek vintermorgen da en vedlikeholdsarbeider snublet inn på et mørkt rom i konglomeratets kjeller. Det var et rom som hadde stått uberørt i mange år. Hvilke planer som lå bak vedlikeholdsarbeiderens innsnublen skal det ikke spekuleres i; uansett kom denne hendelsen til å bli et Vendepunkt, om enn et lite omtalt Vendepunkt.
I rommets mørke kunne man skimte tre store trykkflasker som var koblet med slanger til et tykt aluminiumsrør av den typen man vanligvis finner i ventilasjonssystemer. På flaskene var det ventilratt og manometere, og med store røde bokstaver sto det skrevet ”Oksygen”.
Vedlikeholdsarbeideren tente sin lommelykt og lot lysstrålen falle på manometrene. De første viste at flaskene var fulle. De neste viste at ventilene var lukket.
Etter at ventilene ble åpnet forstummet samtalene om heisenes forbløffende hastighet.
schoutbynacht 