This summer I started reading the horrific “The Boy” by Dan Porat, about the liquidation of the ghetto in Warszaw. It traces the story of three Germans that take part in the liquidation, and of a number of Jews that survive it. It is interesting by the way to see how the Nazi movement turned the social structures in Germany upside down – by joining the Party, someone from a poor and hounded background could take out their revenge on those that held them down before. The most prominent Nazi in the story is a man called Stroop, who compiles a report in triplicate to document his “achievement” as the main executor to of the ghetto – one copy is in the National Archives in Washington DC. In it he details the liquidation of 65.000 Jews, complete with pictures, including the famous one of the little boy with his hands in the air.

In a flash, while reading, I thought – this is why the Jews (of Israel) will never again place themselves at the mercy of others. This is why they have fought tooth and claw to create a safe haven. Since then I have thought about that again, and it is clear that many Jews are doing precisely that, by living in e.g the USA, France and for that matter, Norway. Probably the most dangerous place in the world to be a Jew today, is Israel.

Then the bombs started raining on Gaza (again), and my old devil turned up on my shoulder – why is the life of a Palestinian civilian less worth than say the life of a Jew in Warszaw? The suffering of the Jews was beyond adjectives. Yes. I knew that already, by the way. But why then are they killing people indiscriminately in Gaza, using the latest, most hideous weaponry (white phosphorous?), and shooting children with sniper rifles? It made me feel sick, and I just lost all desire to read Porat´s book.

Some years ago during the second Intifada, the spokesman for the Israeli embassy in Norway, presumably not speaking on behalf of the one million Palestinians in Israel, explained why it was perfectly OK to shoot dead children armed with rocks. I really struggle not to put into words analogies between this and the worst regimes the world has seen.

In my view, Israel is desecrating the memory of those that died in name of their Jewishness, and its moral position is utterly empty.

Minsten kjørte baklengs inn i et tre og vi fikk fire dager på Ullevål i julen, inkludert ambulansetur fra Bærum til akuttmottaket der jeg fikk strålefrakk og orkesterplass til akutt-teamets behandling av min egen sønn. Samme sted som hardt sårede fra Utøya og talløse trafikk-ulykker har ligget, med den samme profesjonalitet og tilgang på det ypperste av akuttmedisin verden kan tilby. Ja, jeg tenkte på det der jeg stod. Minsten så seg rundt og klaget over nakkekragen, han ble sjekket fra tå til topp, et nytt røntgen av ryggen var negativt – videre til barneintensiv.

CT viste en liten fraktur i skallen og mikroblødninger subduralt- kraftig hjernerystelse. Så satt vi der med oksygenmetningsmåler og pulsmåler, og intravenøst drypp av saltvann, og en gutt som var bevisst og svarte på tilsnakk, men som ikke hadde det bra. Timene gikk sakte, verden blir nullstilt. Inntrykkene da var sterke, gråten satt løst, fremtiden var uviss. Allerede nå er inntrykkene svekket. Vi er hjemme, han har det bra, bildene av han som ler og tøyser har lagt seg over bildene av ham med halvåpne øyne eller bøyd over spyposen. Men der og da var det intenst, og minuttene gikk sakte sakte sakte. I ettertid tenker jeg at han neppe var i livsfare, men det opplevdes jo slik mellom røntgen og oksygenmålinger og stadige tester av pupillrefleks. Alt man trenger for å drive nevrologi er visst en liten lommelykt man stikker i ansiktet på folk – som sagt, oppbudet av traumeteam, ortopeder og nevrokirurger gir jo inntrykk av at her kan man vente seg det verste. Heldigvis kan leger av i dag snakke, og vi fikk bo hos ham begge to, ikke minst takket være juleferien på avdelingen, omgitt av proffe, omsorgsfulle sykepleiere og med en daglig visitt av en av nevrokirurgene som hadde vakt i jula. Når det først skulle gå galt kunne det ikke gått bedre, og alle lokaliseringsdebatter og alle bilder av fortvilte foreldre på Gaza og i Syria kom veltende inn i bevisstheten. Så små vi er, så hjelpeløse, så prisgitt krefter som er større enn oss. Tenk å kunne legge alt i hendene på forsynet, på den allmektige himmelens og jordens skaper. Men den tid er forbi.

Jeg fikk lest litt. Da jeg var tolv leste jeg Per Hysing-Dahls “Vinger over Europa” om hans egne krigsopplevelser, utgitt 17 år etter krigens slutt – i 1962. Jeg kjøpte den antikvarisk til jul til meg selv. PHD fløy i en spesialskvadron som kun drev med slipp av agenter og materiell over Norge og kontinentet, og han hadde også en tur bak stikka i en Westland Lysander som landet på jorder i Frankrike og plukket opp agenter og andre som var i fare. De fløy i måneskinn og navigerte langs elver og kanaler i lav høyde, og fant jorder midt inne i Frankrike. Lysanderen hadde 900 HK (det er mye i et lite, lett fly med stort vingeareal) og kunne ta av på en femøring. PHD fløy mange tokt over Norge i elendig vær og i godt vær, og slapp flyveblader over Bergen 8. mai 1945 i strålende vær; det må ha vært en helt vanvittig opplevelse, ikke bare fordi han var bergenser.

Han skriver saklig. Dramatikken ligger i stoffet. Egen frykt og angst skriver han ikke om, heller ikke om egen motivasjon. Han er mest personlig når han snakker om sitt crew og om samholdet i RAF, og om polakkenes skjebne – oppreisningen i Warszawa får et eget kapittel. Polske royalister, ledet fra London, tok over Warszawa  august 1944 da Stalin stod noen få mil vest for byen. De regnet med at Stalin ville rykke fram og befri dem fra nazistene. I stedet lot Stalin Hitler få tid til å nedkjempe dem til siste mann, og legge byen i grus i samme slengen. Så rykket Stalin inn da det hele var over.

Ideologisk ligger boka på linje med alt jeg leste om andre verdenskrig før bøkene om østfronten av blant annet Beevor. Først da forstod jeg at det var i øst det virkelige slaget stod. Myten om Battle of Britain er også med her – sånn sett fremstår boken i dag som noe naiv, i alle fall når man har lest nettopp Beevor og dessuten en grundig bok om Battle of Britain som plukker myten fra hverandre. Det var aldri noen reell fare for invasjon våren 1940, og den ville heller aldri ha lyktes, grunnet britenes Home Fleet. Men det er en annen bok (Most dangerous enemy, av Stephen Bungay).

Shlomo Sand er en jødisk (eller eks-jødisk) historiker spesialisert i nasjonalisme. Han har skrevet flere bøker om Israel/jødedommen. Nå i julen leste jeg “hvordan jeg sluttet å være jøde”, og deler av “The invention of the Jewish people” som jeg stort sett har lest i sin helhet tidligere. Den er tung lesning, mens “hvordan jeg sluttet å være jøde” ikke er det.

Tesen i denne nyeste boken (mer en samling essays) er at Sand føler et sterkt ubehag ved å bli kalt jøde, gitt at han er ateist, og at han blir erklært jødisk av en autoritet han ikke anerkjenner – rabbinatet – som knytter denne definisjonsmakten til undertrykkingen av palestinere (og alle andre ikke-jøder) i Palestina og i Israel (ikke-jøder er annenrangs borgere i Israel – de tilhører ikke den jødiske nasjonen som Israel er opprettet for). Sand argumenterer for at begrepet “sekulær jøde” er meningsløst, og at det ikke finnes noen sekulær jødisk kultur. Derimot mener han at det finnes en Israelsk kultur som deles av (mange av) dem som bor i Israel. Men det er ikke en jødisk kultur (religiøst definert), selv om den har en rekke jødiske kjennetegn.

Denne nyere boken er på mange måter en kulminering av innsiktene fra “The invention of the Jewish People”. I sistnevnte viser han hvordan sionismen har skapt en sekulær identitet ved å gjøre Bibelen til en historiebok, og dessuten forfalske både den og historieforskning på veien. Et par opplysninger som var nye for meg:

1. Det var aldri noen flukt fra Egypt, av den grunn at det aldri var noe eksil i Egypt, og ikke minst at Palestina på det aktuelle tidspunktet, 1200 BCE, var Egyptisk. Det finnes ikke fnugg av historisk bevis for Bibelens historie
2. Det var aldri noe eksil etter år 70 da den jødiske oppstanden ble knust av romerne. Det overvunne folket ble på sin plass, noen ble muslimer, og rent genetisk kan dagens palestinere ha mer til felles med dem som bodde i Jerusalem for 2000 år siden, enn Yitzak Rabin, hvis foreldre kom fra Øst-Europa. Tidlige sionister mente at palestinerne var genetisk lik jødene. Videre var jødedommen på Jesu tid misjonerende, hvilket gir mening: de mange kristne menighetene rundt middelhavet vi støter på i Paulus´ brev, var deler av en jødisk, monoteistisk konvertering som foregikk i hele Middelhavet. Kristendommen var (og er ) en jødisk sekt. Myten om “retur til det hellige land” er kun det – en myte
3. I 1930 bodde det store flertallet av jøder i verden i Øst-Europa, i Polen, Ukraina, Russland, Litauen, Romania, Tsjekkia, og Ungarn. De norske jødene hadde kommet fra disse områdene en generasjon tidligere – de var øst-jøder, de snakket Yiddish. Uten at det egentlig spiller noen rolle for meg, så mener Sand at disse 6-8 millionene Askhenazi-jøder var etterkommere av Khazar riket som eksisterte nord for Svartehavet og Kaspihavet mellom ca 600-900. Merk at wikipedia-artikkelen er skeptisk til Askhenazi-teorien, uten at det svekker den i mine øyne. Den er upopulær hos sionistene og dermed hos det offisielle Israel (eksempelvis Sands kolleger på universitetene i Israel), og da vil den ha vanskelig for å vinne en debatt mellom Wikipedias redaktører.

Debatten om Khazarene er kun vesentlig dersom man, som sionistene, innfører et blod/genetikk-kriterium i det å være jøde. Det låter perverst i mine ører, som et ekko av nasjonalisosialismen, men har vært en sentral del i sionistenes retorikk om “et folk uten land til et land uten folk” – løgner begge deler. Dersom “jøde” er et spm om religion, slik “kristen” er det, spiller det ingen rolle hvilket “blod” man har i årene. For sionistene var det avgjørende å etablere myten om et jødisk folk – en jødisk nasjon.

Det som fremgår av Sands bøker er at sionistene bygget en stat (Israel) som har mange trekk av vestlige samfunn og demokratier, men som trengte det religiøse for å skaffe seg legitimitet. Uten det jødiske i ryggen, ville det kun gjenstå en settler-bevegelse som tilfeldigvis hadde kastet sine øyne på dette stykket jord. Hele Israel er et eneste kompromiss mellom ulike retninger – og merk at mange ortodokse, inkludert jøder som bodde i det hellige land da sionistene først kom, avviser sionismen og idéen om et jordisk, jødisk rike FØR Messias ordner biffen. Sionismen springer ut av europeisk nasjonalisme fra sent 1800-tall, og bærer i seg mye av dens etniske/essensialistiske karakter: jødedommen ligger i det mystiske Blodet. Dette er idéer som står i miskreditt i store deler av verden i dag – Norge, Frankrike, Storbritannia, USA har et republikansk ideal som grunnlag for samfunnet sitt. Enten er du statsborger, eller så ikke.

Israel er en stat for jøder- den er jødenes stat -, og det er rabbinatet som bestemmer hvem som er jøde. Først i 1970 ble dette nedtegnet i lov – en jøde er enten en konvertitt (godkjent av rabbinatet) eller en person født av jødisk mor (jøder kan for øvrig ikke gifte seg med ikke-jøder i Israel – kun i andre land). Alle som etter denne definisjoner er jøder, er medlemmer av den jødiske nasjon (et mytologisk begrep) og har rett på statsborgerskap i Israel (som er noe høyst konkret). Den samme jøden vil dessuten i kraft av sin nasjonalitet ha tilgang til alle de privilegier som er forbeholdt jøder i Israel (men ingen andre steder i verden). Det er dette privilegiet Sand vil ha seg frabedt, da det innebærer undetrykkelsen av etterkommerne av de andre menneskene som har bodd der i tusener av år – drusere, kristne, muslimer, ateister, buddhister …. Det har vært ført saker helt til Israels Høyesterett der mennesker har kjempet for sin rett til å bli betraktet som jøde; identitetspolitikken i Israel er absurd og tragisk i like mengder, og minner om Sør-Afrikas inndeling av mennesker, med begreper som “honorary Whites”. I Israel har man en slags “honorary Jews” – eksempelvis (mannlige) ektefeller av jødinner, som kan bo i Israel, men ikke er en del av den jødiske “nasjon” – selv om de skulle leve som jøder! (med mindre de da konverterer).

Sand skriver at dette ikke betyr at Israel er et teokrati, ref kompromisset som er inngått. Rabbineren er en slags portvakt for Israel, men de som er innenfor definisjonen kan delta i det moderne samfunnet Israel som har sin egen kultur, og der det bor ca 1 million ikke-jøder som også deltar, om enn ikke på like fot med det utvalgte folk. Og det er dette som er Sands, og min kritikk – at man ikke har skapt et samfunn av likeverdige, men et to-delt samfunn, som dessuten okkuperer og undertrykker flere millioner palestinere. Sand skriver, som Chomsky, at Israels, (dvs de jødiske stemmeberettigedes) politikk kan føre Israel til undergangen. Det er et nytte-argument. Det moralske argumentet henter sin kraft fra menneskerettighetserklæringen. Som Sand sier – Israel ville aldri kunne opptas i EU eller i USA med sin etniske politikk.

We went to Mari´s wedding to Tore in Steigen at the weekend. I had a vague notion that Steigen was not far from Bodø, but to the north or to the south? And how far? This in spite of the fact that Mari has been living there for some three years, and whenever I talked to her, there was reference to the fastboat that provides transport to Bodø. Here is one such fastboat – a catamaran:

Clearly, then, this was a remote place, even by Norwegian standards.

I had a foggy image in my mind of a road and a jetty, a jetty where Mari would sometimes park her car when flying out of Bodø.

“Steigen”, you say – about 2200 souls; but we were headed to Nordfold, a hamlet on the inside of the peninsula, in a closed fjord. Nordfold has maybe 300 inhabitants, a jetty, a large warehouse, a Coop and a relatively modern church. This is where Mari and Tore have been living for the last few years, getting to know everybody there – and involving quite a few of them in the wedding preparations

The “Nordic Star” – about to pick up 50 wedding guests.

The scenery is stunning, and makes you feel small. While the fjords around Oslo and along the south coast are on a human scale – you could swim across many of them – here it´s a different story. As we leave Bodø harbour and head north-north-east, the captain of the “Nordic Star” revs the twin Volvo Penta 300 HP engines and takes us to a 15 knot cruise. In a short while we are exposed to the elements. The fjord opens onto the sea to port, with breakers rolling in, and the distance to shore on starboard is suddenly a good mile. Wind and spray carry across the deck, and only a few of us remain outside to breathe the salty wind and escape the smell of diesel below decks.

Just out of Bodø

After an hour or so a string of low islands appear to port, shielding us from the sea, and matters calm down, before we enter the fjord proper and the waves subside all together. Shortly before entering Nordfold, the skipper points to a narrow fjord cutting into the rocks on starboard, on the far shore, and explains that a single man lives on an old farm right there. He is provided with supplies at infrequent intervals. We don´t envy him.

Nordfold turns out to be tiny, with what amounts to one road running along the coast. Running along the coast is a narrow strip of arable land, before the mountain rises steeply above it all, a soft mountain, but a mountain still. The space for human living is clearly delimited. This strip is where the houses, the fields, the sheep will be found. The question quickly forms in your mind – how do people even make a living here? And what of the past?

Well, the answer has to be the same both for the past and the present – fish. In the past, fish straight from the fjord – throw your line in, and chances are you will soon be staring at a 5kg cod – and fish from Lofoten, a relative stone´s throw away. In the present, salmon farming is a vital source of income and activity. I talked to two men in their late thirties whose livelihood stems from the 1.7 Billion NOK Cermag salmon farming company. Cermag is poised to invest a billion in new plants in Steigen in the coming years. This clearly is the future – unless global warming upsets the plans in some as-yet unforeseen manner.

It was a lovely, low key wedding in 14 degrees centigrade, under a tent on the lawn, with live music (great performance from Soetkin) and a representative from the Humanist Society performing the ceremony. As always these speeches make you think about your own wedding and marriage, and afterwards you can´t remember a word of it. Build on each other´s strengths, maybe? Great there and then.

The wedding dinner was a mixture of local and not-so-local content. Fish is abundant in the north, wine grapes less so. The groom had pulled ashore some 80 kgs of kveite (halibut), and this constituted the main course. Delicious. The starters were deep-fried balls of baccalao, and for dessert we had troll cream (!) – whites of eggs beaten stiff flavoured with tyttebær – cranberry.

Some stayed up until 7am and had a dip in the fjord at 6 o´clock. But not all.

The majority of the guests stayed in private houses generously made available to them!

Going home on Sunday the sun came out, and with the wind behind, it was a pleasant ride down to Bodø. Again the scenery stood out – and also looks great from above.

Leaving Nordfold

View towards Bodø

Bodø harbour

Just after take-off, looking north

It is worth noting that Steigen is very different on the west side, facing the open sea. Take a look yourself.

It was a great experience – and unique. Thank you!

Bytt dine sigaretter i vin. Taxfree-sigaretter en en rett du har! Om du ikke vil benytte deg av den, kan du bytte den i en annen utskeielse. Staten forsøker å hindre deg i å utfolde deg og forsøker å styre din lyster og laster, som en streng forelder stenger den for deg. Dyrt å røyke og drikke, dyrt og vanskelig skal det være. Som en forelder som forhandler med sine barn – hvis dere dropper kakestykket tll lunsj, skal dere få is i kveld. Slik er vårt forhold til staten, og uten å utfordre dette bildet har vår nye blåblå regjering snarere tatt fatt i og understreket dette forholdet. Dersom du er flink pike og ikke røyker, skal du få mer vin. Men ikke sprit! Ikke sprit, vennen.

I samme slengen underminerer regjeringen statens viktigste alkoholpolitiske virkemiddel, men her er det symbolene som teller. De små symbolene som viser at regjeringen er på DIN side. Den blåblå regjeringen er politikkens svar på DU-journalistikken.

Den blåblå regjeringen er på bilistenes side. Med 10 km/t og 35 millioner i milde gaver viser de blåblå at deres hjerte banker for bilistene. Og vi er alle bilister. Selv Petter Stordalen.

110 km/t på veier der alle som vil allerede kjører med 120 på nåla. Hvor mange kommer til å øke til 130? Hvor mye fortere vil trafikken flyte, og hvor mye lykkeligere blir vi av det? Hvor mange flere ulykker grunnet økt forskjell mellom saktegående og rask trafikk? Det er ikke viktig. Symbolene teller – de små symbolene. Se hvem vårt hjerte banker for!

4. juli kunne Erna åpne 24 km med motorvei, der 3.5 milliarder av offentlige midler er omformet til pukk, betong, stål og asfalt. Hennes regjering har lagt 35 millioner ekstra på bordet, altså 1 prosent av totalbudsjettet, og fremskyndet åpningen med noen uker – var det 4 eller 8? Husk, vi er alle bilister, og det er symbolene som teller! I Ernas tale var referanser til de 99% fraværende. Her gjelder det å innkassere de seire man kan, om det så skal koste noen fliser av redeligheten.

En fredsprisvinner er på besøk. Hans nærvær irriterer Kina. Menneskerettigheter mot næringsinteresser og lobbyister. Norges eksport til Kina er betydelig, men ikke avgjørende for landets velvære. For Kina er dette en prøvesten – kan vi kue Norge til stillhet med bøllepolitikken vår? Det kan vi. Prinsipper må vike for kremmervirksomhet. Et utmerket eksempel på verdensscenen – kan Norge bringes til taushet, vil andre følge etter. Alt pratet om menneskeretter var nettopp det – prat (så hva gjør Norge _egentlig_ i Afghanistan?).

En Afghaner sitter på flyet til Italia. Juridisk sett innenfor rammene av Dublin-avtalen. En mann som har risikert sitt liv sammen med norske styrker og tatt i mot invasjonsstyrkenes store sekk med sølvpenger, en mann uten fremtid i sitt eget hjemland, en mann som har satt sin litt til at Norge vil stille opp for ham slik han stilte opp for Norge. En mann som forstår krigerens æreskodeks. Mannen er kastet ut av en regjering som ikke ser annet enn kortsiktige interesser og behovet for symboler i innvandringspolitikken. Men ikke alle er like smålige; en underlig allianse av en SV-politiker og krigsveteraner redder landets ære, redder regjeringen fra smålighetens fyrverkeri.

Simon Peres er på statsbesøk, presidenten i en okkupantmakt med rekord i resolusjoner mot seg i FN; resolusjoner som har brakt USA til topps på sikkerhetsrådets vetostatistikk.  En okkupantmakt som med vitende og vilje har drept og begravet Oslo-avtalen Peres selv underskrev – samtidig som han i sin tid var med å åpne for de ulovlige bosetningene som i dag gjør en totstatsløsning usannsynlig og en storkrig sannsynlig.

Peres er tilbake der det startet  – eller sluttet – for tyve år siden, Oslo 1993-2014. Avtalen er død, og han vet det. Han spiller for galleriet, og vet selv hvilken dobbelthet han står for. Han holder vertskapet for narr. For å vise at frekkheten ikke kjenner grenser, at chutzpah har sin besøkelsestid, skjenker han Kongen en gave som er produsert på okkupert territorium.

 

Vertskapet smiler beskjemmet, men sier ingenting. Man vil da ikke være smålig.

“Have an eargasm” – det var Pioneer sitt slagord på 80-tallet. Morsomt.

For noen dager siden hadde jeg en slik High Fidelity-opplevelse. HiFi er en litt rar sak. Man hører på musikk på svært dyrt utstyr, og ofte handler det mer om utstyret, og om LYDEN, enn om musikken. Man hører ikke på musikk, men på lyd. Hører på lydbildet. Steroperspektivet. Hvor stram bassen er, hvor høyoppløst diskanten er. Man kan snakke lenge med hifi-entusiaster uten at noen nevner musikere.

Jeg har en reim av huden, og en del av platene mine kommer fra en artikkel i danske High Fidelity anno ca 1981- Plader til at teste stereoanlegget med. Beethovens 5te og Fleetwood Mac Rumours. Og Rickie Lee Jones, den med Chuck E´s in love. Og Steely Dan Gaucho! Det er lyd. Bare lytt til triangelet i venstre kanal i introen til “Babylon sisters”. Ett år i studio. Slikt blir det blanke overflater av.

Steely Dan, ja! Det var akkurat dem jeg hørte på. Jeg tok fram mitt eksemplar av “Aja”, en pressing av Mobile Fidelity Sound Labs. Den eneste jeg har fra dem. Det hevdes at de sminket lyden litt, særlig bassen, men den plata låter fantastisk på mitt antikke anlegg. Vi har da:

En sliten Audio-Technica MM pickup (har en Dynavector 23RS liggende et sted, en high-output MC; gi bud)
Ariston SL-80 med flytende oppheng (bare tull og aldri i vater) og beltedrift
Forforsterker: selvbygg, High-Fidelitys design. Direktekoblet, men effekttrinnet starter med en elektrolytt, så ..
Effektforsterker: Sentec PA-8, svensk kit, der jeg har byttet ut trafoen med en svær ringkjerne i eget kabinett. Sikkert bare tull, men det er nok strøm å ta av. Store elektrolytter .. Den pleide å sprenge sikringen til jeg laget en soft-start med en bryter og en seriemotstand. Det funker.
Høyttalerne fikk jeg av dama til Henrik P. Noen danske saker med to åtte-tommere (én passiv?) og en litt tvilsom 2-toms diskant, sikkert den som alle brukte på 80-90-tallet, den danske, hva heter den igjen? En rockehøyttaler, lettdrevet og engasjerende, men neppe det mest nøytrale på markedet.

Tilbake til Steely Dan. Den platen har altså god lyd, og deilig musikk, og herlige tekster. “I crawl like a viper through these suburban streets, make love to these women, languid and bittersweet. I´ll rise when the sun goes down, cover every game in town” Og Hifi-lyd! Bare la det fosse over deg.

Da pappa var på sabbatical i Maryland, rett utenfor DC, besøkte jeg ham julen 1983. Jeg hadde jo ikke bil, men innen gangavstand fra hans condo som stod i et skogholt mellom noen veier, var det et bittelite bebygd sentrum med en liten handlegate, og der lå en hifi-sjappe. De solgte Mobile Fidelity-plater og krimskrams. Steely Dan var et trygt valg – jeg visst jeg likte sjangeren. En platebørste med nøttetrehåndtak og en platestrammer ble det også. Det var tider. Alt kom trygt over dammen og hjem til Tromsø. Og står nå på soverommet på loftet, der jeg kan trekke meg tilbake for en og annen ørgasme. 

Koblet Mac-en til anlegget dagen etter og strøymet noe musikk fra Wimp. Det låt helt forferdelig.

 

Fugelli etterlyser mot. Selv savner jeg den modige stemmen til en Bjørneboe. En som tør å være indignert på vegne av de svake. Ikke en som er indignert på grunn av de svake; dem er det mange nok av.

I tillegg savner jeg en modig stemme blant politikerne. Før jeg sier litt om det, føler jeg for å nevne noen modige. Amal Aden. Abid Raja. Mohammad Usman Rana. Christian Tybring-Gjedde. Folk som tør å si upopulære ting, det skal de ha. Tybring-Gjedde også, og jeg aldri så mye mener hans bidrag er destruktivt, ikke konstruktivt.

Men den modige stemmen? Det er ikke modig av Siv å snakke om “snikislamisering”. Det er feigt. Jeg tror ikke et sekund at hun egentlig tror at muslimer i Norge driver et femtekolonneprosjekt for å innføre en islamsk stat i Norge. Men det er det hun antyder. Fordi hun er for feig til å utfordre holdningene blant en stor gruppe egne velgere.

Det er ikke modig av Jens eller Liv Signe eller Knut Arild å aldri si klart og tydelig at fremtiden er mer kulturelt sammensatt enn fortiden tilsynelatende var, og at det har visse kostnader å håndtere det på en skikkelig måte, og at noen ofre vil det være på veien. Det er ikke modig av dem – Jens, f.eks. – å ikke ta fremmedfrykt og fremmedhat alvorlig, selv ikke etter 22/7. Alvorlig – hva betyr det? Det betyr å ta det på alvor, og argumentere saklig for at kalifatet ikke er rett rundt hjørnet. At vestlige verdier ikke står for fall. At vernet om ytringsfriheten er sterkere enn noen gang. Ja, det betyr å senke seg ned på et lavt debattnivå med den risikoen det innebærer. Det betyr å ta i sin munn ord og uttrykk som gir avsmak, for å kunne bruke dem i dialog med dem som faktisk mener dette.

Men er det en vinnende strategi?, vil mandarinene fra kommunikasjonsrådgivningsbyråene hvisle Jens i øret. Neppe. Så drit i det! og ta en moralsk posisjon, og be kommunikasjonsrådgiverne ta seg en kaffepause. Gå utenom, sier Bøygen. Gå utenom. Det er lettere, koster mindre, har lavere risiko.

Jeg savner en stemme fra dem som har ansvar, posisjon, moralsk autoritet, som sier at ja, for søren, nå har vi arrangerte ekteskap, patriarkat og bokstavtro religiøse i vår midte, og det er ikke mer enn hundre år siden vi begynte å kvitte oss med elendigheten selv! Ta opp et speil og se på din oldefar, på hans holdninger. Sånn var han. Sånn er på mange måter den beskjeggete patriarken fra indre Pakistan i oppgangen din. Han har landet i en fremmed verden, og kommer aldri til å føle seg tilpass. Det er hans skjebne, og vi skal være glade vi ikke deler den. Men trenger vi hate ham? Fordømme ham? Trenger vi det? Hjelper det noe? Bringer det ham og hans barn og oss selv videre?

Dette er det norske hus. Dette er den store samtalen. Republikanernes kjernevelgere er midt oppi dette: de har ikke lenger hegemoniet. Demografien i smeltedigelen tar rotta på dem. Våre barnebarns samfunn blir et annet en vårt, det sørger globaliseringen – og EU – for.

Jeg er overbevist om at den beste strategi er å gå dette i møte med åpne øyne og invitere de nyankomne til et felles bord, og gjøre dette bordet attraktivt, trygt og inkluderende.

Det er to år siden Stein Torp døde, og åtte år siden Ingvil døde. Hva er forbindelsen? Hvorfor tenker jeg på de to sammen nå, selv om de praktisk talt aldri møttes?

Stein hadde en uventet og uventet stor innflytelse på mitt liv. Han berørte ikke bare meg, selv om han levde et liv med betydelige innslag av alenehet, og ganske sikkert ensomhet. Men han berørte mitt liv, og jeg vender ofte tilbake til ham.

Jeg gjetter på at jeg nettopp hadde fylt 14 da han dukket opp hjemme i Starefossen. Som enslig mannlig slektning følte min mor et ansvar for ham, og inviterte ham på middag.

Han så vel omtrent sånn ut den gangen – dette bildet fant jeg på Internett; han poserer etter det jeg husker med en single sideband receiver han selv hadde designet. Bildet gir på ingen måte noe korrekt bilde av mengden komponenter i leiligheten hans!

Stein kom på middag, og min mor forsøkte å motivere meg til å prate med ham ved å vise til at han drev med noen elektriske greier, og at han hadde med seg noen elektromotorer han selv hadde laget. Jeg blåste av det. Stein hadde med seg elektromotorer han selv hadde laget, og de var egentlig ganske kjedelige – jeg husker dem likevel godt – men snart hadde vi fått tak i blyant og papir og han noterte ned de første kretsløpene og elementene i min kunnskap – Ohms lov, Binary Coded Decimal, det binære tallsystemet. Jeg hadde de løse arkene i mange mange år. Timene fløy og han dro og etterlot en invitasjon til Tollbodgata 34 der jeg snart besøkte ham. Melk og skolebolle, og elektronikk. Første gangen jeg besøkte ham bygget vi, dvs han, dette:

Det kalles en astabil vippe, eller litt morsommere, multivibrator, og når man setter strøm på så lyser de to lysdiodene vekselvis med en frekvens på ca en Hertz, eller en gang i sekundet. Stein sa aldri Hertz, men “cycler”, altså “kilocycler”, “megacycler”. Det låt gammelmodig i mine ører! Kretskortet er laget ved at Stein tegnet ledningsbanene med en spesiell penn på den kobberbelagte baksiden, og så ble kortet senket ned i jernklorid som etset bort det ubeskyttede kobberet. Så boret vi hull, Stein brukte avdankede tannlegebor som han vel fikk av tannlegen, og loddet fast komponentene. Det virket med en gang – selvsagt.

Og dermed var løpet lagt – jeg ville gå på NTH og studere elektronikk. Gjennom skolegangen var det målet mitt, og jeg søkte på, og kom inn på, NTH; i mellomtiden hadde jeg også søkt på University of Salford (ved Manchester), og kommet inn der også, og eventyrlysten gjorde at jeg snart befant meg på Englandsbåten fra Bergen til Newcastle. Av en eller annen merkelig grunn mener jeg at Ki-en var der og vinket farvel, pappas barndomsvenn. Han er også borte nå. I mitt minne står han på Skoltegrunnskaien mens jeg ser ned fra oven.

Jeg kan ha vært hos Stein en 5-6 ganger det året jeg gikk i syvende på Ulriken. Til jul ga han meg en kombinasjonstang – den gikk i stykker og har blitt erstattet – mens mamma ga meg en 17-watts Antex loddebolt fra Vindenes – eller Svindlenes, som vi kalte butikken. Så flyttet jeg nordover, men hobbyen ble med, og det siste og flotteste jeg bygget var en HIFI-forforsterker – den bruker jeg ennå.

Den astabile vippen viser jeg frem når jeg snakker på mine barns ungdomsskoler om valg i livet.

I mange år hørte jeg ikke noe fra Stein, og han ikke noe fra meg. Jo, han ringte meg en gang – “Det er Stein Torp, kan du huske meg?” – og vi snakket om gamle dager.

Så døde Ingvil 23/11/2005, og Stein klippet ut nekrologen hennes i BT og sendte til mamma. Da ringte jeg ham, og siden ringte jeg ham i blant. Han var den samme. Han hadde sluttet på NERA, jeg tror han var 62 da, AFP. I leiligheten var det flere komponenter enn noensinne, da NERA gikk over til overflatemonterte komponenter forbarmet Stein seg over noen enorme restlagre med vanlige komponenter. Han møtte gamle kolleger til en kaffe i blant, og var forundret over at deres small talk ikke kretset rundt hans lidenskap, elektronikk. Han bygde og pønsket ut kretsløp som ble publisert, han svarte på spørsmål, et levende leksikon i radiokretsløp, spesielt gammeldagse, med rør. Han bygget en TV (“den virker ennå”) og to eller tre oscilloscoper. Bruker du Internett? Jo, han var litt aktiv her og der. Om han var ensom, det spurte jeg aldri om.

Tidlig i november 2011 ringte jeg ham, han klaget over helsen, angina, han gikk på nitro. Jeg ringte igjen ved juletider. Intet svar. Neste gang var telefonen koblet fra. Enda senere, mot sommeren, googlet jeg ham. LA7MI has gone silent, stod det på en radioamatør-site. Da visste jeg det sikkert. 15. november 2011 døde han, jeg vet ikke hvordan, men jeg er nokså sikker på at det var hjemme i Tollbodalmenningen.

Den nye paven er ikke som den gamle. Han sier ting som sjokkerer, overrasker, rører mennesker. Der den forrige paven prediket en tørr og tom teologi, tar denne fatt i det menneskelige. Jeg er en synder, sier pave Francesco. Det har vi ikke hørt på en stund – siden Jesus, omtrent. Det er neppe tilfeldig at han oppfører seg som Jesus. Han vasker føttene til syndere og tilgir syndere, som sist denne kvinnen som hadde fått barn med en gift mann og var redd for at barnet ikke kunne døpes. Frances tilbød seg da å døpe barnet dersom  ikke noen andre ville gjøre det. La de små barn komme til meg. Er det bare PR? Hva med hans fortid i Argentina? Hvordan skal vi forholde oss til dette?

Well, det paven sier er aldri “bare PR”. Ord er pavens gjerning: pavens gjerning er ord. Når han sier dette, forandrer det verden, og gjør livet vanskelig for de konservative teologene som er mer opptatt av å lyde bokens ord enn å gjøre livet levelig for sine medmennesker.

Så “hurra” for den nye paven . Jesu´ ord om tilgivelse for syndere, om medmenneskelighet, om ydmykhet, om kjærlighet. Enten jeg tror på et liv etter døden eller ikke, er dette ord som betyr noe for meg, og det er et budskap som er forbløffende når man ser på tiden dette ble skrevet i. Da – som nå – det var sverdet som rådde. Det var et brutalt samfunn, og budskapet fra Joshua den salvede – Jesus Kristus – var at du skal vende det annet kinn til og elske din neste som deg selv. At enkelte kristne har valgt å fokusere på annet i århundrer, det er så sin sak; dette budskapet har motivert den siden ved kristenlivet som jeg har mest respekt for, nemlig det nestekjærlige arbeidet. Her er Frances på bølgelengde.

Så står de tilbake disse tre, tro håp og kjærlighet, men størst av alt er kjærligheten. Og på innsiden av domen i Peterskirken – tu es Petras, et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam.

Amen to that.

*update 2025, August: we’re selling our old friend in favour of the Yamarin BR 49 Cross. The engine could give out soon, but the new owner has bought a parts-engine to keep it running.

*Update 2020: the engine has been running trouble-free since 2013. Hours/year in the low range. Starter relay changed this year, apart from that only routine maintenance. *

Suddenly we own a boat! It´s a Finnish Bella 512 Excel for 2006, very well maintained – looks practically new.

Along with it came an Evinrude e-tec 90, which is quite a powerful engine for a boat this size. It does about 36 knots with its current prop, and speed at sea is quite intoxicating.

The hull is good, it has sufficient V-shape to run quite softly on the waves, about 22 degrees at the stern. The boat has a very solid, grown-up feel, and it can certainly tackle choppy seas, but I miss the more agile, intelligent approach embodied by the Musling 430 and its deep V-hull and water ballast. But that´s a different kind of boat! My son has one.

The e-tec was filled with XD50 oil, which is really a standard TC-3W spec oil; you don´t have to stick with Evinrude´s. This oil is semisynthetic, and you match it to a setting in the e-tec brain: when running on XD50, it adds more oil to the engine than if you run … XD100! This is Evinrude´s fully synthetic oil, and if you run the engine on the XD100 setting, only that oil will do, since the amount of oil is reduced, giving reduced smoke – and oil consumption…  I have switched to XD100 to get the benefits of a cleaner burning oil, then maybe I will set it to the XD100-setting. Apparently you can go from XD50 to XD100, but not back, once the engine has “got used to” the better oil.

I have been running XD100 for some years now ( 2018 ) and that works fine; the setting is still XD50, so it smells more than it needs to.

Then there is the prop. The boat came with a Ballistic 13 3/8 by 19″ gorgeous steel propeller. However, it is too big, so I have ordered an aluminium 13 3/4 by 15″ Quicksilver/Mercury that should take max revs from the current 4600 to over 5000, and make it run with lower stress at cruise and when laden.

After a bit of to and fro, trying out a 17″ Evinrude, the engine now mounts a QA2208X from Quicksilver, with a 15″ pitch. The hub kit to go with it is called 835266Q1 1, and fits the Evinrude V4-gearcase which seems to have had a long life, starting out way back, and now sitting on the e-tec 90, among others.

Revs have risen to at least 5500rpm. OK, so it´s on the light side, but that means the engine runs more freely and accelerates harder, so I´ll stick with it. I tend to change propellers a lot …

 

I DN mandag 5. august presenterer Janne Haaland Matlary sin visjon for hva norsk skole kan lære av den britiske. Allerede her kan det være grunn til å bemerke at England og Skottland har uavhengige og temmelig ulike utdanningssystemer; i mitt svar vil jeg fokusere på det engelske systemet.

Matlarys tese later til å være at britiske privatskoler (”public schools”, som de av en eller annen grunn kalles) gir en bedre utdannelse enn de offentlige, og at dette er grunnen til at 40% av barna i offentlig skole får tilleggsundervisning. Jeg tror grunnen er en annen. Videre tror jeg at samfunnsstrukturene i Norge og England er svært ulike og i stor grad forklarer ulikhetene i tilnærmingen til utdanning, og at den økonomiske situasjonen i England i praksis forklarer resten.

Matlary trekker fram Cambridge og Oxford – de to universitetene i England som rager øverst. Historisk sett har disse hatt som sin primære rolle å videreføre elitenes posisjon i det engelske samfunnet, sammen med public schools som Eton og Harrow, og den rollen har de fortsatt. Ca 45 og 40% av inntaket til Oxford og Cambridge kommer fra privatskoler – noe de også kritiseres for. Oxbridge-universitetene gir svært god trening i analytisk tenkning, samtidig som de oppdrar de unge til å finne sin plass i og akseptere et system der noen har privilegier, andre ikke. En rekke ritualer, som May Balls, trener de unge i de sosiale vanene og konvensjonene som hører eliten til.

At Cambridge tar inn flere studenter fra offentlige skoler kan ha en sammenheng med at universitetet har større tyngde i naturvitenskapelige fag enn Oxford har; det vil altså tiltrekke seg flere ungdommer som er på jakt etter en god naturvitenskapelig utdanning, og ikke utelukkende et diplom fra Oxbridge. Et diplom fra Oxbridge er nemlig for mange kun et første steg på karrierestigen, og hva man faktisk studerer, er underordnet. Det er ikke uvanlig å studere ”Medieval English” eller ”History”, for så å få seg jobb i en investeringsbank eller et annet firma i The City. Hvis du har gått på Oxbridge, er du inne i varmen.

Man kan spørre seg hvorfor det å jobbe i City framstår som så attraktivt, og svaret er uten tvil ”høyt lønnsnivå”.

Dette bringer oss til det andre leddet i forklaringen: situasjonen i engelsk økonomi. Denne er ikke spesielt god, og økonomien er i alt for stor grad avhengig av nettopp The City og Londons rolle som globalt finanssentrum. Oljeinntektene på 80-tallet ble ikke investert, men brukt til å finansiere Thatcherepokens jappetid og skatteletter, og den industrielle ryggraden i engelsk økonomi ble svekket til fordel for forbruk og finansiell akrobatikk. Dette fører til en situasjon der foreldre er bekymret for sine barns fremtid, og av den grunn forsøker de å hjelpe dem til å hevde seg i konkurransen med andre barn om billetter til det som virker som en trygg fremtid – en plass på et av eliteuniversitetene. Derfor investerer de i barnas utdanning, siden nåløyet er trangt og ikke alle kan gå på Oxbridge.

I mine øyne sier dette mer om situasjonen i et samfunn med sterke klasseskiller og en svekket økonomi, enn det sier om kvaliteten på undervisningen i offentlig skole i England, og jeg kan ikke se at overføringsverdien til en norsk virkelighet er særlig stor.

Til syvende og sist mener jeg at et samfunns evne til å skape gode levekår for borgerne handler om mye mer enn utdanning. Av egen erfaring – jeg har en B.Sc. fra Manchester og en M.Phil. fra Cambridge – kan jeg si at engelske studenter har kommet kortere i sin modning enn norske, noe jeg setter i sammenheng med den store friheten og det store ansvaret norske barn får gjennom oppveksten. Dette, sammen med stor grad av tillit (”nordmenn er naive”) og moderate sosiale forskjeller, gjør at man kan fokusere mer på å produsere, utvikle sitt potensiale,  og å være konstruktiv, enn å på å forsvare sin posisjon på klatrestigen med nebb og klør. Dette er i mine øyne en ekstremt vesentlig verdi som gir et mye større bidrag til samfunnet enn en eliteskole eller to. Som navnet tilsier, er eliteskoler beregnet på eliten – de som har oppkastet seg til å styre over resten. Se heller til Norge, Matlary.