Bytt dine sigaretter i vin. Taxfree-sigaretter en en rett du har! Om du ikke vil benytte deg av den, kan du bytte den i en annen utskeielse. Staten forsøker å hindre deg i å utfolde deg og forsøker å styre din lyster og laster, som en streng forelder stenger den for deg. Dyrt å røyke og drikke, dyrt og vanskelig skal det være. Som en forelder som forhandler med sine barn – hvis dere dropper kakestykket tll lunsj, skal dere få is i kveld. Slik er vårt forhold til staten, og uten å utfordre dette bildet har vår nye blåblå regjering snarere tatt fatt i og understreket dette forholdet. Dersom du er flink pike og ikke røyker, skal du få mer vin. Men ikke sprit! Ikke sprit, vennen.
I samme slengen underminerer regjeringen statens viktigste alkoholpolitiske virkemiddel, men her er det symbolene som teller. De små symbolene som viser at regjeringen er på DIN side. Den blåblå regjeringen er politikkens svar på DU-journalistikken.
Den blåblå regjeringen er på bilistenes side. Med 10 km/t og 35 millioner i milde gaver viser de blåblå at deres hjerte banker for bilistene. Og vi er alle bilister. Selv Petter Stordalen.
110 km/t på veier der alle som vil allerede kjører med 120 på nåla. Hvor mange kommer til å øke til 130? Hvor mye fortere vil trafikken flyte, og hvor mye lykkeligere blir vi av det? Hvor mange flere ulykker grunnet økt forskjell mellom saktegående og rask trafikk? Det er ikke viktig. Symbolene teller – de små symbolene. Se hvem vårt hjerte banker for!
4. juli kunne Erna åpne 24 km med motorvei, der 3.5 milliarder av offentlige midler er omformet til pukk, betong, stål og asfalt. Hennes regjering har lagt 35 millioner ekstra på bordet, altså 1 prosent av totalbudsjettet, og fremskyndet åpningen med noen uker – var det 4 eller 8? Husk, vi er alle bilister, og det er symbolene som teller! I Ernas tale var referanser til de 99% fraværende. Her gjelder det å innkassere de seire man kan, om det så skal koste noen fliser av redeligheten.
En fredsprisvinner er på besøk. Hans nærvær irriterer Kina. Menneskerettigheter mot næringsinteresser og lobbyister. Norges eksport til Kina er betydelig, men ikke avgjørende for landets velvære. For Kina er dette en prøvesten – kan vi kue Norge til stillhet med bøllepolitikken vår? Det kan vi. Prinsipper må vike for kremmervirksomhet. Et utmerket eksempel på verdensscenen – kan Norge bringes til taushet, vil andre følge etter. Alt pratet om menneskeretter var nettopp det – prat (så hva gjør Norge _egentlig_ i Afghanistan?).
En Afghaner sitter på flyet til Italia. Juridisk sett innenfor rammene av Dublin-avtalen. En mann som har risikert sitt liv sammen med norske styrker og tatt i mot invasjonsstyrkenes store sekk med sølvpenger, en mann uten fremtid i sitt eget hjemland, en mann som har satt sin litt til at Norge vil stille opp for ham slik han stilte opp for Norge. En mann som forstår krigerens æreskodeks. Mannen er kastet ut av en regjering som ikke ser annet enn kortsiktige interesser og behovet for symboler i innvandringspolitikken. Men ikke alle er like smålige; en underlig allianse av en SV-politiker og krigsveteraner redder landets ære, redder regjeringen fra smålighetens fyrverkeri.
Simon Peres er på statsbesøk, presidenten i en okkupantmakt med rekord i resolusjoner mot seg i FN; resolusjoner som har brakt USA til topps på sikkerhetsrådets vetostatistikk. En okkupantmakt som med vitende og vilje har drept og begravet Oslo-avtalen Peres selv underskrev – samtidig som han i sin tid var med å åpne for de ulovlige bosetningene som i dag gjør en totstatsløsning usannsynlig og en storkrig sannsynlig.
Peres er tilbake der det startet – eller sluttet – for tyve år siden, Oslo 1993-2014. Avtalen er død, og han vet det. Han spiller for galleriet, og vet selv hvilken dobbelthet han står for. Han holder vertskapet for narr. For å vise at frekkheten ikke kjenner grenser, at chutzpah har sin besøkelsestid, skjenker han Kongen en gave som er produsert på okkupert territorium.
Vertskapet smiler beskjemmet, men sier ingenting. Man vil da ikke være smålig.
schoutbynacht 