|
Leif Tronstads plass er et kjent navn for alle Computasere, men det viser seg at bak navnet skjuler det seg noe langt mer enn et sted i Sandvika. Vår medarbeider Harald Moseby har tidligere jobbet i Veritas sammen med en Leif Tronstad. Denne Leif Tronstad er sønnen til mannen med samme navn som plassen er oppkalt etter. Computasavisen var så heldig å få avtalt et møte med Leif Tronstad jr. hjemme hos ham i Fridjof Nansens vei nær Polhøgda.
Inne i stua blir vi først vist flere meter med bokhylleplass om Leif Tronstads berømte far med samme navn. Computas-avisa skjønner at det blir mange og spennende ting som man her kan ta fatt i.
Leif Tronstad jr, er utdannet fra NTH har bl.a jobbet 5 år i Veritas og har siden 1983 jobbet i Norsk Hydro.
”Leif Tronstad, hvem var din far Leif Tronstad?”
”Du har vitenskapsmannen og idrettsmannen og du har den aktive motstandsmann og organisator , og så har du mennesket bak.
Fra 9. April 1940 var Leif Tronstad med i motstandsarbeidet og dro umiddelbart opp fra Trondheim til Kongsvold og Hjerkinn og bedrev aktivt arbeid i motstandsbevegelsen inntil han rømte i 1941. I London var han en nøkkelperson i organiseringen derfra, før han høsten 1944 returnerte til Norge, og var da defacto leder for Forsvarets Overkommando 4 som ledet industri- og skips-sabotasjer.
Under krigen startet Leif Tronstad tidlig med motstandsarbeid, måtte rømme til London, og satt der bl.a.i de alliertes ”Target Committee” hvor de allierte bestemte hvilke mål som skulle bombes. Hans største fortjeneste var at han fikk forpurret en omfattende bombing av norsk industri. Amerikanerne særlig ville gjerne bombe Norsk Industri, men han fikk hindret dette.
Leif Tronstad er født i 1903 og oppvokst i Løkkeåsen ved siden av Engervannet . Han gjorde det bra som idrettsmann, var med i ”Grane” og hadde norgesrekorden på 1500 meter i flere år. I 1931 ble Leif Tronstad professor i Uorganisk Kjemi. Han tok doktorgraden i 1928 på korrosjon, og studerte både i Cambridge, Stockholm og Keiser Wilhelms Institutt i Berlin i begynnelsen av 30-årene. Der ble han kjent med mange i de engelske og tyske akademiske miljøer. Bl.a. mange av de tyskerne som drev på den tyske kjerneforskningen. Det var disse kontaktene som gjorde at Leif Tronstad hadde et helt unikt spionnett. Leif Tronstad var bl.a. med på å bestemme at Niels Bohr skulle smugles ut av Danmark. En historie om NB under krigen er at han var så verdifull også for fienden at han på en flytur over fra Sverige til England ble plassert over bombeluka på en Moskito slik at piloten kunne slippe han ut hvis noe skjedde slik at han hvertfall ikke havnet i fiendens hender.
LT holdt foredrag på radio på slutten av tredvetallet om norsk atomenergis muligheter. Han kjente bl.a. Rutherford, en av atomfysikkens grunnleggere, og mange andre engelske forskere. En han jobbet veldig nært med var sjefen for den Skandinaviske avdelingen i London, John Spencer Wilson som senere var verdens speiderleder rett etter grunnleggeren av denne bevegelsen, Baden-Powell. Leif Tronstad hadde en veldig høy stjerne i de alliertes, ikke bare det engelske, men også det amerikanske, militære establishment.
Det var forresten Leif Tronstad som startet Forsvarets Forskningsinstitutt . Det begynte som Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg. FOTU- der han var formann helt fra det ble startet til han reiste til Norge igjen. Så gikk det over til Forsvarets Forskningsinstitutt FFI. Først ble IFA (Institutt for Atomenergi) skilt ut fra FFI. Senere skiftet IFA navn til IFE (Institutt for Energi Teknikk). Leif Tronstads plass fikk sitt navn av kommunestyret like etter krigen, og det ble reist en bauta laget av Fritz Rød etter initiativ fra Sandvika Rotary-klubb. På bautaen ser man på den ene siden fisjon og på den andre siden vannfall. Hjemme hos Leif Tronstad jr. har de en liten replika av bautaen. Det finnes også en Leif Tronstads vei i Trondheim, så er det en vei oppkalt etter ham i Rjukan og han får nå oppkalt et auditorium etter seg på Oslo Tekniske Høgskole.”
”Har du selv noen minner fra Krigen, Leif Tronstad jr”?
”Jeg husker godt da min far flyktet selv om jeg selv da bare var 4 år.
Jeg kan også huske at et et alliert fly ble skutt ned i Engervannet av to tyske fly i 1944. Det flyet ble hevet for ca. 5 år siden.” [schoutbynacht: dette var en Mosquito som hadde bombet Victoria Terrasse, 25/9. desember 1942. Pilot og navigatør het Carter og Young, begge ble drept, og ligger på Vår Frelsers gravlund i Oslo]
Tronstad var initiativtaker og hjernen bak tungtvannsaksjonen. Han ville selv være leder av aksjonen, men var selvfølgelig ansett for å være så viktig at dette ikke ble godtatt på aller høyeste norske – og alliert nivå.
Leif Tronstad jr. viser oss en bok av Jomar Brun som var en kollega og beundrer av Leif Tronstad . Leif Tronstad var en meget sentral person i Norges og de alliertes strategi i kampen mot at tyskerne skulle kunne bruke tungtvann fra Norge til potensielt å lage atomvåpen. På slutten av krigen deltok han fatalt nok selv i aksjoner på norsk jord.
Fra denne boken Jomar Brun ”Brennpunkt Vemork” 1985 Univeritetsforlaget kap. 13: kan man lese:
”I mai 1944 henvendte Tronstad seg til de norske og britiske myndigheter med forslag om å sende en ekspedisjon til Norge for å beskytte norske kraftstasjoner og industri mot eventuell tysk ødeleggelse før nederlaget. Det var i første rekke Norsk Hydros kraftstasjoner og fabrikker, og Nore kraftanlegg, han tenkte på. Det forelå opplysninger om at tyskerne planla å ødelegge disse anleggene før eventuell tilbaketrekking fra Norge. Etter Tronstads forslag skulle ekspedisjonspartet fortrinnsvis ha mannskap som hadde vært med på tidligere aksjoner i Norge.Han foreslo seg selv som leder for ekspedisjonen og daværende løytmant Jens Anton Poulsson som nestkommanderende. Etter anbefaling fra oberst Wilson (SOE) gikk de norske og brtitiske myndightere med på å sende en ekspedisjon. Man hadde store betenkeligheter ved å tillate Tronstad personlig å delta i ekspedisjonen. Man mente at hans liv var altfor verdifullt for Norge til at man kunne tillate at det ble satt på spill. Forfatteren advarte ham på det sterkeste. Tronstad var imidlertid fast besluttet på selv å være leder av ekspedisjonen. I løpet av sommeren gjennomgik han og de 8 mann han hadde valgt ut, hard militær trening, og dessuten kurs med sikte på industribeskyttelse. ”Sunshine” ble valgt som dekknavn for aksjonen man planla. Den skulle i første omgang ta sikte på å forsterke og bygge ut de Milorg-avdelinger som allerede fantes i øvre Telemark, med instruktører, spesialister, våpen, og utstyr fra England. En betydelig del av Milorgs folk var arbeidere og funksjonærer ved de berørte industrianlegg. ”
”De geografiske grensene for den planlagte operasjon ”Sunshine” ble fastsatt av Tronstad og medarbeidere i samråd med Milorg.-sjefen i Norge, Jens Chr. Hauge, som i 1944 var en tur over i London. Tronstad og hans mannskap på 8 ble ”droppet” fra fly ved Ugleflåt på Hardangervidda den 5. Oktober 1944. De kom hutig i forbindelse med kontaktene i distriktet, blant dem også Linge-karen Einar Skinnarland, som hadde oppholdt seg i fjellet helt siden påsken 1942, først som viktig observatør og senere som radiooperatør. Hovedkvarteret for Tronstad ble Skinnarlands hytte ved Skriubotn i Hamrefjell. Denne hytta var tidligere laget av Skinnarland og Knut Haukelid. Den lå utilgjengelig til. Sammen med Tronstad i hovedkvarteret var oftest Skinnarland, Syverstad og Nordman Lind. Ellers var hjemmefrontkarene Konrad Yri og Jon Landsverk ofte på besøk i hytta.
Det var en lykkelig Tronstad som arbeidet i Norge vinteren 1944-45. Han var i glimrende form, full av virkeslyst og utålmodighet. Hele organisasjonen fra øverst til nederst var preget av et usedvanlig samhold og kameratskap. Og han kunne nå se frem til Norges frigjøring om kort tid. Det ble etablert kontakt med Milorg-sjefen på Rjukan, Thor Viten. Tronstad og Poulsson hadde på Haug gård i Rauland møte med Viten og med Hydro-folkene overingeniør Gruner Løken, Vemork-ingeniøren Kjell Nielsen og ingeniør Rolf Sørlie og orienterte dem om ”Sunshine” –planen. Sørlie hadde etter fergeaksjonen gått i dekning og senere oppholdt seg i Sverige. i november 1944 var han blitt beordret tilbake og ble overdratt ledelsen av ”B-vernet” på Rjukan, dvs. Den seksjonen som skulle ta seg av de interne beskyttelsestiltak i fabrikken. En lignende oppgave fikk Kjell Nielsen og ingeniør Johan Conradi på Vemork. Videre hadde Poulsson og Viten et møte med nestkommanderende ved Rjukan Salpeterfabrikker, overingeniør A. Enger, som ble satt inn i planene og som erklærte seg villig til å se gjennom fingrene på den ”illegale” virksomheten ved Hydros anlegg. Tronstad tok også den risiko med å foreta en rundreise i sitt distrikt. Han kom bl.a. til Kongsberg, der han den 2. Mars hadde møte med FO4-sjefen, oberstløytnant Øen, som var kommet en tur til Norge, og Milorg-sjefen J. Chr. Hauge. Han møtte også direktør Meinich-Olsen fra Hydros hovedkontor. Dette var på Bolkesjø. Turen, som foregikk i Hydros bil med Hydros sjåfør Backe-Svendsen ved rattet, forløp ikke helt uten dramatikk. På veien ble de stoppet av en skummelt utseende bevæpnet mann. Tronstad og hans ledsager grep etter pistolene sine. Så opplyste mannen at han var lensmannen i Gransherrad på jakt etter ”Rottenikken”, og spurte om de hadde sett noe til ham. ”Nei det har vi ikke,” sa Backe-Svendsen, og la til:”Vi trodde at dere var Rottenikken.” Så kjørte han videre med en fornærmet lensmann stående i veien. Rottenikken var en ettersøkt voldsmann. Men dette var siste gang Trondstad hadde ”flaks.”…
…”Allerede i februar 1945 var alle avdelinger i distriktet klar til aksjon hvis det skulle vise seg nødvendig. Inne i Hydros fabrikker og kraftstasjoner var det oppstått små selvstendige grupper av arbeidere og ingeniører som hadde ordre om å gå til aksjon straks tyskerne viste tegn til å sette i gang ødeleggelser. Denne virksomheten hadde hele tiden kunne foregå uten at tyskerne la noen særlige hindringer i veien. Etterhvert begynte imidlertid situasjonen å bli vanskelig. Sunshine mottok på kort tid 6 vellykte ”slipp” fra Storbritannia. Ett feilslipp ble tatt vare på av bygdefolk, men et havnet uheldigvis midt i Neslandsgrend. Også en billast med ammunisjon falt i tyskernes hender. Tyske patruljer var sendt til fjells og ble stadig vanskeligere å unngå. Blant bygdefolk var enkelte opplysninger om organisasjonen sivet ut, men det så ikke ut til at fienden hadde særlige konkrete meldinger å hode seg til. Alvorlig fare ble det først da lensmannen i Rauland, som var en nazist, fikk nyss i noe av det som foregikk. Det var grunn til å frykte at han ville melde det til Gestapo. Sersjant Gunnar Syverstad, som deltok som instruktør i den praktiske voksenopplæringen i fjellet, fikk høre at virksomheten stod i fare for å bli oppdaget, og gikk på eget initiatv sivilkledt hjem til lensmannen, Torgeir Lognvik, og truet ham om å tie stille dersom han oppdaget noe mistenkelig. Han måtte heller ikke fortelle noen om Syverstads besøk. Syverstad lovte at hjemmefronten ville beskytte lensmannen mot vold fra sambygdingenes side når kapitulasjonen kom, dersom han hodt seg i ro. Dette lovte lensmannen. Hjemmefrontgruppen fikk imidlertid ca. 14 dager senere rapport om at lensmannen likevel hadde fortalt om Syverstads besøk til nazsten Kåre Kvevik under et besøk denne hadde hatt hjemme hos lensmannen. Kvevik var ansatt ved Ortskommandantur Rjukan, og man fryktet for at han hadde slarvet videre om lensmannens opplysning. Under rettsaken etter krigen benektet han dette. Det ble under vitneavhøringen brakt på det rene at lensmannen også hadde fortalt sin kone og presten i Rauland, Odd Godal, om Syverstads besøk. Godal hadde oppfordret lensmannen til å tie stille. En av dagene etter ble det snappet opp en telefonsamtale mellom lensmannen og en SS-offiser på Rjukan. Denne ble bedt om å komme til Rauland til konferanse. Norske SS-tropper viste påfallende interesse for området rundt Møsvann, og man fryktet for en razzia. Den 10.mars besluttet så Skinnarland, Syverstad og hjemefrontmannen Jon Landsverk å bortføre lensmannen og føre ham til en HS-leir i Vinje.
Om morgenen den 11.mars gikk Landsverk til lensmannen og fortalte at han hadde oppdaget noen matvarer som var stjålet fra en butikk i Rauland og spurte om lensmannen ville bli med og se på sakene. De drog av sted på ski. Et stykke fra lensmannsgården ble de møtt av Skinnarland og Syverstad. Da lensmannen ante uråd og ville flykte, skjøt Syverstad av et varselskudd med sin colt. Lensmannen ble så tatt med til Syrebekkstøylen, der Syverstad og Landsverk holdt vakt over ham, mens Skinnarland fikk for å orientere Tronstad, som da var på Haug gård. Tronstad var først i tvil om han skulle forhøre lennsmannen selv, men besluttet seg så til dette, for å pumpe ham for opplysninger om NS-aktiviteten i distriktet. Om lensmannen skulle likvideres eller interneres i fjellet for resten av krigen, ville Tronstad først ta standpunkt til etter å hå forhørt ham. Sammen med Sveinung Landsverk (bror av Jon L.) drog han så til Syrebekkstøylen. Her fikk lensmannen lov til å skrive et brev til sin kone for å berolige henne, der han sa at han var gått i dekning. Sveinung Landsverk fikk i oppdrag å gå med brevet og postlegge det. Tilbake i støylen var da Torgeir Lognvik, Jon Landsverk, Tronstad og Syverstad. Støylen bestod av et ytre rom , nærmest et vindfang, og et indre rom på ca. 15 m2 med peis og et lite vindu. Romet var halvmørkt, da vinduet delvis var dekket med skodder og det bare var svak ild på peisen. Detaljene i det drama som fulgte, blir vel aldri hundre prosent oppklart, særlig fordi alt foregikk så raskt og i halvmørke. Men etter rettssaken, som fant sted i september 1947, kan saken ansees som oppklart. Rettsaken ble slått stort opp i pressen, og Syrebekkdramaet er også behandlet i etterkrigens krigslitteratur. Jeg skal her forsøke å gi et kort resyme av hendelsesforløpet, basert på det som foreligger av materiale: Lensmannens noe eldre bror Johan Lognvik hadde vært på besøk i lensmannsgården da Jon Landsverk kom og fikk med seg lensmannen. Han syntes det var mistenkelig at broren ble så lenge borte. Han lette først ved elven, for å se om han var gått gjennom isen, men fant ingen tegn til det. Han rådførte seg så med sin svigerinne fru Lognvik, som også begynte å bli engstelig og som fortalte ham om Syverstads tidligere besøk og trussel, og at hennes mann hadde fortalt Kvevik om dette. Han besluttet å fortsette letingen etter broren. Han sa til svigerinnen at han ikke ville gå uten våpen, og med seg tok han brorens tønnerevolver, der var det fem skudd. Han fant skispor, og fulgte dem til Syrebekkstøylen. Der stod det fire par ski utenfor, og han kjente igjen det ene paret som brorens. Døren til det ytre rommet var åpen og han listet seg stille inn. Så spente han revolveren, skjøv opp døren til det indre rom og ropte: ”Opp med hendene” Syverstad stod da ved peisen ca. 2 meter unna, og bak ham Jon Landsverk. Lensmannen satt på en benk midt i rommet.
Tronstad, i majoruniform, var lenger unna i venstre hjørne av rommet. Han hadde reist seg, idet det hørtes lyd fra det ytre rommet, men antakelig kan han ha trodd at det var Sveinung Landsverk som kom tilbake. Som nevnt var rommet halvmørkt. Tronstad fikk så vidt spurt:”Hvem er det?”, så skjøt Johan Lognvik raskt to skudd, det ene mot Tronstad uten å treffe, det andre mot Syverstad og Landsverk. Det traff Syverstad i pannen. Idet Syverstad falt, veltet han i fallet Jon Landsverk med seg over ende på gulvet, der denne ikke fkk summet seg før det neste hendte – nær sagt med lynets hastighet. Tronstad hadde ikke mistet fatningen, men gikk – våpenløs –øyeblikkelig til angrep på drapsmannen. Denne retter revolveren mot Tronstad som får slått hånden hans til side slik at skuddet gikk i veggen. Under ”brytekampen” som nå fulgte, der motstanderne kom ut i det ytre rom, var det Tronstad – sterk og veltrenet som han var – som fikk overtaket og veltet Johans Lognvik over på gulvet. Han får vridd armen på Johan, slik at det fjerde skuddet denne fyrer går i taket.I dette øyeblikk hadde Trondstad situasjonen i sin hånd. Det som avgjorde kampen, var at lensmannen raskt kom broren til hjelp. Han trev en karabin som stod ved hytteveggen og tilføyet Tronstad et slag med geværkolben. Dette slaget var neppe drepende, men må delvis ha lammet Tronstad, slik at Johan Lognvik fikk avfyrt sitt femte skudd, som gikk gjennom hodet på Tronstad. Under rettsaken var det en del tvil om dette skuddet var avfyrt før eller etter lensmannen kolbeslag, men det ble ansett for sannsynlig at det skjedde etter slaget. Etter skuddet styrtet Torgeir og Johan Lognvik i panikk ut av hytta, uten tanke på hvordan det var gått med de to i innerrommet. Av disse var Syverstad ennå så vidt i live. Jon Landsverk var uskadd, men lå halvveis i sjokk på gulvet. Det var som nevnt halvmørkt, og fra sin liggende stilling hadde han gjennom den halvåpne døren til ytterrommet bare så vidt kunne skimte kampen der og at lensmannen grep inn. Han hadde pistol innenfor forsvinningsdrakten, men at han ikke fikk summet seg og kom til hjelp, skyldes nok vesentlig at alt skjedde så raskt – i løpet av sekunder. Straks etter at brødrene var flyktet, undersøkte han de to som var skutt. Han fant Tronstad var død, men at Syvertstad ennå så vidt var i live. Han skyndte seg så av sted til Einar Skinnarland og fortalte hva som var hendt. Skinnarland og Landsverk skyndte seg til støylen og fant at Syverstad var døende. Han døde like etter at de kom. De fjernet papirer og diverse kompromitterende gjenstander fra de to døde og drog dem på skikjelke til et vann noen kilometer unna, hogg hull i isen og senket dem ned. Alle kontakter ble så varslet om å gå i dekning. Torgeir Lognvik varslet tyskerne, og de fant sporene etter skikjelken og likene under isen. En politibetjent fra Notodden, som hadde fulgt med, tok bilde av de to døde. Likene ble deretter brent. Etter dette gikk Lognvik-brødrene alltid med våpen på seg, og det ble satt tysk vakt på lensmanngården.
Etter dramaet i Syrebekkstøylen var situasjonen med et blitt meget alvorlig. Forbitrelsen blant hemmestyrkene var stor, og tyske tropper var begynt å komme til Rauland. Milorg.gruppen var mobilisert, og 40 mann samlet seg i Arabygdi, øverst i Rauland, men bare noen kilometer unna de tyske troppene. Einar Skinnarland så det som helt nødvendig å få Milorg-karene til å unngå sammenstøt med tyskerne, og bad troppssjefen Bjørn Gardsjord om å ta kontakt med kaptein Knut Haukelid, sjefen for D.18, som var nabodistriktet til Sunshine-området. Haukelid hadde drevet en meget intens våpenopplærings – og treningsvirksomhet i sitt distrikt. Hele troppen ble hentet av Haukelid og hans folk og ført i sikkerhet. Det var en imponerende bedrift av Haukelid og hans folk å hente troppen i sikkerhet nærmst for nesen på tyskerne. Kamphandling på det daværende tidspunkt ville bare ført til nederlag, sammenbrudd av Sunshine og ulykker for befolkningen. I løpet av relativt kort tid lyktes det Poulsson, som Tronstads etterfølger, å få kontroll over situasjonen i Sunshine-distriktet.Thor Viten hadde da ledelsen i Rjukan-avsnittet Instruksjonsarbeidet fortsatte i alle avsnitt. Våpen og annet utstyr ble lsuppet ned i store mengder. På slutten av krigen hadde distriktet et reservelager for ca. 2000 mann. Da tyskernes kapitulasjon kom, kunne Sunshine-gruppene overta uten at det kom til motstand eller ødeleggelse fra tyskernes side. Syrebekktragedien fikk imidlertid et sørgelig eterspill: da troppssjefen Bjørn Gardsjord sammen med et par mann kom for å arrestere Johans Lognvik, var han i arbeid på marken sammen med sin 79-årige far. Johans ville først ikke la seg pågripe, og slo fra seg med armene. Da trakk 79-åringen kniv og løp frem for å hjelpe sønnen. Gardjord skjøt raskt etter hånden med kniven, men skuddene gik feil og rammet gamlingen i magen. Det var dødelig. Johans ble så ført til varetektsfengsel, der han satt i 864 dager inntil rettsaken kom i sptember 1947. Etter rettssaken, som foregikk etter tidligere pilitiundersøkelser med foreløpige vitneavhøringer, åstedsbefaring, uttalelse fra de våpenkyndige ekperter, uttalelse fra de psykiatriske sakkyndige, og vitneutsagn fra et stort antall innkalte vitner, falt lagrettens dom: For Johans Lognvik: 10 års fengsel, fratrukket 864 dager i varetektsfebgsel, og sikring i 10 år. For Torgeir Lognvik: 5 års fengsel.”
”Det var en desperat mann, bare fylt av tanken på å redde broren, som drepte Syverstad og Tronstad. Tanken på at broren var i alvorlig livsfare, var utvilsomt reell, slik situasjonen fortonet seg for drapsmannen. En må vel kunne si at under slike lovløse forhold som rådet dengang, ville enhver modig mann handlet som Johans Lognvik, når det gjaldt å redde sin bror. Dobbelt tragisk er det at broren neppe var i umiddelbar livsfare. At Tronstad hadde fått overtaket, må også ansees som en naturlig reaksjon. Han anførte til sitt forsvar at han ikke hadde benyttet anledningen han hadde til å ”knerte” ned Jon Landsverk, for dermed å eliminere det eneste vitnet. Likene av Tronstad og Syverstad ble som nevnt funnet av tyskerne og etter fotografert og brent. Ved Syrebekkstøylen reiste hjemmestyrkene etter krigen en stor bautastein med innskriften:
Leif Tronstad Gunnar Syverstad 11 .mars 1945
Seterbua er nå brent ned. Den var liten og lav. En må bøye nakken for å komme inn. Den var medtatt av vær og elde, men lå vakkert til med fri utsikt til Møsvatn og høyfjellene omkring.”
CX-blekka får også lov til å se tre artikler av Leif Tronstads sekretær i London, Gerd Vold Hurum:
I en tale hun holdt hos en middag hos Trontads enke og barn sier hun bl.a.:
”Tronstad var en fantastisk sjef å ha. Jeg husker ham bare i godt humør, alltid positiv. Det hendte jo mye trist, så selvsagt så jeg ham alvorlig, men aldri sur. Han plystret ofte og alltid den samme melodien: ”You are the sunshine, my only sunshine”, og da tenkte jeg alltid: ”Nå tenker han på sin kone”. Jeg er nok den eneste som har reflektert over at dette nok er bakgrunnen for at han kalte sin operasjon ”Sunshine”.
I en betraktning etter gjennomlesning av Leif Tronstads dagbøker for perioden september 1941 –mars 1945 skriver hun:
”Vi møter her en som ikke bare elsker sitt land, men som har en medfølelse overfor andres lidelser som er enestående. For det kunne vært enkelt for ham: helt naturlig kunde han ha glidd inn i det akademiske miljø i England og fortsatt sin vitenskapelige løpebane der.
Men Tronstads samvittighet viste ham bare ett mål: Å få Norge fritt med alle tenkelige midler. ”
Leif Tronstad viser oss også sin fars dagbøker fra krigen. Disse er i seg selv viktige historiske dokumenter fra den andre verdenskrig. Etter dette besøket hos Leif Tronstads sønn er det med en ny følelse man går over Leif Tronstads plass på vei til LTP6.
|
schoutbynacht 