Monrad Mosberg og jeg

7 Feb

Jeg ble kjent med Mosberg som han kalles på Sandøya der han bor før han egentlig ble berømt. Det føles i alle fall sånn. Lenge før han var med å minnes D-dagen sammen med kongen og andre overlevende, lenge før han kastet blomster på havet der “KNM Svenner” ligger i den Engelske kanal. Men jeg kjente historien til “Svenner” da jeg traff ham første gang. Det var ikke mange fjortenåringer som kunne hevde det den gangen – og neppe noen overhodet i dag.

Den beste måten å bli kjent med en krigshelt på er å la det skje av seg selv – og mens jeg skriver disse ordene slår det meg at jeg ikke vet hvordan han kom seg vekk fra det okkuperte Norge og ble en del av den norske marine med base i England, en marine som hadde ubåter (bl.a. “KNM Ula”, som gikk tapt til en mine), MTB-er og altså jagere – “Stord” med kaptein Skule Storheil som var med i Nordkapp-slaget der Scharnhorst ble senket, og “KNM Svenner”, Mosbergs fartøy som var ett av de svært få fartøy som ble senket på D-dagen. 6. juni 1944. Men altså – man ligger bare på Hans Petters marina dag etter dag og ser på båtene og jentene og drikker sin første Cola Light når den kommer på markedet; man bidrar med å sjaue bruskasser og hjelper folk å fylle bensin. Så en dag kommer en skøyte som er rustet som reketråler, og jeg husker ikke navnet på tråleren din, Mosberg. Det tar lang tid å fylle diesel på en skøyte, lang nok tid for en pratsom bergenser på 14 til å prate hull i forsvaret til en rekefisker på snaue seksti, og da skøyta gikk til Kilen, var jeg med. Og fikk avtale om å bli med på reketokt – kan det ha vært morgenen etter?

Vi var ute tre ganger sammen, og den første var den beste. Siden hadde vi henholdsvis rep i propellen og hull i trålen – det er ikke noe å berette om. Men denne morgenen var det sol og havblikk. Ringeklokken durte klokken fire, og med ullgenser og min oransje redningsvest, den jeg også brukte når jeg var ute og hang med Bærumsbermen om kveldene med mammas sekshester, gikk jeg groggy bortover veien til Kilen, og gikk ombord i reketråleren til Mosberg.

Vi gikk ut gapet, gapet mellom Fugløya og Sandøya, og rett til havs. Mye lenger ut enn jeg ante. Der ute, i alle fall en halv times gange ut, så langt at Sandøya er en stripe i horisonten, ligger en dyp renne som følger land. Mosberg navigerte med ekkolodd og landemerker, trålen ble satt, skuta duvet. Jeg la meg på en liten benk akter i styrehuset og sov. Mosberg styrte. På VHF-en holdt han en slags samtale i gang med en annen trålskipper. Det var en selsom dialog. Mest mumling og fullstendig intetsigende fraser. En måte å være sammen på – det viktige var samværet, ikke at man sa noe nytt eller overraskende. Eller dypsindig eller personlig. Bare en jevn strøm av små lyder – her er jeg. Der er du. Vi er sammen i vår ensomhet her ute på havet.

Mosberg vekket meg da trålen skulle opp. Tråldørene kom til overflaten og ble vinsjet på plass og surret. Så trålposen. Ikke alt for mange maneter, og i bunnen – en stor haug med reker. Nå ser jeg dem for mitt indre blikk som røde, men det er bare tull, de må ha vært grå. Men ikke lenge! På dekk hadde Mosberg en tønne med en brenner under, og den var full av kokende vann, så rekene ble kokt – levende! Snart stod vi mot land med nykokte reker, vi gikk inn til Klåholmen og ble møtt av kjøpelystne sommergjester; solen skinte. Jeg hadde matpakke og “likte ikke reker”. Jeg husker rekene som små – og sannsynligvis var de vanvittig gode. De hadde vært i havet inntil for en time siden.

Mosberg forekom meg en eldre herre – og det var han jo, på sett og vis; dette var i 1981 og han ble født 11. februar 1918 i følge Wikipedia. Perspektivet på alder endrer seg jo, men ett er sikkert – nå er han en eldre herre! 97 om noen ganske få dager. Det er bare å gratulere!

Mosbergs tråler ble kondemnert som del av en styrt reduksjon i fiskeflåten; den ligger i en dypvannsrenne ved Risør. Mange tusen kilometer unna ligger “Svenner” med et hull i skroget etter en torpedo fra en tysk E-boot, avfyrt gjennom morgentåken mot en tett klynge av mørke skrog. Det dramaet forteller Mosberg om her – han snakket ikke gjerne om det den gangen heller – i alle fall ikke til en veslevoksen nysgjerriper fra Bergen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: