Bella 512 Excel with Evinrude e-tec 90

*update 2025, August: we’re selling our old friend in favour of the Yamarin BR 49 Cross. The engine could give out soon, but the new owner has bought a parts-engine to keep it running.

*Update 2020: the engine has been running trouble-free since 2013. Hours/year in the low range. Starter relay changed this year, apart from that only routine maintenance. *

Suddenly we own a boat! It´s a Finnish Bella 512 Excel for 2006, very well maintained – looks practically new.

Along with it came an Evinrude e-tec 90, which is quite a powerful engine for a boat this size. It does about 36 knots with its current prop, and speed at sea is quite intoxicating.

BellaHagefjord

The hull is good, it has sufficient V-shape to run quite softly on the waves, about 22 degrees at the stern. The boat has a very solid, grown-up feel, and it can certainly tackle choppy seas, but I miss the more agile, intelligent approach embodied by the Musling 430 and its deep V-hull and water ballast. But that´s a different kind of boat! My son has one.

The e-tec was filled with XD50 oil, which is really a standard TC-3W spec oil; you don´t have to stick with Evinrude´s. This oil is semisynthetic, and you match it to a setting in the e-tec brain: when running on XD50, it adds more oil to the engine than if you run … XD100! This is Evinrude´s fully synthetic oil, and if you run the engine on the XD100 setting, only that oil will do, since the amount of oil is reduced, giving reduced smoke – and oil consumption…  I have switched to XD100 to get the benefits of a cleaner burning oil, then maybe I will set it to the XD100-setting. Apparently you can go from XD50 to XD100, but not back, once the engine has “got used to” the better oil.

I have been running XD100 for some years now ( 2018 ) and that works fine; the setting is still XD50, so it smells more than it needs to.

Then there is the prop. The boat came with a Ballistic 13 3/8 by 19″ gorgeous steel propeller. However, it is too big, so I have ordered an aluminium 13 3/4 by 15″ Quicksilver/Mercury that should take max revs from the current 4600 to over 5000, and make it run with lower stress at cruise and when laden.

After a bit of to and fro, trying out a 17″ Evinrude, the engine now mounts a QA2208X from Quicksilver, with a 15″ pitch. The hub kit to go with it is called 835266Q1 1, and fits the Evinrude V4-gearcase which seems to have had a long life, starting out way back, and now sitting on the e-tec 90, among others.

Revs have risen to at least 5500rpm. OK, so it´s on the light side, but that means the engine runs more freely and accelerates harder, so I´ll stick with it. I tend to change propellers a lot …

Look to England?

 

I DN mandag 5. august presenterer Janne Haaland Matlary sin visjon for hva norsk skole kan lære av den britiske. Allerede her kan det være grunn til å bemerke at England og Skottland har uavhengige og temmelig ulike utdanningssystemer; i mitt svar vil jeg fokusere på det engelske systemet.

Matlarys tese later til å være at britiske privatskoler (”public schools”, som de av en eller annen grunn kalles) gir en bedre utdannelse enn de offentlige, og at dette er grunnen til at 40% av barna i offentlig skole får tilleggsundervisning. Jeg tror grunnen er en annen. Videre tror jeg at samfunnsstrukturene i Norge og England er svært ulike og i stor grad forklarer ulikhetene i tilnærmingen til utdanning, og at den økonomiske situasjonen i England i praksis forklarer resten.

Matlary trekker fram Cambridge og Oxford – de to universitetene i England som rager øverst. Historisk sett har disse hatt som sin primære rolle å videreføre elitenes posisjon i det engelske samfunnet, sammen med public schools som Eton og Harrow, og den rollen har de fortsatt. Ca 45 og 40% av inntaket til Oxford og Cambridge kommer fra privatskoler – noe de også kritiseres for. Oxbridge-universitetene gir svært god trening i analytisk tenkning, samtidig som de oppdrar de unge til å finne sin plass i og akseptere et system der noen har privilegier, andre ikke. En rekke ritualer, som May Balls, trener de unge i de sosiale vanene og konvensjonene som hører eliten til.

At Cambridge tar inn flere studenter fra offentlige skoler kan ha en sammenheng med at universitetet har større tyngde i naturvitenskapelige fag enn Oxford har; det vil altså tiltrekke seg flere ungdommer som er på jakt etter en god naturvitenskapelig utdanning, og ikke utelukkende et diplom fra Oxbridge. Et diplom fra Oxbridge er nemlig for mange kun et første steg på karrierestigen, og hva man faktisk studerer, er underordnet. Det er ikke uvanlig å studere ”Medieval English” eller ”History”, for så å få seg jobb i en investeringsbank eller et annet firma i The City. Hvis du har gått på Oxbridge, er du inne i varmen.

Man kan spørre seg hvorfor det å jobbe i City framstår som så attraktivt, og svaret er uten tvil ”høyt lønnsnivå”.

Dette bringer oss til det andre leddet i forklaringen: situasjonen i engelsk økonomi. Denne er ikke spesielt god, og økonomien er i alt for stor grad avhengig av nettopp The City og Londons rolle som globalt finanssentrum. Oljeinntektene på 80-tallet ble ikke investert, men brukt til å finansiere Thatcherepokens jappetid og skatteletter, og den industrielle ryggraden i engelsk økonomi ble svekket til fordel for forbruk og finansiell akrobatikk. Dette fører til en situasjon der foreldre er bekymret for sine barns fremtid, og av den grunn forsøker de å hjelpe dem til å hevde seg i konkurransen med andre barn om billetter til det som virker som en trygg fremtid – en plass på et av eliteuniversitetene. Derfor investerer de i barnas utdanning, siden nåløyet er trangt og ikke alle kan gå på Oxbridge.

I mine øyne sier dette mer om situasjonen i et samfunn med sterke klasseskiller og en svekket økonomi, enn det sier om kvaliteten på undervisningen i offentlig skole i England, og jeg kan ikke se at overføringsverdien til en norsk virkelighet er særlig stor.

Til syvende og sist mener jeg at et samfunns evne til å skape gode levekår for borgerne handler om mye mer enn utdanning. Av egen erfaring – jeg har en B.Sc. fra Manchester og en M.Phil. fra Cambridge – kan jeg si at engelske studenter har kommet kortere i sin modning enn norske, noe jeg setter i sammenheng med den store friheten og det store ansvaret norske barn får gjennom oppveksten. Dette, sammen med stor grad av tillit (”nordmenn er naive”) og moderate sosiale forskjeller, gjør at man kan fokusere mer på å produsere, utvikle sitt potensiale,  og å være konstruktiv, enn å på å forsvare sin posisjon på klatrestigen med nebb og klør. Dette er i mine øyne en ekstremt vesentlig verdi som gir et mye større bidrag til samfunnet enn en eliteskole eller to. Som navnet tilsier, er eliteskoler beregnet på eliten – de som har oppkastet seg til å styre over resten. Se heller til Norge, Matlary.

Krigskirkegård i Toscana

Jeg står på en kirkegård i Toscana. Den er annerledes enn flertallet av toskanske kirkegårder, for den ligner på våre nordiske. Gravene ligger i grønt gress med en vertikal stein, hvorimot italienske nekropolis vanligvis har steingraver som til og med står stablet i høyden, som store kommoder med skuffer i. Her føler man seg straks mer hjemme, og grunnen er at det er en krigskirkegård for Samveldet. 256 menn fra Storbritannia og Sør-Afrika har funnet sin siste hvileplass her i en bred dal i Toscana.

Jeg ser for meg en kvinne i Northumberland, rett sør for grensen mellom England og Skottland. Det er endelig sommerferie, og hun laster bilen sin med bagasje, mann og barn, et veiatlas for Europa, og et fotografi bakt inn i plast. Turen går sørover; under kanalen, gjennom Frankrike til Nice, der de stopper noen dager. Så kjører de østover til Genova, via Milano og Bologna til de kommer til motorveien over Appeninnene. En liten time senere har de krysset denne fjellkjeden på en tofelts motorvei som klatrer daler og skjærer gjennom fjell. De fortsetter på motorveien A1 forbi Firenze uten å stoppe, for målet nærmer seg. En knapp time etter Firenze svinger de av motorveien ved Valdichiana, og setter kursen mot landsbyen Foiano della Chiana. Val di Chiana er navnet på en bred dal som inntil for noen få hundre år siden var en stor våtmark, med innsjøer, grunne elver og myrer – og malariamygg. Nå er den drenert, og den store flate dalbunnen er et grøderikt område. Landsbyen Foiano ligger på en bakketopp på den vestre siden av dalen, og familien fra England passerer gjennom denne, svinger østover igjen, følger veien ned til den flate dalbunnen, og ser straks skiltet: Foiano della Chiana War Cemetery. Kort etter står kvinnen i det bakerste høyre hjørnet av kirkegården, og ser for første gang sin farfars grav. Hun leser teksten på steinen igjen og igjen – ” a corner of a foreign field that is forever England”. Han ble 25. Idet hun reiser seg for å gå, tar hun fram svart-hvitt bildet av farfaren, og presser det ned mellom jorden og gravsteinen.

Jeg står og ser på det bildet.

Jeg leser inskripsjonene – Royal Northumberland Fusiliers, Black Watch, King’s Own – 22 years, 35 years, 19 years, … Jeg gråter.

I fasaden på steinbygningen som tjener som oppbevaringsplass for gartnerens utstyr står en gjestebok og en stålplate med en kort resymé av felttoget i Italia. Essensen er at det var nødvendig å åpne en ny front for å binde opp tyske styrker, og det skjedde ved landgangen i Sicilia sommeren 1943. Sommeren 1944 hadde fronten nådd Toscana, og tyskerne var på retrett mot en forsvarslinje (Gustaf) på høyde med Firenze. For å kjøpe tid gjorde tyskerne motstand i Val di Chiana, og resultatet av disse trefningene ble et høyere antall falne i denne perioden. Siden frøs fronten sent på høsten, og den allierte offensiven startet først igjen i april 1945. Inskripsjonen gjør det klart at denne italienske var en halvhjertet offensiv der angrepet ble svekket ved at store styrker ble omdirigert til Normandie. Likevel var de samlede tapene for Samveldet 300.000, hvorav 40.000 drepte. Hvor mange tyskere som måtte bøte ved livet, sies det intet om.Til sammenligning ble ca 50.000 amerikanere drept i Vietnam – og minst en million glemte vietnamesere.

Kampene i Val di Chiana var en parentes i krigen,  en parentes i historien til Toscana, der Etruskernes sivilisasjon går tilbake til 1000 før Kristus, og der de fleste landsbyer har rådhus som ble bygget på 1300-tallet.

Jeg tenker på det underlige i å komme og dø her in a foreign field. På en skala som denne kan man ta inn over seg tapet, sorgen til de etterlatte, det meningsløse. 256 døde, det kan man nesten forstå. En passelig dose 2. verdenskrig.

Edinburgh Castle en kald høstdag i 1986. Jeg står og leser navn på steintavler over the Glorius Dead på slagmarkene i Frankrike og Belgia, 1914-18. Tallene er vanvittige. Det rører meg. Innskriftene forteller meg at disse mennene døde for Konge og Fedreland, for Ære og Storhet, men jeg klarer ikke å tro på det. Fortellingen om første verdenskrig er en gammeldags historie. Konge og Fedreland gikk av moten allerede under andre verdenskrig, og ble erstattet av historien om kampen mot det Onde, et motiv som ble stående gjennom hele den kalde krigen og fortsatt leder våre kriger i Afghanistan og Irak. Ingen kjemper lenger for territorier, for storhet, for kongeriker der solen aldri går ned, for blod og brorskap. Nå dør vi, eller helst de andre, for å fremme Demokratiet. Heller død enn udemokratisk.

I gjesteboken i Foiano della Chiana har unge italienere vært på klassetur. Kanskje falt en stillhet over den bråkete flokken med deres fargesprakende ”Invicta”-skolesekker da de stod her? Innskriftene deres kan tyde på det, på at de har absorbert Fortellingen: ”Grazie” ”You died for us” ”Peace Peace Peace”.

Jeg sliter med å tro på Fortellingen. Fortellingen om det Gode mot det Onde. Jeg prøver å lage min egen fortelling om hva disse mennene døde for ved å rive ned den offisielle, for noe sier meg at den er falsk. Fæle nazister med stålbriller og Tigertanks ruller over netthinnen. Tommies med cockney-aksent og tekrus. We will fight them on the beaches … and we will never surrender. I fortellingen inngår også kameraderiet, soldatæren, band of brothers, den unike opplevelsen det er å være ved fronten, drepe og bli drept. Fortellingen glorifiserer denne opplevelsen, gjør den til noe positivt. Offervilje, mot og utholdenhet belønnes med medaljer og distinksjoner. Vilje og karakter herdes – og brytes ned.

Min egen fortelling trekker trådene tilbake til første verdenskrig, som var en gammeldags europeisk krig om makt og innflytelse, kull og jernmalm og imperier. Hvis andre verdenskrig var en fortsettelse av den første, var den da kun en kamp mellom det Gode og det Onde? Det er det vi må tro, da er det lettere å dø, da er det lettere å forsone seg med de mange unge døde.

I min fortelling dør de mange for strategiene til noen få, strategier som er laget på vegne av de mange, men uten deres medvirking, forståelse, godkjennelse. Imperiets sønner dør for at deres mødre skal kunne drikke billig te svøpt i billige tekstiler mens de sørger. Imperiets sønner dør for at deres mødre skal ha billig bensin til sine biler. Har noen spurt mødrene og fedrene om de vil betale bensinen med blod?

Fordi ingen spør oss om vi vil krige må vi ha en fortelling, en fortelling som passer til tidens ånd. I en verden der krig var en ærerik aktivitet, kunne krigen være sin egen Fortelling. Krig fremmer det høyeste i mennesket, bygger Nasjonen, samler Ære. Etter Verdun og Somme falmet den fortellingen, og ble erstattet av det Gode mot det Onde. I dag er det altså Demokratiets faner vi stabler våre krysserraketter under; der finstiller vi våre lasersikter og tanker opp våre førerløse fly. Uansett blir det de andre som må grave flest graver denne gangen. Det sørger vår overlegne Kill Ratio for.

Jeg har motstridende følelser der jeg står på en krigskirkegård i Toscana. De hjerteskjærende innskriftene fra de etterlatte og nærheten til de mange unge døde, ønsket om å sette dette slakteriet inn i en sammenheng som gir det en slags mening, den gnagende tvilen om at det hele var et meningsløst spill av liv.

Jeg leser en inskripsjon til, den som beveger meg mest.

”At the going down of the sun and in the morning, we will remember them.”

Cars are computers

Of course everything was easier before. In the old days.

You flicked the switch, and there weren´t many anyway, and the light came on. Now there may be a switch, or a menu item, or both, or a touch screen, and there are so many functions to control. And the light no longer comes on immediately.

I have recently been driving a new Megane Scenic for a few days. Let me get the actual car out of the way, since that´s a bit like the hardware in a phone: it probably has enough Gigahertz and stuff to run the show regardless of the maker. It´s the user experience that interests us!

The engine must have been the smallest diesel, the 1.5 DCI. Smooth, quiet, economical and a bit overworked.

6-speed manual shift: Quite sloppy and gooey. Better than many Peugeots.  Why no double clutch or modern automatic? (I know they weigh more but they cut consumption).

Steering: it turned the front wheels without exciting anyone, with a 100% artificial weighting, and it was insensitive around the centre.

Suspension: comfort-oriented with the odd heaving motion over large undulations that a German chassis engineer would have ruled as ”verboten”.

Two more notes: for a family-car destined for heavy everyday use and occasional long voyages, why is the tailgate so hard to close, and why is there no thigh-support for the driver?

 

But these days no-one cares about understeer or gearboxes. It´s all about the size of your touch-screen.

 

Here it gets interesting, since the car was equipped with, and proudly boasted of, a TFT-display. You could probably download different ”themes” for this, but I stuck with the standard. Very sharp and bright enough, with a digital speedo and analogue rev-counter, it still had some quirks. The most annoying was the purple writing on black background. I am not sure what it said, since I couldn´t read it, given that the contrast was appalling and I chose not to stick my head inside the dash while driving. As luck would have it, I am sure this information was far from vital,  – otherwise I might be writing this from a hospital. Indeed a poor choice of colours.  The writing may have had to do with the cruise control, since the latter displayed its charms in the same area of the screen. For some reason, when you turned the cruise control off with a weird 3-way button low on the dash, you could read (with the colour-related provisos noted above) the water temperature of the under-bonnet diesel-propulsion unit in this same part of the display. A bar chart appeared. No actual temperature was given, even if I am sure the on-board chips received that to one decimal place, but you could tell if the water temperature was on the left of right side of an ungraded scale. However, if you were using the cruise control, this information was concealed. As a consequence – one that may have escaped the French-educated engineers that gave birth to this state of affairs – the driver who wants to know where on a left-to-right bar the water temperature happens to be at a given moment, must deactivate the cruise control in order to get access to this precious information. Most curious, I thought. Most curious.

Thankfully, there is now a convention in the French car industry whereby the right stalk, the one that controls the wipers, has a button on its end (in this case two buttons in the space of one – imagine a single circular flat button cut in two) which cycles through some standard information from the fuel-computer: distance to empty, average speed, average consumption, instant consumption (again in purple coloured bars with no calibration), and so on. I was most pleased to find this, since I feared the information might be hidden at the end of a stress-inducing battle with the fearsome array of buttons on the centre console – looking like a somewhat timid imitation of Audi and BMW´s offerings, with a tiny plasticky rotary switch where Audi would offer milled hi-tensile steel or maybe black marble. I never even dared to venture into this part of the car´s Man Machine Interface. Returning to the stalk, the display cycled through seven or eight standard messages, including the memorable ”no message memorised”. I first tried the lower of the two half-circle buttons, and then curiosity got the better of me and I tried the upper one, half expecting the car to self-destruct or sprout wings – or maybe beans, since there was a funny greenish leaf on the TFT display whenever the car thought my driving was especially likely to save the planet. In the event, it turns out this second button cycles through the exact same information! But in the opposite order. Steve Jobs would not have approved. Two buttons to do one thing? I was almost aghast at this discovery. What´s more, it doubles the cost, the wiring, and the number of items that will one day cease to function properly relative to the baseline (one button). That´s a major risk to have introduced for little gain. Most people will never dare to use the top-half-sliced-disk button anyway, for reasons outlined above.

I then turned on the radio by means of a small slightly sunken rubbery button, and proceeded to turn up the volume on the nicest rotary switch in the car, one with a metally-looking surround. This turned out to change the station instead, but not in any very predictive manner. Turning it produced a short vertical list of stations, some identified by name, some by frequency (incredibly relevant these days, a bit like using IP-adresses to talk about Skype … ”I talked to Mum yesterday on 192.123.123.34:80”). Aaaanyway, I never managed to select the station I wanted! You really have to try this button to know what I mean. The relationship between the tactile action (e.g. turn button left), the visual feedback, and the station that resulted, utterly evaded my sun-soaked and airconditioned mind. You may have more luck, but in my 40 years of radio-fiddling, I have never been so utterly confounded. Amazing. It really was. Thankfully, my kids were playing 3 different noisy games on their iDroids, so filling the car with ”music” was the last of my worries.

In the end I did find the volume control, which was a smallish black button not far from where I had focussed my attention. But by then, I had no use for it, which may explain why it was so small. Absolutely tiny, in fact.

I did like the temperature controls for the climate system! They were like toggle-switches, so you give them a nudge up or down to change the setting in half-degree increments. No purple to stump you here, but a clear readout in centigrades! Toggling between ”auto” and ”fast” was also a breeze, both buttons could be used to disengage ”fast” mode! Great, Renault.

Finally, we get to the piece de resistance, the automatic parking brake. It said somewhere it was automatic, but still, there was a button for it. This had an activation delay which was just long enough to make you doubt your sensormotor neurons: did I actually pull that button? Operated by means of a very toggle-like button where the physical shape clearly signals that you can pull or push (rock it); a red light signals that the parking brake is on. As I have already hinted, the delay before the light comes on is so long that you have the time to pull the button twice, and start to wonder if pulling or pushing is the appropriate action, and what exactly ”automatic” means? Another amusing feature is the gap between my expectation of ”automatic” and Renault´s implementation, or should I say aberration. On a few occasions I stopped the car, sat for a few seconds in silence and with zero motion relative to the ground, silently hoping for ”automatic” to manifest itself, and then I opened the door! At this point, the computer barked a ”bong” and a rabid message appeared on the display, in very legible colour – red I think – ”please turn on the parking brake!”. So I concluded that ”automatic” means it decides itself when to tell you off for rubbish parking habits.

I must add in the name of fairness that it turns itself off — automatically. When you engage a gear and release the clutch, it disengages.

So there it is. A modern car is more than a heap of metal and gubbins. It´s a living breathing creature suffused with the logic – or lack thereof- of its creators. So caveat emptor, as they say!

Oh, Renault.

Kärleksroman (Hjalmar Gullberg 1933)

Diktet “Kärleksroman” av Hjamar Gullberg, fra “Kärlek i tjugonde seklet”, 1933

Avskrift fra Otto Hagebergs “Mitt liv med dikt”, Gyldendal 2000

I

Den blonde Venus dök ur havets skum
och simmade om kapp med mig til stranden.
For två fanns det på klipputspränget rum
Vi styrde dit. Jag drog dig upp med handen.

På sten, ej som prinsessan på en ärt,
låg du och stekte dina lemmar bruna.
Att du var tjugoett år, stark og smärt,
vil jag för hela världen utbasuna.

II

Av vetenskapen, ej av kärleksdikter,
får man besked som håller sig til saken.
Yngling med hämningar og själskonflikter
blev botad när han såg en kvinna naken

Med jubel sjönk i hennes famn asketen,
vars forna världsbild varit kristet färgad.
Skeppsbruten kom jag från oändligheten.
Åt jorden som mig födde var jag bärgad.

III

Romeo, Julia, Isolde, Tristan
var mer i våra farföräldrars smak.
Vi har satt romantik på svarta listan.
Släpp luft och ljus i unkna sovgemak!

Vi vet att kärlek i augusti månad
kan bära frukt i maj på en klinik.
En ny generation har ersatt trånad
och pryderi med saklig erotik.

IV

Att gifta sig! Man är väl inte dum.
Vi ämnar ha vår frihet i behåll.
Du stannar hos din mann. Jag har mitt rum.
Vår enda lag är: födelseskontroll.

Vi böjer inte knä för någon präst.
Vi avger inga trohetslöften just.
Så lyder eden vid vår bröllopsfest:
Jag älskar dig, så länge jag har lust.

V

Man är modern och man är fördomsfri.
Jag tillhör tydeligtvis de polygama.
En kvinna lockar. Vem kan låta bli? –
Du teg och ställde inte till ett drama.

Wein, Weib, Gesang! Man dansar och är full.
Det korta äventyret förberedes.-
Du sörjde länge för mitt snedsprångs skull.
Så gick du bort och gjorde sammaledes.

VI

Sovande Venus, funnen i det skick
du har på målningar från renässansen,
med hand på naket sköte, utan blick ….
Vad drömmer du? Vad skymmer ögonfransen?

Sovande Venus, född åt mig av skum,
här är din kropp om jag din kropp behöver.
Men blick och dröm är utanför mitt rum …
Blott dina lemmar kastar jag mig över.

VII

Den tredje ängeln blåste i basun.
En stjärna föll ur Vintergatans glitter,
där nebulosor skakades som dun.
Och stjärnans namn var Malört som är bitter.

Och mannen gick med kvinnen han höll av
i daglig törst til livets vattenkälla.
Och stjärnan föll i brunnens djup och gav
en bitter bismak åt det sexuella.

VIII

Det var som blixten slog mig när jag fann,
att du betydde allt för mig i världen.
För sent! Jag visste, att en främmad man
smekte ditt vackra hår på huvudgärden.

O du den enda, du som ung och blond
ur havet steg, som född av skum, ej jord!
Vi skildes efter fem års missförstand.
Jag stod på kajen. Och du steg ombord.

IX

Hur kan två själar överge varandra?
Jag skrev ett telegram “Förlåt mig, kom!”
Och fick til svar: “Har ingenting att klandra,
Men det som var kan aldrig göras om.”

Jag drömde om en sort tilrättavridning
av allt som gått ur led och var i nöd,
till någon sände mig en utländsk tidning,
som innehöll annonsen om din död.

X

En fågel var din fot i mina händer.
Ja, mina händer minns dig utantill.
Vad de berättar är din kropps legender.
Varenda fingerspets är vitnesgill.

Om bländad av din prakt jag måste blunda,
fann jag på lakan eller huvudgärd
ett öras labyrint, ett brösts rotunda
som mål för mina händers pilgrimsfärd.

XI

Min kropp, min hela varelse är eld;
som ingen släcker, ingenting försvagar.
Bröt jag mot kärleken, blev dömd och fälld?
Bli bränd ska den som bryter mot dess lagar.

Ur det förgångna hämtar jag din bild.
O, fräls mig du som ensam har förmåga!
Förvandla denne brand som rasar vild,
att jag må tjäna dig som altarlåga!

XII

Ur minnets skärseld har du stigit renad.
Som inskrift över dig är sången menad.
På släktets färd krävs offer. Vi blev valda.
Framtidens vagn går över söndermålda.

Jag sjunger vårt kamratskaps litania.
Må högre makter fälla eller fria!
Död är min ungdom och dess böcker brända.
“Till annat studium vill min håg jag vända.”

XIII
Än sjunger dyningen mot azurkusten,
hav möter strand, två skilda element.
Hemlängtan övervinner reselusten;
men sent ska hjärtat glömma vad som hänt.

Eviga källa, ur vars bottenflöden
gudinnan lyftes på en snäckas skal,
du sjöng för mig om kärlek intill døden!
Än brusar i min själ din blå koral.

Letter to David

Dear David,

Thanks for the cushions! That was really good of you to sort it out. They are surrounding me as I write this, feet on a cushion, while a movie is being streamed to us by Netflix. Not uncommon of me, doing two things at once.

I am typing this on one of the world´s most expensive laptops, a Macbook Pro with a solid state drive and Retina display. It is really superb, and wildly expensive, and if my employer hadn´t paid it, I would never have got it. But now that I do …. I hope I never have to go back to a PC again. Part of the appeal is the hardware – nice to hold, light, rounded, instant-on, long battery life. Really long. And blindingly fast for my use. And the touchpad, it actually works, and the keyboard, which is good to type on….

I thought of you as I tidied the garden just now, and placed my three bikes back in the shed. They are now all in working order. Just as autumn was closing in, two of them packed up in quick succession. On the road racer, the front derailleur stopped working; on the cyclocross, the front shifter stopped working. Only now that spring is here did I fix them. On the road bike the wire had worked itself loose, so that was five minutes with a hex tool. On the cyclocross, the Tiagra shifter had broken, and this set me back – wait for it – 140 quid + the work. Ah well, what can you do? Should have got it on the Internet, I guess.

Anyway, spring is here with a loud bang, and it is sooo lovely as always. We´ve been hit with a heat-wave which will last for a few days. It started on the National day, May 17th, and is dragging on until tomorrow. So tonight it´s more than twenty degrees, it´s bright light outside at 9:30 PM, and .. just lovely. All plant life has taken time out for the last month, and now break´s over and everything is happening – at once.. Take the lawn – hasn´t been happening at all really, with frost-patches where the grass has turned yellow. In the end we gave up and bought some loads of earth and some seeds and I covered up the worst part and now I have planted seeds, and Peter helped me water… he´s been playing in a small inflatable pool in the garden, and was so worn out he fell asleep on the sofa in the end, and I carried him up to his bed all sweaty. That´s when it hits me that I have a four-year old in the house. Four years. Practically just out of the womb. This is what happens when you keep breeding. But I have followed your example and cut the connections … So the family he is born into is so very different from the one we started 16 years ago. Sometimes I almost worry about the fact that it will be another 14 years until he´s of legal age. Really, we have some years head of us ..

What else can I say?

I guess I think a lot about the world, as always, and I read the Guardian ev´ry day, and so I am fairly up to date on the impending melt-down of the Tory party, and the hot breath of Ukip down Cameron´s neck, and Thatcher´s state funeral, and all that. I formulated the hypotheses to myself that the animosity of the Tories against the EU may have to do with the Imperial past to which they feel attached. I read about the number of Etonians in Cameron´s circle, and the young black guy that was taken on as a special advisor for a while and then got bumped off on a 60 grand salary in a cupboard.

Then I read about the birthrates in Ethiopia and Bangladesh, and the child brides and all that stuff, and I think about the progress we seem to be making as a race, and the 400ppm and melting glaciers and 30 quid a month textile workers crushed in Bangladesh.

And here I sit, mending my lawn, trying to sell my excess car (Yaris hybrid, excellent!), counting the money towards the private school, and trying to keep the promises I make at work and to my wife.

Sounds like life, really.

The hybrid is amazing, actually. See, that´s the thing. Focus on gadgets, on bikes, on whether to get new cycling shoes. Poor little rich boy.

My brother got a baby girl about two months ago, and he´s totally over the moon. He and his girlfriend just finished their PhDs, so they are all set for adult life. I do believe they shall cope.

Dad´s finally retiring come summer. I think he´s a wee bit tired, he travels a lot. But he has achieved a lot of what he set out to do, and he´s met a lot of powerful people. I believe he is content. He turned 70 just before xmas, you know.

Better sign off,

Jon

Living with a Beagle

So, what are beagles really like?

It´s early to say, since Lucy is only 10 months old, but some aspects of her are coming into focus.

Housetraining is a struggle with Beagles. Life becomes tolerable after 6 months; before that, it´s a life with kitchen roll, bleach and  detergents. And frequent trips outdoors. So just prepare yourself, and don´t expect anything magical to happen..

Now Lucy is about 10 months, and she still has “accidents”. Just the other day she made two large accidents in our bedroom, so… But there has been a definite improvement, from total disaster to quite good, really.

Then there is beagles and kids. Great, so far. Mentally and physically strong, Lucy is not freaked out by loud noise levels, tail-tugging and being used as a cushion. She takes it all in her stride. She rarely barks and rarely howls, so when she does howl, it´s just charming. Like when someone is practising the saxophone, she will start to howl.

Lucy is not a lap dog, though she will curl up for a nap with you, but only when the day is done and nothing exciting is happening or smelling.

I had a revelation when I met the neighbour and his rottweiler. The rottweiler kept looking at its owner as if to say “am I doing well now?”, while Lucy was off chasing some scent in a field. The difference in outlook on life was incredible, and I realised what an independent spirit the Beagle is. In fact, she is not easy to train, and so mostly we don´t bother, but I can see that she has spotted some patterns in our life together. For instance, when I put on my skiing gear, she responds, since she knows what´s coming. She also takes a few commands, like “sit”, especially if accompanied by food, and sometimes even “come”, if she´s in the mood. It´s really rewarding when she does, especially if she has just run off and we are worried that she will go dancing and prancing onto the road that runs below our house, and get squashed. Good dog, Lucy!

She is also excellent at stealing food, and if you leave a jacket on the floor with some chocolate in it, well …. she will find it. Her sense of smell is pretty good.

Summing up she is fun, but also a handful. She is also very very pretty, and so she gets away with murder.

But I realise now that I live with a dog, that dogs aren´t humans.

Loppis

Da var vårens loppemarked over. En intens reise i medmennesker: medmennesker og deres avlagte gjenstander og deres behov for nye gjenstander, eller i det minste behov for å kjøpe noe!

Og en og annen skjebne. Hva med denne? En kvinne i 70-årene som kjøper et par billige sko – vi har kun billige sko – og kommer med en kommentar som gjør at jeg begynner å spørre henne. Hun sier alderen sin uoppfordret – hun er stolt over at hun er 79 og vital, det skinner gjennom; hun ser godt ut. Hun er utdannet radiotelegrafist, født i Lofoten i 1935 (vi gjorde mye tull med tyskeran, æ skulle ha vært skutt) og har jobbet i handelsflåten og vært gift med en nederlender. Med han bodde hun i Syd-Afrika (ikke Sør-Afrika!). Derfra flyktet hun i 1981. Skolens rektor kalte henne inn og ville diskutere sønnens læringsproblemer og ville nekte henne å snakke norsk med sønnen. Da dro hun til flyplassen og fikk SAS til å fly henne hjem på krita. Så sto hun på Fornebu en dag i 1981 med en gutt på seks og en koffert på 20 kg.

Og siden gikk det bra med dem begge.

Loppis.

Det gjelder å ta det med godt humør. Betalingsviljen til kundene er høyst variabel, og det prutes på et nivå som i blant er aldeles absurd. Betalingsevnen varierer også.

Jeg tenker en del på klasse, kultur, etnisitet der jeg står. En barnerik familie fra Afghanistan, de er opptatt av billige smykker og sko. Gjengangere.

En annen gjenganger: en middelaldrende kvinne i litt underlige klær som kjøper litt ulike ting. Denne er fin. Den kan jeg bruke til … Hun er der på hvert loppemarked.

Den etnisk norske kvinnen med to små barn som kjøper noen sko, noen leker, noe juggel og en vaffel med barna på slep.

Den eldre, rynkete, svartkledde kvinnen fra et ubestemmelig Midt-Østen som kjøper noen sko som neppe vil synes under hennes fotside svarte kappe.

Et polsk par – platinablond med trange jeans og støvler parret med ølmage og maskinklippet, rund skalle med små øyne. Hun pruter, han betaler og hun henger på armen hans.

Og midt oppi det hele smil og latter og menneskelighet, hvis man bare åpner for det og behandler alle med respekt og humør.

Et mikrokosmos av Norge anno 2013.

Meisingsets intellektuelle harakiri

Kristian Meisingset har skrevet en kronikk med tittelen “Vi må elske Israel“.

Dette er Meisingsets intellektuelle harakiri.

Han legger for dagen en mangel på dømmekraft som er slående, og tilsynelatende en stor mangel på kunnskap. Eller villeder han? “jeg synes ikke det er sympatisk av bosetterne …” skriver han. Skal vi le eller gråte? Om det er sympatisk er underordnet minst to faktiske forhold – deres handlinger er ulovlige, og de er en del av Israels sionistiske prosjekt. Skal man lese Meisingset bokstavelig, er det slik at noen bosettere vimser mer eller mindre langt inn på Vestbredden og bygger litt her og litt der. Realiteten er at de er plassert der som sionismens frontsoldater, to alter the facts on the ground.

 
Det vil føre alt for langt å nyansere alt Meisingset skriver her, derfor skal jeg fremføre et annet budskap: uten at Meisingset er klar over det, viser han frem den eneste veien til fred i Israel: oppgi det sionistiske prosjektet og gjøre Israel til en stat for alle sine borgere. Skrive en grunnlov som sikrer like rettigheter uavhengig av religion. Gi like mye penger til palestinske som til jødiske landsbyer. La palestinerene bygge hus. Avskaffe law of return. Avskaffe landlovgivningen som lar “ubrukt” land tilfalle staten. Reformere ILA, og legge ned JNF. Åpne bosetningene for ikke-jøder. Rive muren. Gjøre Jerusalem til hovedstad i en ny stat der jøde og muslim lever og tilber side om side. Rive muren i menneskenes hoder. Åpne IDF for arabere. La palestinere med Israelsk pass reise inn i Israel. La jøde gifte seg med muslim, kristen, hedning, katolikk og buddhist. La folk kjøre bil på sabbaten om de vil.
 
DA skal jeg elske Israel.

Spitfire, Clostermann and all that

When I was a kid I read Pierre Clostermann´s The Big Show and later “The sky in flames”, and a whole host of other books, though I was limited to what was translated into Norwegian. Even now, 30 years later, I can smell that fug of old library books. It was great adventure, even more so for being somewhat embroidered by dear old Clostermann. What was his machine – the JF-E? That was the awesome Hawker Tempest. And he was a great romantic, and Gaullist, which is why his plane was nicknamed The Grand Charles. But all this was lost on me then. Only later did I realise that the plane he was flying at the end of the war, the Tempest, in 122 Wing, was a very particular show, engaged mainly in low-flying operations attacking ground targets in the Netherlands. One of the chapters is called Clouds, snow and Focke-Wulfs. He saw some of the T152 Long Nose in action, and the Dornier 335 in flight. And his wing went chasing ME262s. But this was really a sideshow. The bulk of the flying was elsewhere, mostly high up in the bomber formations.

spit

As an adult I have re-read Clostermann and added a few other books to the list, lately “First light” and “Most dangerous enemy”, in previous years also books like “I flew for the Führer” and the “Luftwaffe War diaries”. First light is beautiful, Most dangerous enemy almost revisionist. “Samurai” well worth reading. Clostermann´s claims are most probably exaggerated, just  like Bubi Hartmann´s and Jochen Marseille´s, and his “Sky in flames” is heavily touched up wrt history. Great read, though…

Most people don´t read this stuff, and they live and die with the myths. Myself I went from fascination, where war was like a game, to becoming a pacifist and conscientious objector. I can´t believe in the great moralistic stories about war. I think the reality is far more complex and generally dirty than that, and generally power and domination are involved. And I don´t want to wed myself to that, so I refused military service for my NATO country. Today, the reasons are even more compelling.

This summer I saw a Spit over Oslo for the first time, this “piece of obsolete engineering” with “that wing” (Spit: beautiful, feminine. ME109: brutal and angular). It was emotional. I enjoyed it. Just behind us as we watched was Victoria Terrasse where the Mosquitoes missed Gestapo HQ on the last day of 1944 and killed about 100 civilians (Norwegians and Germans) instead.

Then in October we were in Berlin, and it was like walking through the ruins of a bombed city, concrete houses showing where the original buildings had been reduced to rubble in ´44 and ´45. It was very emotional for me.

The myth and the stories cling to history like cobweb, altering its shape, hiding details, often completely distorting facts.

But the Spitfire will live forever in our imaginations.

PS there is an interview with Clostermann on Youtube, of course. Powerful for me to watch. http://www.youtube.com/watch?v=FDGzT-0zSZA