schoutbynacht

Da var vårens loppemarked over. En intens reise i medmennesker: medmennesker og deres avlagte gjenstander og deres behov for nye gjenstander, eller i det minste behov for å kjøpe noe!

Og en og annen skjebne. Hva med denne? En kvinne i 70-årene som kjøper et par billige sko – vi har kun billige sko – og kommer med en kommentar som gjør at jeg begynner å spørre henne. Hun sier alderen sin uoppfordret – hun er stolt over at hun er 79 og vital, det skinner gjennom; hun ser godt ut. Hun er utdannet radiotelegrafist, født i Lofoten i 1935 (vi gjorde mye tull med tyskeran, æ skulle ha vært skutt) og har jobbet i handelsflåten og vært gift med en nederlender. Med han bodde hun i Syd-Afrika (ikke Sør-Afrika!). Derfra flyktet hun i 1981. Skolens rektor kalte henne inn og ville diskutere sønnens læringsproblemer og ville nekte henne å snakke norsk med sønnen. Da dro hun til flyplassen og fikk SAS til å fly henne hjem på krita. Så sto hun på Fornebu en dag i 1981 med en gutt på seks og en koffert på 20 kg.

Og siden gikk det bra med dem begge.

Loppis.

Det gjelder å ta det med godt humør. Betalingsviljen til kundene er høyst variabel, og det prutes på et nivå som i blant er aldeles absurd. Betalingsevnen varierer også.

Jeg tenker en del på klasse, kultur, etnisitet der jeg står. En barnerik familie fra Afghanistan, de er opptatt av billige smykker og sko. Gjengangere.

En annen gjenganger: en middelaldrende kvinne i litt underlige klær som kjøper litt ulike ting. Denne er fin. Den kan jeg bruke til … Hun er der på hvert loppemarked.

Den etnisk norske kvinnen med to små barn som kjøper noen sko, noen leker, noe juggel og en vaffel med barna på slep.

Den eldre, rynkete, svartkledde kvinnen fra et ubestemmelig Midt-Østen som kjøper noen sko som neppe vil synes under hennes fotside svarte kappe.

Et polsk par – platinablond med trange jeans og støvler parret med ølmage og maskinklippet, rund skalle med små øyne. Hun pruter, han betaler og hun henger på armen hans.

Og midt oppi det hele smil og latter og menneskelighet, hvis man bare åpner for det og behandler alle med respekt og humør.

Et mikrokosmos av Norge anno 2013.