Så var det loppis igjen. Sist jeg skrev om det var i 2013 (les!)
Man kan virkelig si MYE om et loppemarked. La meg begynne med et sitat fra en middelaldrende svartkledd kvinne: “Vi er veldig glad i loppemarked. Jeg kommer hit hver gang, og bruker 2-3 tusen. Jeg får ikke så mye for de pengene på Storsenteret, og jeg har seks barn”.
Det er interessant å se hvor godt en gjeng rutinerte – og hyggelige – korpsforeldre kan jobbe sammen med et minimum av instrukser fra sentralt hold. Det er som en maurtue. Hvert enkelt individ internaliserer sin vesle del av det store hele, og utfører de handlinger som skal til for å nå det felles målet. Subtile signaler fra dronningen styrer det hele på et ubevisst nivå. Og i helgen nådde vi et nytt maksimum av maurtue-het.
Har det hele forandret seg på 10 år? Nei, ikke egentlig. Det var en jevnere etnisk fordeling denne gangen, og litt mindre pruting jevnt over. Det er litt færre platinablondiner som henger på armen til muskuløse menn med kort hår, litt lenger mellom de som virkelig MÅ på loppemarked. Og de samme gjengangerne og de som har loppis som en del av livsstilen, og som kanskje ikke har det så enkelt på alle vis.
Prisnivået har steget svært lite på ti år, og fortjenesten er omtrent som den gangen. Vi har ikke blitt så rike at loppis er irrelevant, men senger og madrasser, som gikk før, de blir liggende.
Vi ses snart.
schoutbynacht 