A nightly encounter

It´s New Years Eve, a half hour past midnight.

As I prepare to leave the intersection, I spot her – a tall, dark skinned woman with two small children. Never seen her before, she signals to me. I lower the window, light drizzle comes in as she gives me a key with an address on it. Can I help her get there? It´s in town, so she has overshot her tube stop by 30 minutes. Strange.

I help her and the kids get in the car, out of the cold, while I make up my mind – will there be a return tube shortly? The two girls, aged about 2 and 4, seem scared, and small wonder, the mother says they only got here a few weeks ago. They are dressed warmly, though. I am headed towards town in any case, so I quickly decide to drive them there. That is what the mother expects, too, that much is clear. God has sent me, and she invokes his blessing on me. I accept it. Good English.

We drive off in the climate-change-drizzle. No minus ten and shiny snow this year.

She has the deep dark skin of South of Sahara and tells me she is Catholic. In her mid twenties she has two daughters and a husband who´s been in Norway for some years. It is clear God will decided the final number of children, though she tells me it is expensive to raise children in Norway. I concur. I suggest that family planning is common in many Catholic countries. God has planned it all, she says. I say there is no God.

I ponder telling her not to circumcise her daughters.

She´s constantly on the phone to her sister and husband. She is worried, that much I can tell. I can see the husband´s name on the phone display. A large Android of some type. He does not reply, or the line keeps dropping.

We pull up at the apartment in central Oslo East. Rented, no doubt. He is standing there, tall, dark, angry, with a cold, limp handshake and full lips. Could he be an ex-soldier? He is frustrated, but also aloof, not connecting with what I tell him.

I explain how I found her, that there are no taxis where I live, that I expect no payment. I tell him to take good care of her, she is scared, everything is new and strange to her. Why didn´t she get off at the right stop, she knows the place! I tell him God sent me and that he has two lovely daughters. All the while the mother is standing behind us, facing away from us. They have not exchanged a single word. The girls are fast asleep in the backseat. I gently prise them from the seatbelts, hand them over to him and to their fate.

ADAX Set ring hytta varm

Jeg er fornøyd med Adax Set systemet, men synes Appen, markedsføringen og kundestøtten er helt bak mål. Derfor dette lille blogginnlegget.

Adax tilbyr to (tre) enkle fjernstyrte stikkontakter. Det finnes to Master-enheter med SIM, der den ene kan styre en slave. Enhetene er rimelige, og styres fra en App. Den dyreste har også termometer, så du kan bruke den som termostat. Fint!

Min erfaring med Appen er at den er elendig, både iPhone og Android. Det Appen gjør er å sende SMSer, så man kan lett se hva kommandoene egentlig er. Her er de gjengitt, så sender du bare SMS til enheten på dens telefonnummer.

Oppsett

Ta kontroll over enheten (gjøres bare én gang, eller dersom du bytter telefonnummer). Dette kan du godt gjøre fra Appen også, det er de andre funksjonene i Appen som er virkelig dårlige.

#99#SIMNR#NNNN#0#

Her er SIMNR rett og slett det tyvesifrede SIM-nr, og NNNN er en pin du velger. I og med at kun du kjenner denne, vil ikke andre kunne kontrollere enheten. Sannsynligvis knyttes nå ditt avsendernummer til enheten, slik at andre telefoner (din kones) ikke kan styre den.

Koble til slave:

Trykk på wifi-symbolet på slaven. LED blinker nå. Send kommando:

#200#1#Stue#

Det piper litt, så lyser LED konstant, og du er i mål!

Her har jeg valgt Stue som navn på enheten. Mest sannsynlig er det 200 som identifiserer enheten, og dersom du skal ha bad i tillegg, må du eks skrive #201#1#Bad# (jeg har bare én slave )

Vanlig bruk

Status: #07#

Skru på Master: #01″

Skru av Master: #00#

Sett temperatur til 9 grader: #159#9# 

Skru på slave “Stue”

#200#01#1#

Skru av slave “Stue”

#200#00#1#

Chocolate scone cookies

This recipe is a mix of scone and cookie. Try it.

About 550 ml wheat flour, or just over two cups
2 eggs
150 grams sugar
1 dl milk
1 spoon (10 ml) baking powder/ bakepulver
150 g butter 

Mix the dry stuff. Knead in the cold butter, pastry style, with your hands until homogeneous.

Mix egg and milk, and add to the rest. Add chocolate chips if you want to.

You now have a quite wet dough. Put some flour on your hands and create twelve ball-shaped thingies, and put on baking thingy, then glaze with some egg/milk mixture that you held aside over.

Put in oven about 20 mins, 200 Deg Centigrade (400F).

Then double the recipe and repeat.

Rimmel på norsk

Francesco de Gregori “Rimmel” i norsk oversettelse…

Rimmel er et sminkemerke, synonymt med Mascara.

Første vers
Det er noe som blir igjen mellom de lyse og de mørke arkene
og jeg visker vekk navnet ditt fra min fasade
og blander mine grunner og dine unnskyldninger
mine grunner og dine unnskyldninger

Hvem delte meg kortene, hvem kalte meg vinner
en sigøyner kan alle triksene
og fremtiden kom så fort hadde jeg enda vært litt yngre
da hadde jeg smadret den med fantasien
revet den i filler med fantasien

Refr:
Ta nå bare leppene dine og send dem til en ny adresse
over mitt ansikt kan du strekke en annens
og de fire essene dine som alle er av samme farge
de kan du gjemme eller spille om du vil
eller la oss leke gamle venner en gang til

Annet vers:
For en vilje til å leve, og søte synder i Mascara
Som dengang det regnet ute og du spurte meg
om jeg ennå hadde det gamle bildet
Der du smilte ut i luften

Vinden strøk mykt over pelskraven din / og over ditt vesen
og jeg sa ja uten å tenke meg særlig om
og du sa: det er alt du har av meg
det er alt jeg har av deg

Refr
Ta nå bare leppene dine og send dem til en ny adresse
over mitt ansikt kan du strekke en annens
og de fire essene dine som alle er av samme farge
de kan du gjemme eller spille om du vil
eller la oss leke gamle venner en gang til

Forever young

Hearing Forever Young on the radio brought back a vivid memory from a summer many years ago when my sister was still alive. We were returning by boat from a drink and a dance in a rather shabby joint on a nearby island, and hitched a ride with one of the local heroes. He had a quite powerful daycruiser, and we piled in, having to sit on the rear deck directly above the engine, literally on the engine hatch. It was windless night, with a full moon hanging over the black waters between the pine-tree covered islands that line the coast. The scene was really beautiful, but what made it stick in my memory wasn’t just the display of the beauty of nature.

We cruised slowly out of the harbour, and then the driver opened the throttle wide; the engine roared and strained below us to lift the boat out of the water’s wet grip in order to be able to skim along the surface at speed. Slowly, inexorably, the engine won the struggle, gaining speed which lifted the boat and lessened the water’s resistance, thus allowing the boat to gather more speed, further lessening the water’s hold on the hull, and then we were flying along the water, leaving a wide band of boiling foam intersected by the broad beam of the moon. On the powerful stereo, clearly audible above the roar of the engine,  Alphaville’s “Forever Young” was playing, as an ironic counterpoint to the whole scene; its romantic longing for eternal life or youthful death (“let us die young or let us live forever”) a fitting comment to the spectacle of a powerboat blasting through the night, as if its cargo of humans were trying to overcome the natural limitations on man, defiantly displaying their mastery of technology that for a brief moment allowed them to overcome their physical limitations, the inherent weakness of their mortal coils.

The whole experience gave me an immense thrill. I felt thoroughly alive and relished the intense flow of physical energy from the engine below that hurled us along. For me, it might have gone on forever, like those moments in sexual intercourse when you want time to stop. You don’t want to go back, you don’t want to move forward, because that means the end of the state you’re in. Such was the elation of that boat ride.

Little did we know then that my sister would indeed die young, as she sat beside me on the aft deck, and I held an arm around her shoulder to shelter her from the cool, humid air of the night.

e-tec oils xd50 xd100 and winterization

( do not rely on this to make decisions about your own engine)

Update Aug. 2018: Three seasons the engine has been running on xd100 oil with the xd50 setting. Hasn´t blown up yet.

The Evinrude e-tec uses direct oil injection, similar to other modern two-strokes like the Mercury Optimax (they are also similar in using direct fuel injection, though injection pressure is different).

The e-tec can use both the xd50 semisynthetic and xd100 synthetic oils. The former is a standard two stroke oil compliant with the TC-W3 specification, the bread and butter of two stroke oils. The xd100 is fully synthetic and allows the e-tec to run on a leaner setting, and it´s probably also less smelly in its own right.

The e-tec brain has two settings, xd50 OR xd100-

Setting: “xd50”: you can use the xd50 oil or the xd100 oil

Setting: “xd100”: you can only use the xd100 oil (since less oil is supplied and has to be of a higher quality)

When going from xd50 to xd100, it is OK to have a small amount of xd50 left in the tank; it seems you can simply run the xd50 low in the tank and fill up with xd100.

For cold weather, 5 deg Centigrade and less, xd100 seems to be recommended.

Winterization:

  1. Fully open fast idle lever
  2. Start engine
  3. Wait about 15 seconds until lights go out on speedo
  4. Quickly close fast idle lever
  5. Wait about 15 seconds until lights go out on speedo
  6. Fully open fast idle lever again
  7. The engine now revs up while the warning lights flash, and after a few minutes engine shuts down automatically
  8. Done

Greece 25 years later

Thoughts about Greece July 2015

In 1989 to 1990 I lived ten months on Crete. While this hardly makes me an expert on Greece, some reflections present themselves in the current situation.

This morning I also read about the trial in Thailand in connection with the harrowing murders of two British backpackers, and an image came to mind of what it must be like for the families. They find themselves in a parallel universe where their own ideas about police work, justice, evidence, fair trial etc are suddenly gone, replaced by something similar, but crucially different. What is important “back home”, may be irrelevant “over there”.

And this experience I lived in Greece, a different reality. While I was there, Venus was visible low on the horizon in the morning, very large, shimmering, it seemed to pulsate. It was there day after day. And yet, more than one person spoke of a UFO; people were excited. I found it strange. After all, it was just Venus.

I was part of the black economy, teaching English, while my girlfriend worked in a private school, a “Frontistirio xenon glosson”, where the owner took pride in playing by the book, paying taxes and a proper salary. It was clear to us that this was an exception. My own stay there was illegal, since Norway was not in the EEA at the time, but this was conveniently ignored by the local police, who knew everyone, of course, in the fairly tiny community.

The contrast to northern Europe was quite clear, and it still is.

Seeing Varoufakis, fresh off his motorbike next to Schauble, fresh off his chaffeur-driven Mercedes, is like seeing the grasshopper and the ant. For one, you work to live. For the other, you live to work.

On top of this, Schauble is a descendant of Nazi Germany, whilst Varoufakis is the survivor of the Greek exodus from Anatolia in the early twenties, the brutal and ruthless Nazi occupation, the bloody three-year civil war that followed WWII, and the brutal dictatorship of the colonels. When I walked on Crete in 1990 with my blond hair and blues eyes, old men would invariably challenge me: “Germanos?” “Oxi, Norvigos!”. “Kaló Norvegia!”. In other words, it was better to be Norwegian than German (see also Anogia on this blog).

The point is this: the current events will no doubt look very different from a Greek perspective than they do from ours. Memory runs deep in Greece, and on top of this, basic assumptions about the world are simply different from those of the stereotypical northern European.

Do not forget either that the Greeks are very proud. They regard themselves as immeasurably superior to the Turks, for instance, and as the custodians of a proud heritage of civilization and culture. Not just any culture, but the Hellenic culture, which is the foundation of European culture. Christianity is not a Middle Eastern invention, it springs from Rome and Athens, Athens and Rome.

This pride – however poorly linked to current realities – also informs the Greek reaction to the outside world.

Do “we” owe the Greeks a break? I believe we do.

Tur med R i Nordmarka 2. april

Det ble skitur. Nede i byen er det ti pluss og båtpuss, i marka er det perfekte forhold. Store kontraster.

Nordmarka

Turen startet i garasjen hos R. Her ble mine skøyteski utstyrt med noe som heter riller for første gang, og påført et lag fluor fra en boks med svamp på tuppen. Dette skulle vise seg å gi super glid, også på våte partier. Har aldri hatt så god glid på sugeføre noen gang. Føret var ekstremt vekslende, fra isete og hardt i nordvendte skyggepartier, til ren påskeslaps i solhellingene, men stort sett var det veldig bra, og bildet er tatt noen km sør for Kikut, der var det helt “mega” forhold, som man ser. R gjør et lite hopp til ære for fotografen  – eller mister han balansen? På mye av turen så jeg ellers ryggen – eller rompa  – hans, i og med at han gjerne lå litt foran og passet på at det ikke ble noen dassetur…. men her var et kjærkomment øyeblikk da farten var nede i 0 km/t, ja kanskje endatil lavere.

Hjemturen var preget av sol, netto utforbakke, og at det ble langt mellom kondomdressfantomene, og desto tettere mellom vanlige turgåere, fra fireårsalderen til ca 80. Imponerende. Én ting som slo meg, som har lite erfaring fra denne delen av Nordmarka, er hvor kupert det er. Opp og ned, ned og opp. Drepen for småbarn, og temmelig slitsomt selv for en senesterk atlet som meg. På slutten var det dessuten tre timer siden siste tilførsel av karbohydater – tabbe – og undertegnede lå som en klut i motbakkene. Både slitsomt og flaut. R har tydeligvis en helt annen evne til å dosere ut glukose fra lever og andre gjemmesteder, og gikk jevnt og trutt. Jeg antar i alle fall det, det var litt vanskelig å fokusere og han gikk i ett med granleggene et sted ute i synsranden.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

NPR HER-ID RESH HPR NCRP

*oppdatert juli 2018*

I mitt profesjonelle liv arbeider jeg en del med helserelatert IT. Her kommer jeg over mange begreper som i varierende grad er forstått av alle dem som arbeider innenfor sektoren. Under finner du en kort og forhåpentlig konsis intro til et par av dem.

HER-ID

La oss begynne med HER- “Helsetjenesteenhetsregisteret” het det da det ble kommisjonert rundt 2004. I dag har det det langt mer velklingende navn “Adresseregisteret i NHN” (AR), men den unike ID som alle kommunikasjonsparter får i AR, har av historiske årsaker navnet HER-ID. En HER-ID er kun relevant for kommunikasjon, og da primært for elektronisk kommunikasjon; den peker på en gitt person i en gitt rolle ( i praksis ansettelsesforhold), eller på en tjeneste tilbudt av en organisasjon. AR har nemlig to nivåer – organisasjon på topp, så kommer enten en person (fastlege, typisk) eller en tjeneste (“sosialtjenesten i Verdal”). Konkret betyr det at lege Anne Olsen på Storgata legekontor har en HER-id, f.eks. 235, som unikt identifiserer hennes mottaksadresse for elektronisk kommunikasjon på dette legekontoret. HER-id utdeles fortløpende, så et lite tall betyr at her var man tidlig ute.

Med HER-ID i hånda og tilgang til https://register.nhn.no (som igjen krever at man er på NHN), kan man slå opp Anne og få se hva hennes epost er for meldingsmottak (EDI-mottak) samt få tilgang til hennes PKI-sertifikat med dets offentlige nøkkel. Man kan også få tak i legekontorets PKI-sertifikat og dets offentlige nøkkel, slik at man kan sende krypterte meldinger til henne som vedlegg til epost over NHNs epost-baserte meldingstjeneste.

Ofte omtales HER-ID som om det var en slags personidentifikator. Det er det ikke.

RESH

“Register over enheter i spesialisthelsetjenesten”- RESH er en katalog som også drives av NHN. Her kan alle helseforetak – eller sykehus som vanlige folk nok fortsatt kaller det – registrere sin organisasjonsstruktur og få tildelt en unik ID per organisasjonsenhet. Videre vil hver org-enhet merkes med en kode som sier hva den gjør for noe, basert på  kodeverket “OK 2007” (kjem ikkje på navnet). Når RESH brukes bredt, vil det gi en basis for statistikk, samt ha den fordelen at det eksternaliserer org-identer som ellers kun ville vært interne. Dette kan være nyttig eks. i meldingssammenheng, og er dessuten nødvendig for å slå sammen eks, pasientjournalsystemer på tvers av helseforetak. I meldingssammenheng ville det bety at dersom det i en melding fra eks. OUS stod av avsender var ID=223434343, så ville et oppslag i RESH avsløre at det dreide seg om eks. barnekirurgisk poliklinikk ved Ullevaal (tenkt eksempel). RESH er tatt i bruk på mange helseforetak (HF) i HSØ (Helse Sør-Øst) såvidt jeg vet. Andre steder bruker man internt de DIPS-spesifikke kodene, som da er meningsløse for omverdenen.

HPR-ID – Helsepersonellregisteret

Da jeg var løsningsarkitekt i eResept i 2005, het det SAHF. I dag heter det Sak.no, statens autorisasjonskontor for helsepersonell, og har fortsatt ansvaret for registeret og selvsagt for å tildele autorisasjoner til helsepersonell – ikke bare leger, men fysioterapeuter, sykepleiere, radiografer – det er mange kategorier. Opprinnelig ble det opprettet som et beredskapsregister, slik at staten hadde oversikt over hvem som var leger og dermed kunne kalle dem til tjeneste ved krig og denslags, men anvendelsen av registeret har endret seg kraftig over tid. Registeret har informasjon om eksempelvis spesialisering og forskrivningsrett,  – og selvsagt om autorisasjon har blitt tilbakekalt!

HPR-Nummeret er unikt, syvsifret og personlig, og følger en person hele livet. Merk at en utenlandsk, i alle fall skandinavisk, lege kan søke om autorisasjon i Norge uten å ha jobb i Norge – just in case :-). En danske kan altså ha HPR-nummer, uten å ha norsk fødselsnummer.

HPR-nummeret gir altså hverken mer eller mindre informasjon enn et fødselsnummer, men er oppslagsnøkkel i HPR-registeret, og kan oppgis i ulike sammenhenger – resepter, f.eks. – uten å avsløre legens fødselsnummer. Som et slags moteksempel er HELFOs fastlegeregister basert på legens fødelsnummer. Spør du dette om “hvem er fastlegen til borger med fødselsnummer xxxxxx-yyyyy, får du som svar legens fødselsnummer. HELFO er mest interessert i det økonomiske aspektet ved legers gjøren og laden!

I praksis brukes altså HPR som en form for profesjonell ID, og inngår i eResept, på papirresepter, og på andre rekvisisjoner som lab og røntgen. Den gir en unik peker på en unik lege.

NCRP

Norwegian classification of radiological procedures – NCRP-kodeverket eies av Helsedirektoratet/HELFO og brukes delvis til statistikk, delvis til refusjon. Når en bildediagnostisk undersøkelse (“røntgen”) utføres kan den kodes med en NCRP-kode. HF-et kan da føre statistikk basert på dette, og når det rettes et elektronisk krav til HELFO (for polikliniske undersøkelser), sendes NCRP-koden inn som underlag for kravet. En røntgen av brystkassen – røntgen thorax/toraks, har eksempelvis koden SC0AA … dvs, etter 2016 ca er koden seks-sifret. Alle kodene kan lastes ned fra ehelse.no

NPR

NPR er Norsk pasientregister, og drives av Helsedirektoratet. Hovedformålet er finansiering og statisikk i spesialisthelsetjenesten (SPHT), dvs det vi kaller “sykehus” og “psykiatriske sykehus”, samt en del andre enheter, som distriktspsykiatrisk (DPS) og annet. Når du blir behandlet av SPHT, sendes det krav til Helsedirektoratet i form av NPR-koding. Disse kodene gir opphav til statistikk, til finansiering (stykkpris) til helseforetaket, og brukes også av andre registre som Kreftregisteret for å sjekke at man har fått innrapportert alle kreft-tilfeller.

NPR-ID

NPR er i dag personidentifiserbart, og all rapportering gjøres på en persons fødselsnummer. Da NPR ble opprettet, var det “anonymt” og hvert helseforetak rapporterte inn på et løpenummer som var unikt for en person på ett foretak. Så et gitt individ – “Ole Pettersen Knutsson” – kunne ha to ulike NPR-ID på to helseforetak. Ved lovendring for ca 10 år siden ble dette endret, og NPR-ID er ikke lenger i bruk.

Monrad Mosberg og jeg

Jeg ble kjent med Mosberg som han kalles på Sandøya der han bor før han egentlig ble berømt. Det føles i alle fall sånn. Lenge før han var med å minnes D-dagen sammen med kongen og andre overlevende, lenge før han kastet blomster på havet der “KNM Svenner” ligger i den Engelske kanal. Men jeg kjente historien til “Svenner” da jeg traff ham første gang. Det var ikke mange fjortenåringer som kunne hevde det den gangen – og neppe noen overhodet i dag.

Den beste måten å bli kjent med en krigshelt på er å la det skje av seg selv – og mens jeg skriver disse ordene slår det meg at jeg ikke vet hvordan han kom seg vekk fra det okkuperte Norge og ble en del av den norske marine med base i England, en marine som hadde ubåter (bl.a. “KNM Ula”, som gikk tapt til en mine), MTB-er og altså jagere – “Stord” med kaptein Skule Storheil som var med i Nordkapp-slaget der Scharnhorst ble senket, og “KNM Svenner”, Mosbergs fartøy som var ett av de svært få fartøy som ble senket på D-dagen. 6. juni 1944. Men altså – man ligger bare på Hans Petters marina dag etter dag og ser på båtene og jentene og drikker sin første Cola Light når den kommer på markedet; man bidrar med å sjaue bruskasser og hjelper folk å fylle bensin. Så en dag kommer en skøyte som er rustet som reketråler, og jeg husker ikke navnet på tråleren din, Mosberg. Det tar lang tid å fylle diesel på en skøyte, lang nok tid for en pratsom bergenser på 14 til å prate hull i forsvaret til en rekefisker på snaue seksti, og da skøyta gikk til Kilen, var jeg med. Og fikk avtale om å bli med på reketokt – kan det ha vært morgenen etter?

Vi var ute tre ganger sammen, og den første var den beste. Siden hadde vi henholdsvis rep i propellen og hull i trålen – det er ikke noe å berette om. Men denne morgenen var det sol og havblikk. Ringeklokken durte klokken fire, og med ullgenser og min oransje redningsvest, den jeg også brukte når jeg var ute og hang med Bærumsbermen om kveldene med mammas sekshester, gikk jeg groggy bortover veien til Kilen, og gikk ombord i reketråleren til Mosberg.

Vi gikk ut gapet, gapet mellom Fugløya og Sandøya, og rett til havs. Mye lenger ut enn jeg ante. Der ute, i alle fall en halv times gange ut, så langt at Sandøya er en stripe i horisonten, ligger en dyp renne som følger land. Mosberg navigerte med ekkolodd og landemerker, trålen ble satt, skuta duvet. Jeg la meg på en liten benk akter i styrehuset og sov. Mosberg styrte. På VHF-en holdt han en slags samtale i gang med en annen trålskipper. Det var en selsom dialog. Mest mumling og fullstendig intetsigende fraser. En måte å være sammen på – det viktige var samværet, ikke at man sa noe nytt eller overraskende. Eller dypsindig eller personlig. Bare en jevn strøm av små lyder – her er jeg. Der er du. Vi er sammen i vår ensomhet her ute på havet.

Mosberg vekket meg da trålen skulle opp. Tråldørene kom til overflaten og ble vinsjet på plass og surret. Så trålposen. Ikke alt for mange maneter, og i bunnen – en stor haug med reker. Nå ser jeg dem for mitt indre blikk som røde, men det er bare tull, de må ha vært grå. Men ikke lenge! På dekk hadde Mosberg en tønne med en brenner under, og den var full av kokende vann, så rekene ble kokt – levende! Snart stod vi mot land med nykokte reker, vi gikk inn til Klåholmen og ble møtt av kjøpelystne sommergjester; solen skinte. Jeg hadde matpakke og “likte ikke reker”. Jeg husker rekene som små – og sannsynligvis var de vanvittig gode. De hadde vært i havet inntil for en time siden.

Mosberg forekom meg en eldre herre – og det var han jo, på sett og vis; dette var i 1981 og han ble født 11. februar 1918 i følge Wikipedia. Perspektivet på alder endrer seg jo, men ett er sikkert – nå er han en eldre herre! 97 om noen ganske få dager. Det er bare å gratulere!

Mosbergs tråler ble kondemnert som del av en styrt reduksjon i fiskeflåten; den ligger i en dypvannsrenne ved Risør. Mange tusen kilometer unna ligger “Svenner” med et hull i skroget etter en torpedo fra en tysk E-boot, avfyrt gjennom morgentåken mot en tett klynge av mørke skrog. Det dramaet forteller Mosberg om her – han snakket ikke gjerne om det den gangen heller – i alle fall ikke til en veslevoksen nysgjerriper fra Bergen.