Denne teksten er i sin helhet skrevet av Bjørn Einar Sakseid for en internavis i Computas, da selskapet hadde kontoradresse Leif Tronstads plass i Sandvika. Jeg tok vare på den, og legger den herved ut.

Leif Tronstads plass er et kjent navn for alle Computasere, men det viser seg at bak navnet skjuler det seg noe langt mer enn et sted i Sandvika. Vår medarbeider Harald Moseby har tidligere jobbet i Veritas sammen med en Leif Tronstad. Denne Leif Tronstad er sønnen til mannen med samme navn som plassen er oppkalt etter. Computasavisen var så heldig å få avtalt et møte med Leif Tronstad jr. hjemme hos ham i Fridjof Nansens vei nær Polhøgda. Inne i stua blir vi først vist flere meter med bokhylleplass om Leif Tronstads berømte far med samme navn. Computas-avisa skjønner at det blir mange og spennende ting som man her kan ta fatt i. Leif Tronstad jr, er utdannet fra NTH har bl.a jobbet 5 år i Veritas og har siden 1983 jobbet i Norsk Hydro. ”Leif Tronstad, hvem var din far Leif Tronstad?” ”Du har vitenskapsmannen og idrettsmannen og du har den aktive motstandsmann og organisator , og så har du mennesket bak. Fra 9. April 1940 var Leif Tronstad med i motstandsarbeidet og dro umiddelbart opp fra Trondheim til Kongsvold og Hjerkinn og bedrev aktivt arbeid i motstandsbevegelsen inntil han rømte i 1941. I London var han en nøkkelperson i organiseringen derfra, før han høsten 1944 returnerte til Norge, og var da defacto leder for Forsvarets Overkommando 4 som ledet industri- og skips-sabotasjer. Under krigen startet Leif Tronstad tidlig med motstandsarbeid, måtte rømme til London, og satt der bl.a.i de alliertes ”Target Committee” hvor de allierte bestemte hvilke mål som skulle bombes. Hans største fortjeneste var at han fikk forpurret en omfattende bombing av norsk industri. Amerikanerne særlig ville gjerne bombe Norsk Industri, men han fikk hindret dette. Leif Tronstad er født i 1903 og oppvokst i Løkkeåsen ved siden av Engervannet . Han gjorde det bra som idrettsmann, var med i ”Grane” og hadde norgesrekorden på 1500 meter i flere år. I 1931 ble Leif Tronstad professor i Uorganisk Kjemi. Han tok doktorgraden i 1928 på korrosjon, og studerte både i Cambridge, Stockholm og Keiser Wilhelms Institutt i Berlin i begynnelsen av 30-årene. Der ble han kjent med mange i de engelske og tyske akademiske miljøer. Bl.a. mange av de tyskerne som drev på den tyske kjerneforskningen. Det var disse kontaktene som gjorde at Leif Tronstad hadde et helt unikt spionnett. Leif Tronstad var bl.a. med på å bestemme at Niels Bohr skulle smugles ut av Danmark. En historie om NB under krigen er at han var så verdifull også for fienden at han på en flytur over fra Sverige til England ble plassert over bombeluka på en Moskito slik at piloten kunne slippe han ut hvis noe skjedde slik at han hvertfall ikke havnet i fiendens hender. LT holdt foredrag på radio på slutten av tredvetallet om norsk atomenergis muligheter. Han kjente bl.a. Rutherford, en av atomfysikkens grunnleggere, og mange andre engelske forskere. En han jobbet veldig nært med var sjefen for den Skandinaviske avdelingen i London, John Spencer Wilson som senere var verdens speiderleder rett etter grunnleggeren av denne bevegelsen, Baden-Powell. Leif Tronstad hadde en veldig høy stjerne i de alliertes, ikke bare det engelske, men også det amerikanske, militære establishment. Det var forresten Leif Tronstad som startet Forsvarets Forskningsinstitutt . Det begynte som Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg. FOTU- der han var formann helt fra det ble startet til han reiste til Norge igjen. Så gikk det over til Forsvarets Forskningsinstitutt FFI. Først ble IFA (Institutt for Atomenergi) skilt ut fra FFI. Senere skiftet IFA navn til IFE (Institutt for Energi Teknikk). Leif Tronstads plass fikk sitt navn av kommunestyret like etter krigen, og det ble reist en bauta laget av Fritz Rød etter initiativ fra Sandvika Rotary-klubb. På bautaen ser man på den ene siden fisjon og på den andre siden vannfall. Hjemme hos Leif Tronstad jr. har de en liten replika av bautaen. Det finnes også en Leif Tronstads vei i Trondheim, så er det en vei oppkalt etter ham i Rjukan og han får nå oppkalt et auditorium etter seg på Oslo Tekniske Høgskole.” ”Har du selv noen minner fra Krigen, Leif Tronstad jr”? ”Jeg husker godt da min far flyktet selv om jeg selv da bare var 4 år. Jeg kan også huske at et et alliert fly ble skutt ned i Engervannet av to tyske fly i 1944. Det flyet ble hevet for ca. 5 år siden.” [schoutbynacht: dette var en Mosquito som hadde bombet Victoria Terrasse, 25/9. desember 1942. Pilot og navigatør het Carter og Young, begge ble drept, og ligger på Vår Frelsers gravlund i Oslo] Tronstad var initiativtaker og hjernen bak tungtvannsaksjonen. Han ville selv være leder av aksjonen, men var selvfølgelig ansett for å være så viktig at dette ikke ble godtatt på aller høyeste norske – og alliert nivå. Leif Tronstad jr. viser oss en bok av Jomar Brun som var en kollega og beundrer av Leif Tronstad . Leif Tronstad var en meget sentral person i Norges og de alliertes strategi i kampen mot at tyskerne skulle kunne bruke tungtvann fra Norge til potensielt å lage atomvåpen. På slutten av krigen deltok han fatalt nok selv i aksjoner på norsk jord. Fra denne boken Jomar Brun ”Brennpunkt Vemork” 1985 Univeritetsforlaget kap. 13: kan man lese: ”I mai 1944 henvendte Tronstad seg til de norske og britiske myndigheter med forslag om å sende en ekspedisjon til Norge for å beskytte norske kraftstasjoner og industri mot eventuell tysk ødeleggelse før nederlaget. Det var i første rekke Norsk Hydros kraftstasjoner og fabrikker, og Nore kraftanlegg, han tenkte på. Det forelå opplysninger om at tyskerne planla å ødelegge disse anleggene før eventuell tilbaketrekking fra Norge. Etter Tronstads forslag skulle ekspedisjonspartet fortrinnsvis ha mannskap som hadde vært med på tidligere aksjoner i Norge.Han foreslo seg selv som leder for ekspedisjonen og daværende løytmant Jens Anton Poulsson som nestkommanderende. Etter anbefaling fra oberst Wilson (SOE) gikk de norske og brtitiske myndightere med på å sende en ekspedisjon. Man hadde store betenkeligheter ved å tillate Tronstad personlig å delta i ekspedisjonen. Man mente at hans liv var altfor verdifullt for Norge til at man kunne tillate at det ble satt på spill. Forfatteren advarte ham på det sterkeste. Tronstad var imidlertid fast besluttet på selv å være leder av ekspedisjonen. I løpet av sommeren gjennomgik han og de 8 mann han hadde valgt ut, hard militær trening, og dessuten kurs med sikte på industribeskyttelse. ”Sunshine” ble valgt som dekknavn for aksjonen man planla. Den skulle i første omgang ta sikte på å forsterke og bygge ut de Milorg-avdelinger som allerede fantes i øvre Telemark, med instruktører, spesialister, våpen, og utstyr fra England. En betydelig del av Milorgs folk var arbeidere og funksjonærer ved de berørte industrianlegg. ” ”De geografiske grensene for den planlagte operasjon ”Sunshine” ble fastsatt av Tronstad og medarbeidere i samråd med Milorg.-sjefen i Norge, Jens Chr. Hauge, som i 1944 var en tur over i London. Tronstad og hans mannskap på 8 ble ”droppet” fra fly ved Ugleflåt på Hardangervidda den 5. Oktober 1944. De kom hutig i forbindelse med kontaktene i distriktet, blant dem også Linge-karen Einar Skinnarland, som hadde oppholdt seg i fjellet helt siden påsken 1942, først som viktig observatør og senere som radiooperatør. Hovedkvarteret for Tronstad ble Skinnarlands hytte ved Skriubotn i Hamrefjell. Denne hytta var tidligere laget av Skinnarland og Knut Haukelid. Den lå utilgjengelig til. Sammen med Tronstad i hovedkvarteret var oftest Skinnarland, Syverstad og Nordman Lind. Ellers var hjemmefrontkarene Konrad Yri og Jon Landsverk ofte på besøk i hytta. Det var en lykkelig Tronstad som arbeidet i Norge vinteren 1944-45. Han var i glimrende form, full av virkeslyst og utålmodighet. Hele organisasjonen fra øverst til nederst var preget av et usedvanlig samhold og kameratskap. Og han kunne nå se frem til Norges frigjøring om kort tid. Det ble etablert kontakt med Milorg-sjefen på Rjukan, Thor Viten. Tronstad og Poulsson hadde på Haug gård i Rauland møte med Viten og med Hydro-folkene overingeniør Gruner Løken, Vemork-ingeniøren Kjell Nielsen og ingeniør Rolf Sørlie og orienterte dem om ”Sunshine” –planen. Sørlie hadde etter fergeaksjonen gått i dekning og senere oppholdt seg i Sverige. i november 1944 var han blitt beordret tilbake og ble overdratt ledelsen av ”B-vernet” på Rjukan, dvs. Den seksjonen som skulle ta seg av de interne beskyttelsestiltak i fabrikken. En lignende oppgave fikk Kjell Nielsen og ingeniør Johan Conradi på Vemork. Videre hadde Poulsson og Viten et møte med nestkommanderende ved Rjukan Salpeterfabrikker, overingeniør A. Enger, som ble satt inn i planene og som erklærte seg villig til å se gjennom fingrene på den ”illegale” virksomheten ved Hydros anlegg. Tronstad tok også den risiko med å foreta en rundreise i sitt distrikt. Han kom bl.a. til Kongsberg, der han den 2. Mars hadde møte med FO4-sjefen, oberstløytnant Øen, som var kommet en tur til Norge, og Milorg-sjefen J. Chr. Hauge. Han møtte også direktør Meinich-Olsen fra Hydros hovedkontor. Dette var på Bolkesjø. Turen, som foregikk i Hydros bil med Hydros sjåfør Backe-Svendsen ved rattet, forløp ikke helt uten dramatikk. På veien ble de stoppet av en skummelt utseende bevæpnet mann. Tronstad og hans ledsager grep etter pistolene sine. Så opplyste mannen at han var lensmannen i Gransherrad på jakt etter ”Rottenikken”, og spurte om de hadde sett noe til ham. ”Nei det har vi ikke,” sa Backe-Svendsen, og la til:”Vi trodde at dere var Rottenikken.” Så kjørte han videre med en fornærmet lensmann stående i veien. Rottenikken var en ettersøkt voldsmann. Men dette var siste gang Trondstad hadde ”flaks.”… …”Allerede i februar 1945 var alle avdelinger i distriktet klar til aksjon hvis det skulle vise seg nødvendig. Inne i Hydros fabrikker og kraftstasjoner var det oppstått små selvstendige grupper av arbeidere og ingeniører som hadde ordre om å gå til aksjon straks tyskerne viste tegn til å sette i gang ødeleggelser. Denne virksomheten hadde hele tiden kunne foregå uten at tyskerne la noen særlige hindringer i veien. Etterhvert begynte imidlertid situasjonen å bli vanskelig. Sunshine mottok på kort tid 6 vellykte ”slipp” fra Storbritannia. Ett feilslipp ble tatt vare på av bygdefolk, men et havnet uheldigvis midt i Neslandsgrend. Også en billast med ammunisjon falt i tyskernes hender. Tyske patruljer var sendt til fjells og ble stadig vanskeligere å unngå. Blant bygdefolk var enkelte opplysninger om organisasjonen sivet ut, men det så ikke ut til at fienden hadde særlige konkrete meldinger å hode seg til. Alvorlig fare ble det først da lensmannen i Rauland, som var en nazist, fikk nyss i noe av det som foregikk. Det var grunn til å frykte at han ville melde det til Gestapo. Sersjant Gunnar Syverstad, som deltok som instruktør i den praktiske voksenopplæringen i fjellet, fikk høre at virksomheten stod i fare for å bli oppdaget, og gikk på eget initiatv sivilkledt hjem til lensmannen, Torgeir Lognvik, og truet ham om å tie stille dersom han oppdaget noe mistenkelig. Han måtte heller ikke fortelle noen om Syverstads besøk. Syverstad lovte at hjemmefronten ville beskytte lensmannen mot vold fra sambygdingenes side når kapitulasjonen kom, dersom han hodt seg i ro. Dette lovte lensmannen. Hjemmefrontgruppen fikk imidlertid ca. 14 dager senere rapport om at lensmannen likevel hadde fortalt om Syverstads besøk til nazsten Kåre Kvevik under et besøk denne hadde hatt hjemme hos lensmannen. Kvevik var ansatt ved Ortskommandantur Rjukan, og man fryktet for at han hadde slarvet videre om lensmannens opplysning. Under rettsaken etter krigen benektet han dette. Det ble under vitneavhøringen brakt på det rene at lensmannen også hadde fortalt sin kone og presten i Rauland, Odd Godal, om Syverstads besøk. Godal hadde oppfordret lensmannen til å tie stille. En av dagene etter ble det snappet opp en telefonsamtale mellom lensmannen og en SS-offiser på Rjukan. Denne ble bedt om å komme til Rauland til konferanse. Norske SS-tropper viste påfallende interesse for området rundt Møsvann, og man fryktet for en razzia. Den 10.mars besluttet så Skinnarland, Syverstad og hjemefrontmannen Jon Landsverk å bortføre lensmannen og føre ham til en HS-leir i Vinje. Om morgenen den 11.mars gikk Landsverk til lensmannen og fortalte at han hadde oppdaget noen matvarer som var stjålet fra en butikk i Rauland og spurte om lensmannen ville bli med og se på sakene. De drog av sted på ski. Et stykke fra lensmannsgården ble de møtt av Skinnarland og Syverstad. Da lensmannen ante uråd og ville flykte, skjøt Syverstad av et varselskudd med sin colt. Lensmannen ble så tatt med til Syrebekkstøylen, der Syverstad og Landsverk holdt vakt over ham, mens Skinnarland fikk for å orientere Tronstad, som da var på Haug gård. Tronstad var først i tvil om han skulle forhøre lennsmannen selv, men besluttet seg så til dette, for å pumpe ham for opplysninger om NS-aktiviteten i distriktet. Om lensmannen skulle likvideres eller interneres i fjellet for resten av krigen, ville Tronstad først ta standpunkt til etter å hå forhørt ham. Sammen med Sveinung Landsverk (bror av Jon L.) drog han så til Syrebekkstøylen. Her fikk lensmannen lov til å skrive et brev til sin kone for å berolige henne, der han sa at han var gått i dekning. Sveinung Landsverk fikk i oppdrag å gå med brevet og postlegge det. Tilbake i støylen var da Torgeir Lognvik, Jon Landsverk, Tronstad og Syverstad. Støylen bestod av et ytre rom , nærmest et vindfang, og et indre rom på ca. 15 m2 med peis og et lite vindu. Romet var halvmørkt, da vinduet delvis var dekket med skodder og det bare var svak ild på peisen. Detaljene i det drama som fulgte, blir vel aldri hundre prosent oppklart, særlig fordi alt foregikk så raskt og i halvmørke. Men etter rettssaken, som fant sted i september 1947, kan saken ansees som oppklart. Rettsaken ble slått stort opp i pressen, og Syrebekkdramaet er også behandlet i etterkrigens krigslitteratur. Jeg skal her forsøke å gi et kort resyme av hendelsesforløpet, basert på det som foreligger av materiale: Lensmannens noe eldre bror Johan Lognvik hadde vært på besøk i lensmannsgården da Jon Landsverk kom og fikk med seg lensmannen. Han syntes det var mistenkelig at broren ble så lenge borte. Han lette først ved elven, for å se om han var gått gjennom isen, men fant ingen tegn til det. Han rådførte seg så med sin svigerinne fru Lognvik, som også begynte å bli engstelig og som fortalte ham om Syverstads tidligere besøk og trussel, og at hennes mann hadde fortalt Kvevik om dette. Han besluttet å fortsette letingen etter broren. Han sa til svigerinnen at han ikke ville gå uten våpen, og med seg tok han brorens tønnerevolver, der var det fem skudd. Han fant skispor, og fulgte dem til Syrebekkstøylen. Der stod det fire par ski utenfor, og han kjente igjen det ene paret som brorens. Døren til det ytre rommet var åpen og han listet seg stille inn. Så spente han revolveren, skjøv opp døren til det indre rom og ropte: ”Opp med hendene” Syverstad stod da ved peisen ca. 2 meter unna, og bak ham Jon Landsverk. Lensmannen satt på en benk midt i rommet. Tronstad, i majoruniform, var lenger unna i venstre hjørne av rommet. Han hadde reist seg, idet det hørtes lyd fra det ytre rommet, men antakelig kan han ha trodd at det var Sveinung Landsverk som kom tilbake. Som nevnt var rommet halvmørkt. Tronstad fikk så vidt spurt:”Hvem er det?”, så skjøt Johan Lognvik raskt to skudd, det ene mot Tronstad uten å treffe, det andre mot Syverstad og Landsverk. Det traff Syverstad i pannen. Idet Syverstad falt, veltet han i fallet Jon Landsverk med seg over ende på gulvet, der denne ikke fkk summet seg før det neste hendte – nær sagt med lynets hastighet. Tronstad hadde ikke mistet fatningen, men gikk – våpenløs –øyeblikkelig til angrep på drapsmannen. Denne retter revolveren mot Tronstad som får slått hånden hans til side slik at skuddet gikk i veggen. Under ”brytekampen” som nå fulgte, der motstanderne kom ut i det ytre rom, var det Tronstad – sterk og veltrenet som han var – som fikk overtaket og veltet Johans Lognvik over på gulvet. Han får vridd armen på Johan, slik at det fjerde skuddet denne fyrer går i taket.I dette øyeblikk hadde Trondstad situasjonen i sin hånd. Det som avgjorde kampen, var at lensmannen raskt kom broren til hjelp. Han trev en karabin som stod ved hytteveggen og tilføyet Tronstad et slag med geværkolben. Dette slaget var neppe drepende, men må delvis ha lammet Tronstad, slik at Johan Lognvik fikk avfyrt sitt femte skudd, som gikk gjennom hodet på Tronstad. Under rettsaken var det en del tvil om dette skuddet var avfyrt før eller etter lensmannen kolbeslag, men det ble ansett for sannsynlig at det skjedde etter slaget. Etter skuddet styrtet Torgeir og Johan Lognvik i panikk ut av hytta, uten tanke på hvordan det var gått med de to i innerrommet. Av disse var Syverstad ennå så vidt i live. Jon Landsverk var uskadd, men lå halvveis i sjokk på gulvet. Det var som nevnt halvmørkt, og fra sin liggende stilling hadde han gjennom den halvåpne døren til ytterrommet bare så vidt kunne skimte kampen der og at lensmannen grep inn. Han hadde pistol innenfor forsvinningsdrakten, men at han ikke fikk summet seg og kom til hjelp, skyldes nok vesentlig at alt skjedde så raskt – i løpet av sekunder. Straks etter at brødrene var flyktet, undersøkte han de to som var skutt. Han fant Tronstad var død, men at Syvertstad ennå så vidt var i live. Han skyndte seg så av sted til Einar Skinnarland og fortalte hva som var hendt. Skinnarland og Landsverk skyndte seg til støylen og fant at Syverstad var døende. Han døde like etter at de kom. De fjernet papirer og diverse kompromitterende gjenstander fra de to døde og drog dem på skikjelke til et vann noen kilometer unna, hogg hull i isen og senket dem ned. Alle kontakter ble så varslet om å gå i dekning. Torgeir Lognvik varslet tyskerne, og de fant sporene etter skikjelken og likene under isen. En politibetjent fra Notodden, som hadde fulgt med, tok bilde av de to døde. Likene ble deretter brent. Etter dette gikk Lognvik-brødrene alltid med våpen på seg, og det ble satt tysk vakt på lensmanngården. Etter dramaet i Syrebekkstøylen var situasjonen med et blitt meget alvorlig. Forbitrelsen blant hemmestyrkene var stor, og tyske tropper var begynt å komme til Rauland. Milorg.gruppen var mobilisert, og 40 mann samlet seg i Arabygdi, øverst i Rauland, men bare noen kilometer unna de tyske troppene. Einar Skinnarland så det som helt nødvendig å få Milorg-karene til å unngå sammenstøt med tyskerne, og bad troppssjefen Bjørn Gardsjord om å ta kontakt med kaptein Knut Haukelid, sjefen for D.18, som var nabodistriktet til Sunshine-området. Haukelid hadde drevet en meget intens våpenopplærings – og treningsvirksomhet i sitt distrikt. Hele troppen ble hentet av Haukelid og hans folk og ført i sikkerhet. Det var en imponerende bedrift av Haukelid og hans folk å hente troppen i sikkerhet nærmst for nesen på tyskerne. Kamphandling på det daværende tidspunkt ville bare ført til nederlag, sammenbrudd av Sunshine og ulykker for befolkningen. I løpet av relativt kort tid lyktes det Poulsson, som Tronstads etterfølger, å få kontroll over situasjonen i Sunshine-distriktet.Thor Viten hadde da ledelsen i Rjukan-avsnittet Instruksjonsarbeidet fortsatte i alle avsnitt. Våpen og annet utstyr ble lsuppet ned i store mengder. På slutten av krigen hadde distriktet et reservelager for ca. 2000 mann. Da tyskernes kapitulasjon kom, kunne Sunshine-gruppene overta uten at det kom til motstand eller ødeleggelse fra tyskernes side. Syrebekktragedien fikk imidlertid et sørgelig eterspill: da troppssjefen Bjørn Gardsjord sammen med et par mann kom for å arrestere Johans Lognvik, var han i arbeid på marken sammen med sin 79-årige far. Johans ville først ikke la seg pågripe, og slo fra seg med armene. Da trakk 79-åringen kniv og løp frem for å hjelpe sønnen. Gardjord skjøt raskt etter hånden med kniven, men skuddene gik feil og rammet gamlingen i magen. Det var dødelig. Johans ble så ført til varetektsfengsel, der han satt i 864 dager inntil rettsaken kom i sptember 1947. Etter rettssaken, som foregikk etter tidligere pilitiundersøkelser med foreløpige vitneavhøringer, åstedsbefaring, uttalelse fra de våpenkyndige ekperter, uttalelse fra de psykiatriske sakkyndige, og vitneutsagn fra et stort antall innkalte vitner, falt lagrettens dom: For Johans Lognvik: 10 års fengsel, fratrukket 864 dager i varetektsfebgsel, og sikring i 10 år. For Torgeir Lognvik: 5 års fengsel.” ”Det var en desperat mann, bare fylt av tanken på å redde broren, som drepte Syverstad og Tronstad. Tanken på at broren var i alvorlig livsfare, var utvilsomt reell, slik situasjonen fortonet seg for drapsmannen. En må vel kunne si at under slike lovløse forhold som rådet dengang, ville enhver modig mann handlet som Johans Lognvik, når det gjaldt å redde sin bror. Dobbelt tragisk er det at broren neppe var i umiddelbar livsfare. At Tronstad hadde fått overtaket, må også ansees som en naturlig reaksjon. Han anførte til sitt forsvar at han ikke hadde benyttet anledningen han hadde til å ”knerte” ned Jon Landsverk, for dermed å eliminere det eneste vitnet. Likene av Tronstad og Syverstad ble som nevnt funnet av tyskerne og etter fotografert og brent. Ved Syrebekkstøylen reiste hjemmestyrkene etter krigen en stor bautastein med innskriften: Leif Tronstad Gunnar Syverstad 11 .mars 1945 Seterbua er nå brent ned. Den var liten og lav. En må bøye nakken for å komme inn. Den var medtatt av vær og elde, men lå vakkert til med fri utsikt til Møsvatn og høyfjellene omkring.” CX-blekka får også lov til å se tre artikler av Leif Tronstads sekretær i London, Gerd Vold Hurum: I en tale hun holdt hos en middag hos Trontads enke og barn sier hun bl.a.: ”Tronstad var en fantastisk sjef å ha. Jeg husker ham bare i godt humør, alltid positiv. Det hendte jo mye trist, så selvsagt så jeg ham alvorlig, men aldri sur. Han plystret ofte og alltid den samme melodien: ”You are the sunshine, my only sunshine”, og da tenkte jeg alltid: ”Nå tenker han på sin kone”. Jeg er nok den eneste som har reflektert over at dette nok er bakgrunnen for at han kalte sin operasjon ”Sunshine”. I en betraktning etter gjennomlesning av Leif Tronstads dagbøker for perioden september 1941 –mars 1945 skriver hun: ”Vi møter her en som ikke bare elsker sitt land, men som har en medfølelse overfor andres lidelser som er enestående. For det kunne vært enkelt for ham: helt naturlig kunde han ha glidd inn i det akademiske miljø i England og fortsatt sin vitenskapelige løpebane der. Men Tronstads samvittighet viste ham bare ett mål: Å få Norge fritt med alle tenkelige midler. ” Leif Tronstad viser oss også sin fars dagbøker fra krigen. Disse er i seg selv viktige historiske dokumenter fra den andre verdenskrig. Etter dette besøket hos Leif Tronstads sønn er det med en ny følelse man går over Leif Tronstads plass på vei til LTP6.

This summer I started reading the horrific “The Boy” by Dan Porat, about the liquidation of the ghetto in Warszaw. It traces the story of three Germans that take part in the liquidation, and of a number of Jews that survive it. It is interesting by the way to see how the Nazi movement turned the social structures in Germany upside down – by joining the Party, someone from a poor and hounded background could take out their revenge on those that held them down before. The most prominent Nazi in the story is a man called Stroop, who compiles a report in triplicate to document his “achievement” as the main executor to of the ghetto – one copy is in the National Archives in Washington DC. In it he details the liquidation of 65.000 Jews, complete with pictures, including the famous one of the little boy with his hands in the air.

In a flash, while reading, I thought – this is why the Jews (of Israel) will never again place themselves at the mercy of others. This is why they have fought tooth and claw to create a safe haven. Since then I have thought about that again, and it is clear that many Jews are doing precisely that, by living in e.g the USA, France and for that matter, Norway. Probably the most dangerous place in the world to be a Jew today, is Israel.

Then the bombs started raining on Gaza (again), and my old devil turned up on my shoulder – why is the life of a Palestinian civilian less worth than say the life of a Jew in Warszaw? The suffering of the Jews was beyond adjectives. Yes. I knew that already, by the way. But why then are they killing people indiscriminately in Gaza, using the latest, most hideous weaponry (white phosphorous?), and shooting children with sniper rifles? It made me feel sick, and I just lost all desire to read Porat´s book.

Some years ago during the second Intifada, the spokesman for the Israeli embassy in Norway, presumably not speaking on behalf of the one million Palestinians in Israel, explained why it was perfectly OK to shoot dead children armed with rocks. I really struggle not to put into words analogies between this and the worst regimes the world has seen.

In my view, Israel is desecrating the memory of those that died in name of their Jewishness, and its moral position is utterly empty.

Minsten kjørte baklengs inn i et tre og vi fikk fire dager på Ullevål i julen, inkludert ambulansetur fra Bærum til akuttmottaket der jeg fikk strålefrakk og orkesterplass til akutt-teamets behandling av min egen sønn. Samme sted som hardt sårede fra Utøya og talløse trafikk-ulykker har ligget, med den samme profesjonalitet og tilgang på det ypperste av akuttmedisin verden kan tilby. Ja, jeg tenkte på det der jeg stod. Minsten så seg rundt og klaget over nakkekragen, han ble sjekket fra tå til topp, et nytt røntgen av ryggen var negativt – videre til barneintensiv.

CT viste en liten fraktur i skallen og mikroblødninger subduralt- kraftig hjernerystelse. Så satt vi der med oksygenmetningsmåler og pulsmåler, og intravenøst drypp av saltvann, og en gutt som var bevisst og svarte på tilsnakk, men som ikke hadde det bra. Timene gikk sakte, verden blir nullstilt. Inntrykkene da var sterke, gråten satt løst, fremtiden var uviss. Allerede nå er inntrykkene svekket. Vi er hjemme, han har det bra, bildene av han som ler og tøyser har lagt seg over bildene av ham med halvåpne øyne eller bøyd over spyposen. Men der og da var det intenst, og minuttene gikk sakte sakte sakte. I ettertid tenker jeg at han neppe var i livsfare, men det opplevdes jo slik mellom røntgen og oksygenmålinger og stadige tester av pupillrefleks. Alt man trenger for å drive nevrologi er visst en liten lommelykt man stikker i ansiktet på folk – som sagt, oppbudet av traumeteam, ortopeder og nevrokirurger gir jo inntrykk av at her kan man vente seg det verste. Heldigvis kan leger av i dag snakke, og vi fikk bo hos ham begge to, ikke minst takket være juleferien på avdelingen, omgitt av proffe, omsorgsfulle sykepleiere og med en daglig visitt av en av nevrokirurgene som hadde vakt i jula. Når det først skulle gå galt kunne det ikke gått bedre, og alle lokaliseringsdebatter og alle bilder av fortvilte foreldre på Gaza og i Syria kom veltende inn i bevisstheten. Så små vi er, så hjelpeløse, så prisgitt krefter som er større enn oss. Tenk å kunne legge alt i hendene på forsynet, på den allmektige himmelens og jordens skaper. Men den tid er forbi.

Jeg fikk lest litt. Da jeg var tolv leste jeg Per Hysing-Dahls “Vinger over Europa” om hans egne krigsopplevelser, utgitt 17 år etter krigens slutt – i 1962. Jeg kjøpte den antikvarisk til jul til meg selv. PHD fløy i en spesialskvadron som kun drev med slipp av agenter og materiell over Norge og kontinentet, og han hadde også en tur bak stikka i en Westland Lysander som landet på jorder i Frankrike og plukket opp agenter og andre som var i fare. De fløy i måneskinn og navigerte langs elver og kanaler i lav høyde, og fant jorder midt inne i Frankrike. Lysanderen hadde 900 HK (det er mye i et lite, lett fly med stort vingeareal) og kunne ta av på en femøring. PHD fløy mange tokt over Norge i elendig vær og i godt vær, og slapp flyveblader over Bergen 8. mai 1945 i strålende vær; det må ha vært en helt vanvittig opplevelse, ikke bare fordi han var bergenser.

Han skriver saklig. Dramatikken ligger i stoffet. Egen frykt og angst skriver han ikke om, heller ikke om egen motivasjon. Han er mest personlig når han snakker om sitt crew og om samholdet i RAF, og om polakkenes skjebne – oppreisningen i Warszawa får et eget kapittel. Polske royalister, ledet fra London, tok over Warszawa  august 1944 da Stalin stod noen få mil vest for byen. De regnet med at Stalin ville rykke fram og befri dem fra nazistene. I stedet lot Stalin Hitler få tid til å nedkjempe dem til siste mann, og legge byen i grus i samme slengen. Så rykket Stalin inn da det hele var over.

Ideologisk ligger boka på linje med alt jeg leste om andre verdenskrig før bøkene om østfronten av blant annet Beevor. Først da forstod jeg at det var i øst det virkelige slaget stod. Myten om Battle of Britain er også med her – sånn sett fremstår boken i dag som noe naiv, i alle fall når man har lest nettopp Beevor og dessuten en grundig bok om Battle of Britain som plukker myten fra hverandre. Det var aldri noen reell fare for invasjon våren 1940, og den ville heller aldri ha lyktes, grunnet britenes Home Fleet. Men det er en annen bok (Most dangerous enemy, av Stephen Bungay).

Shlomo Sand er en jødisk (eller eks-jødisk) historiker spesialisert i nasjonalisme. Han har skrevet flere bøker om Israel/jødedommen. Nå i julen leste jeg “hvordan jeg sluttet å være jøde”, og deler av “The invention of the Jewish people” som jeg stort sett har lest i sin helhet tidligere. Den er tung lesning, mens “hvordan jeg sluttet å være jøde” ikke er det.

Tesen i denne nyeste boken (mer en samling essays) er at Sand føler et sterkt ubehag ved å bli kalt jøde, gitt at han er ateist, og at han blir erklært jødisk av en autoritet han ikke anerkjenner – rabbinatet – som knytter denne definisjonsmakten til undertrykkingen av palestinere (og alle andre ikke-jøder) i Palestina og i Israel (ikke-jøder er annenrangs borgere i Israel – de tilhører ikke den jødiske nasjonen som Israel er opprettet for). Sand argumenterer for at begrepet “sekulær jøde” er meningsløst, og at det ikke finnes noen sekulær jødisk kultur. Derimot mener han at det finnes en Israelsk kultur som deles av (mange av) dem som bor i Israel. Men det er ikke en jødisk kultur (religiøst definert), selv om den har en rekke jødiske kjennetegn.

Denne nyere boken er på mange måter en kulminering av innsiktene fra “The invention of the Jewish People”. I sistnevnte viser han hvordan sionismen har skapt en sekulær identitet ved å gjøre Bibelen til en historiebok, og dessuten forfalske både den og historieforskning på veien. Et par opplysninger som var nye for meg:

1. Det var aldri noen flukt fra Egypt, av den grunn at det aldri var noe eksil i Egypt, og ikke minst at Palestina på det aktuelle tidspunktet, 1200 BCE, var Egyptisk. Det finnes ikke fnugg av historisk bevis for Bibelens historie
2. Det var aldri noe eksil etter år 70 da den jødiske oppstanden ble knust av romerne. Det overvunne folket ble på sin plass, noen ble muslimer, og rent genetisk kan dagens palestinere ha mer til felles med dem som bodde i Jerusalem for 2000 år siden, enn Yitzak Rabin, hvis foreldre kom fra Øst-Europa. Tidlige sionister mente at palestinerne var genetisk lik jødene. Videre var jødedommen på Jesu tid misjonerende, hvilket gir mening: de mange kristne menighetene rundt middelhavet vi støter på i Paulus´ brev, var deler av en jødisk, monoteistisk konvertering som foregikk i hele Middelhavet. Kristendommen var (og er ) en jødisk sekt. Myten om “retur til det hellige land” er kun det – en myte
3. I 1930 bodde det store flertallet av jøder i verden i Øst-Europa, i Polen, Ukraina, Russland, Litauen, Romania, Tsjekkia, og Ungarn. De norske jødene hadde kommet fra disse områdene en generasjon tidligere – de var øst-jøder, de snakket Yiddish. Uten at det egentlig spiller noen rolle for meg, så mener Sand at disse 6-8 millionene Askhenazi-jøder var etterkommere av Khazar riket som eksisterte nord for Svartehavet og Kaspihavet mellom ca 600-900. Merk at wikipedia-artikkelen er skeptisk til Askhenazi-teorien, uten at det svekker den i mine øyne. Den er upopulær hos sionistene og dermed hos det offisielle Israel (eksempelvis Sands kolleger på universitetene i Israel), og da vil den ha vanskelig for å vinne en debatt mellom Wikipedias redaktører.

Debatten om Khazarene er kun vesentlig dersom man, som sionistene, innfører et blod/genetikk-kriterium i det å være jøde. Det låter perverst i mine ører, som et ekko av nasjonalisosialismen, men har vært en sentral del i sionistenes retorikk om “et folk uten land til et land uten folk” – løgner begge deler. Dersom “jøde” er et spm om religion, slik “kristen” er det, spiller det ingen rolle hvilket “blod” man har i årene. For sionistene var det avgjørende å etablere myten om et jødisk folk – en jødisk nasjon.

Det som fremgår av Sands bøker er at sionistene bygget en stat (Israel) som har mange trekk av vestlige samfunn og demokratier, men som trengte det religiøse for å skaffe seg legitimitet. Uten det jødiske i ryggen, ville det kun gjenstå en settler-bevegelse som tilfeldigvis hadde kastet sine øyne på dette stykket jord. Hele Israel er et eneste kompromiss mellom ulike retninger – og merk at mange ortodokse, inkludert jøder som bodde i det hellige land da sionistene først kom, avviser sionismen og idéen om et jordisk, jødisk rike FØR Messias ordner biffen. Sionismen springer ut av europeisk nasjonalisme fra sent 1800-tall, og bærer i seg mye av dens etniske/essensialistiske karakter: jødedommen ligger i det mystiske Blodet. Dette er idéer som står i miskreditt i store deler av verden i dag – Norge, Frankrike, Storbritannia, USA har et republikansk ideal som grunnlag for samfunnet sitt. Enten er du statsborger, eller så ikke.

Israel er en stat for jøder- den er jødenes stat -, og det er rabbinatet som bestemmer hvem som er jøde. Først i 1970 ble dette nedtegnet i lov – en jøde er enten en konvertitt (godkjent av rabbinatet) eller en person født av jødisk mor (jøder kan for øvrig ikke gifte seg med ikke-jøder i Israel – kun i andre land). Alle som etter denne definisjoner er jøder, er medlemmer av den jødiske nasjon (et mytologisk begrep) og har rett på statsborgerskap i Israel (som er noe høyst konkret). Den samme jøden vil dessuten i kraft av sin nasjonalitet ha tilgang til alle de privilegier som er forbeholdt jøder i Israel (men ingen andre steder i verden). Det er dette privilegiet Sand vil ha seg frabedt, da det innebærer undetrykkelsen av etterkommerne av de andre menneskene som har bodd der i tusener av år – drusere, kristne, muslimer, ateister, buddhister …. Det har vært ført saker helt til Israels Høyesterett der mennesker har kjempet for sin rett til å bli betraktet som jøde; identitetspolitikken i Israel er absurd og tragisk i like mengder, og minner om Sør-Afrikas inndeling av mennesker, med begreper som “honorary Whites”. I Israel har man en slags “honorary Jews” – eksempelvis (mannlige) ektefeller av jødinner, som kan bo i Israel, men ikke er en del av den jødiske “nasjon” – selv om de skulle leve som jøder! (med mindre de da konverterer).

Sand skriver at dette ikke betyr at Israel er et teokrati, ref kompromisset som er inngått. Rabbineren er en slags portvakt for Israel, men de som er innenfor definisjonen kan delta i det moderne samfunnet Israel som har sin egen kultur, og der det bor ca 1 million ikke-jøder som også deltar, om enn ikke på like fot med det utvalgte folk. Og det er dette som er Sands, og min kritikk – at man ikke har skapt et samfunn av likeverdige, men et to-delt samfunn, som dessuten okkuperer og undertrykker flere millioner palestinere. Sand skriver, som Chomsky, at Israels, (dvs de jødiske stemmeberettigedes) politikk kan føre Israel til undergangen. Det er et nytte-argument. Det moralske argumentet henter sin kraft fra menneskerettighetserklæringen. Som Sand sier – Israel ville aldri kunne opptas i EU eller i USA med sin etniske politikk.

We went to Mari´s wedding to Tore in Steigen at the weekend. I had a vague notion that Steigen was not far from Bodø, but to the north or to the south? And how far? This in spite of the fact that Mari has been living there for some three years, and whenever I talked to her, there was reference to the fastboat that provides transport to Bodø. Here is one such fastboat – a catamaran:

Clearly, then, this was a remote place, even by Norwegian standards.

I had a foggy image in my mind of a road and a jetty, a jetty where Mari would sometimes park her car when flying out of Bodø.

“Steigen”, you say – about 2200 souls; but we were headed to Nordfold, a hamlet on the inside of the peninsula, in a closed fjord. Nordfold has maybe 300 inhabitants, a jetty, a large warehouse, a Coop and a relatively modern church. This is where Mari and Tore have been living for the last few years, getting to know everybody there – and involving quite a few of them in the wedding preparations

The “Nordic Star” – about to pick up 50 wedding guests.

The scenery is stunning, and makes you feel small. While the fjords around Oslo and along the south coast are on a human scale – you could swim across many of them – here it´s a different story. As we leave Bodø harbour and head north-north-east, the captain of the “Nordic Star” revs the twin Volvo Penta 300 HP engines and takes us to a 15 knot cruise. In a short while we are exposed to the elements. The fjord opens onto the sea to port, with breakers rolling in, and the distance to shore on starboard is suddenly a good mile. Wind and spray carry across the deck, and only a few of us remain outside to breathe the salty wind and escape the smell of diesel below decks.

Just out of Bodø

After an hour or so a string of low islands appear to port, shielding us from the sea, and matters calm down, before we enter the fjord proper and the waves subside all together. Shortly before entering Nordfold, the skipper points to a narrow fjord cutting into the rocks on starboard, on the far shore, and explains that a single man lives on an old farm right there. He is provided with supplies at infrequent intervals. We don´t envy him.

Nordfold turns out to be tiny, with what amounts to one road running along the coast. Running along the coast is a narrow strip of arable land, before the mountain rises steeply above it all, a soft mountain, but a mountain still. The space for human living is clearly delimited. This strip is where the houses, the fields, the sheep will be found. The question quickly forms in your mind – how do people even make a living here? And what of the past?

Well, the answer has to be the same both for the past and the present – fish. In the past, fish straight from the fjord – throw your line in, and chances are you will soon be staring at a 5kg cod – and fish from Lofoten, a relative stone´s throw away. In the present, salmon farming is a vital source of income and activity. I talked to two men in their late thirties whose livelihood stems from the 1.7 Billion NOK Cermag salmon farming company. Cermag is poised to invest a billion in new plants in Steigen in the coming years. This clearly is the future – unless global warming upsets the plans in some as-yet unforeseen manner.

It was a lovely, low key wedding in 14 degrees centigrade, under a tent on the lawn, with live music (great performance from Soetkin) and a representative from the Humanist Society performing the ceremony. As always these speeches make you think about your own wedding and marriage, and afterwards you can´t remember a word of it. Build on each other´s strengths, maybe? Great there and then.

The wedding dinner was a mixture of local and not-so-local content. Fish is abundant in the north, wine grapes less so. The groom had pulled ashore some 80 kgs of kveite (halibut), and this constituted the main course. Delicious. The starters were deep-fried balls of baccalao, and for dessert we had troll cream (!) – whites of eggs beaten stiff flavoured with tyttebær – cranberry.

Some stayed up until 7am and had a dip in the fjord at 6 o´clock. But not all.

The majority of the guests stayed in private houses generously made available to them!

Going home on Sunday the sun came out, and with the wind behind, it was a pleasant ride down to Bodø. Again the scenery stood out – and also looks great from above.

Leaving Nordfold

View towards Bodø

Bodø harbour

Just after take-off, looking north

It is worth noting that Steigen is very different on the west side, facing the open sea. Take a look yourself.

It was a great experience – and unique. Thank you!

Bytt dine sigaretter i vin. Taxfree-sigaretter en en rett du har! Om du ikke vil benytte deg av den, kan du bytte den i en annen utskeielse. Staten forsøker å hindre deg i å utfolde deg og forsøker å styre din lyster og laster, som en streng forelder stenger den for deg. Dyrt å røyke og drikke, dyrt og vanskelig skal det være. Som en forelder som forhandler med sine barn – hvis dere dropper kakestykket tll lunsj, skal dere få is i kveld. Slik er vårt forhold til staten, og uten å utfordre dette bildet har vår nye blåblå regjering snarere tatt fatt i og understreket dette forholdet. Dersom du er flink pike og ikke røyker, skal du få mer vin. Men ikke sprit! Ikke sprit, vennen.

I samme slengen underminerer regjeringen statens viktigste alkoholpolitiske virkemiddel, men her er det symbolene som teller. De små symbolene som viser at regjeringen er på DIN side. Den blåblå regjeringen er politikkens svar på DU-journalistikken.

Den blåblå regjeringen er på bilistenes side. Med 10 km/t og 35 millioner i milde gaver viser de blåblå at deres hjerte banker for bilistene. Og vi er alle bilister. Selv Petter Stordalen.

110 km/t på veier der alle som vil allerede kjører med 120 på nåla. Hvor mange kommer til å øke til 130? Hvor mye fortere vil trafikken flyte, og hvor mye lykkeligere blir vi av det? Hvor mange flere ulykker grunnet økt forskjell mellom saktegående og rask trafikk? Det er ikke viktig. Symbolene teller – de små symbolene. Se hvem vårt hjerte banker for!

4. juli kunne Erna åpne 24 km med motorvei, der 3.5 milliarder av offentlige midler er omformet til pukk, betong, stål og asfalt. Hennes regjering har lagt 35 millioner ekstra på bordet, altså 1 prosent av totalbudsjettet, og fremskyndet åpningen med noen uker – var det 4 eller 8? Husk, vi er alle bilister, og det er symbolene som teller! I Ernas tale var referanser til de 99% fraværende. Her gjelder det å innkassere de seire man kan, om det så skal koste noen fliser av redeligheten.

En fredsprisvinner er på besøk. Hans nærvær irriterer Kina. Menneskerettigheter mot næringsinteresser og lobbyister. Norges eksport til Kina er betydelig, men ikke avgjørende for landets velvære. For Kina er dette en prøvesten – kan vi kue Norge til stillhet med bøllepolitikken vår? Det kan vi. Prinsipper må vike for kremmervirksomhet. Et utmerket eksempel på verdensscenen – kan Norge bringes til taushet, vil andre følge etter. Alt pratet om menneskeretter var nettopp det – prat (så hva gjør Norge _egentlig_ i Afghanistan?).

En Afghaner sitter på flyet til Italia. Juridisk sett innenfor rammene av Dublin-avtalen. En mann som har risikert sitt liv sammen med norske styrker og tatt i mot invasjonsstyrkenes store sekk med sølvpenger, en mann uten fremtid i sitt eget hjemland, en mann som har satt sin litt til at Norge vil stille opp for ham slik han stilte opp for Norge. En mann som forstår krigerens æreskodeks. Mannen er kastet ut av en regjering som ikke ser annet enn kortsiktige interesser og behovet for symboler i innvandringspolitikken. Men ikke alle er like smålige; en underlig allianse av en SV-politiker og krigsveteraner redder landets ære, redder regjeringen fra smålighetens fyrverkeri.

Simon Peres er på statsbesøk, presidenten i en okkupantmakt med rekord i resolusjoner mot seg i FN; resolusjoner som har brakt USA til topps på sikkerhetsrådets vetostatistikk.  En okkupantmakt som med vitende og vilje har drept og begravet Oslo-avtalen Peres selv underskrev – samtidig som han i sin tid var med å åpne for de ulovlige bosetningene som i dag gjør en totstatsløsning usannsynlig og en storkrig sannsynlig.

Peres er tilbake der det startet  – eller sluttet – for tyve år siden, Oslo 1993-2014. Avtalen er død, og han vet det. Han spiller for galleriet, og vet selv hvilken dobbelthet han står for. Han holder vertskapet for narr. For å vise at frekkheten ikke kjenner grenser, at chutzpah har sin besøkelsestid, skjenker han Kongen en gave som er produsert på okkupert territorium.

 

Vertskapet smiler beskjemmet, men sier ingenting. Man vil da ikke være smålig.

“Have an eargasm” – det var Pioneer sitt slagord på 80-tallet. Morsomt.

For noen dager siden hadde jeg en slik High Fidelity-opplevelse. HiFi er en litt rar sak. Man hører på musikk på svært dyrt utstyr, og ofte handler det mer om utstyret, og om LYDEN, enn om musikken. Man hører ikke på musikk, men på lyd. Hører på lydbildet. Steroperspektivet. Hvor stram bassen er, hvor høyoppløst diskanten er. Man kan snakke lenge med hifi-entusiaster uten at noen nevner musikere.

Jeg har en reim av huden, og en del av platene mine kommer fra en artikkel i danske High Fidelity anno ca 1981- Plader til at teste stereoanlegget med. Beethovens 5te og Fleetwood Mac Rumours. Og Rickie Lee Jones, den med Chuck E´s in love. Og Steely Dan Gaucho! Det er lyd. Bare lytt til triangelet i venstre kanal i introen til “Babylon sisters”. Ett år i studio. Slikt blir det blanke overflater av.

Steely Dan, ja! Det var akkurat dem jeg hørte på. Jeg tok fram mitt eksemplar av “Aja”, en pressing av Mobile Fidelity Sound Labs. Den eneste jeg har fra dem. Det hevdes at de sminket lyden litt, særlig bassen, men den plata låter fantastisk på mitt antikke anlegg. Vi har da:

En sliten Audio-Technica MM pickup (har en Dynavector 23RS liggende et sted, en high-output MC; gi bud)
Ariston SL-80 med flytende oppheng (bare tull og aldri i vater) og beltedrift
Forforsterker: selvbygg, High-Fidelitys design. Direktekoblet, men effekttrinnet starter med en elektrolytt, så ..
Effektforsterker: Sentec PA-8, svensk kit, der jeg har byttet ut trafoen med en svær ringkjerne i eget kabinett. Sikkert bare tull, men det er nok strøm å ta av. Store elektrolytter .. Den pleide å sprenge sikringen til jeg laget en soft-start med en bryter og en seriemotstand. Det funker.
Høyttalerne fikk jeg av dama til Henrik P. Noen danske saker med to åtte-tommere (én passiv?) og en litt tvilsom 2-toms diskant, sikkert den som alle brukte på 80-90-tallet, den danske, hva heter den igjen? En rockehøyttaler, lettdrevet og engasjerende, men neppe det mest nøytrale på markedet.

Tilbake til Steely Dan. Den platen har altså god lyd, og deilig musikk, og herlige tekster. “I crawl like a viper through these suburban streets, make love to these women, languid and bittersweet. I´ll rise when the sun goes down, cover every game in town” Og Hifi-lyd! Bare la det fosse over deg.

Da pappa var på sabbatical i Maryland, rett utenfor DC, besøkte jeg ham julen 1983. Jeg hadde jo ikke bil, men innen gangavstand fra hans condo som stod i et skogholt mellom noen veier, var det et bittelite bebygd sentrum med en liten handlegate, og der lå en hifi-sjappe. De solgte Mobile Fidelity-plater og krimskrams. Steely Dan var et trygt valg – jeg visst jeg likte sjangeren. En platebørste med nøttetrehåndtak og en platestrammer ble det også. Det var tider. Alt kom trygt over dammen og hjem til Tromsø. Og står nå på soverommet på loftet, der jeg kan trekke meg tilbake for en og annen ørgasme. 

Koblet Mac-en til anlegget dagen etter og strøymet noe musikk fra Wimp. Det låt helt forferdelig.

 

Fugelli etterlyser mot. Selv savner jeg den modige stemmen til en Bjørneboe. En som tør å være indignert på vegne av de svake. Ikke en som er indignert på grunn av de svake; dem er det mange nok av.

I tillegg savner jeg en modig stemme blant politikerne. Før jeg sier litt om det, føler jeg for å nevne noen modige. Amal Aden. Abid Raja. Mohammad Usman Rana. Christian Tybring-Gjedde. Folk som tør å si upopulære ting, det skal de ha. Tybring-Gjedde også, og jeg aldri så mye mener hans bidrag er destruktivt, ikke konstruktivt.

Men den modige stemmen? Det er ikke modig av Siv å snakke om “snikislamisering”. Det er feigt. Jeg tror ikke et sekund at hun egentlig tror at muslimer i Norge driver et femtekolonneprosjekt for å innføre en islamsk stat i Norge. Men det er det hun antyder. Fordi hun er for feig til å utfordre holdningene blant en stor gruppe egne velgere.

Det er ikke modig av Jens eller Liv Signe eller Knut Arild å aldri si klart og tydelig at fremtiden er mer kulturelt sammensatt enn fortiden tilsynelatende var, og at det har visse kostnader å håndtere det på en skikkelig måte, og at noen ofre vil det være på veien. Det er ikke modig av dem – Jens, f.eks. – å ikke ta fremmedfrykt og fremmedhat alvorlig, selv ikke etter 22/7. Alvorlig – hva betyr det? Det betyr å ta det på alvor, og argumentere saklig for at kalifatet ikke er rett rundt hjørnet. At vestlige verdier ikke står for fall. At vernet om ytringsfriheten er sterkere enn noen gang. Ja, det betyr å senke seg ned på et lavt debattnivå med den risikoen det innebærer. Det betyr å ta i sin munn ord og uttrykk som gir avsmak, for å kunne bruke dem i dialog med dem som faktisk mener dette.

Men er det en vinnende strategi?, vil mandarinene fra kommunikasjonsrådgivningsbyråene hvisle Jens i øret. Neppe. Så drit i det! og ta en moralsk posisjon, og be kommunikasjonsrådgiverne ta seg en kaffepause. Gå utenom, sier Bøygen. Gå utenom. Det er lettere, koster mindre, har lavere risiko.

Jeg savner en stemme fra dem som har ansvar, posisjon, moralsk autoritet, som sier at ja, for søren, nå har vi arrangerte ekteskap, patriarkat og bokstavtro religiøse i vår midte, og det er ikke mer enn hundre år siden vi begynte å kvitte oss med elendigheten selv! Ta opp et speil og se på din oldefar, på hans holdninger. Sånn var han. Sånn er på mange måter den beskjeggete patriarken fra indre Pakistan i oppgangen din. Han har landet i en fremmed verden, og kommer aldri til å føle seg tilpass. Det er hans skjebne, og vi skal være glade vi ikke deler den. Men trenger vi hate ham? Fordømme ham? Trenger vi det? Hjelper det noe? Bringer det ham og hans barn og oss selv videre?

Dette er det norske hus. Dette er den store samtalen. Republikanernes kjernevelgere er midt oppi dette: de har ikke lenger hegemoniet. Demografien i smeltedigelen tar rotta på dem. Våre barnebarns samfunn blir et annet en vårt, det sørger globaliseringen – og EU – for.

Jeg er overbevist om at den beste strategi er å gå dette i møte med åpne øyne og invitere de nyankomne til et felles bord, og gjøre dette bordet attraktivt, trygt og inkluderende.

Det er to år siden Stein Torp døde, og åtte år siden Ingvil døde. Hva er forbindelsen? Hvorfor tenker jeg på de to sammen nå, selv om de praktisk talt aldri møttes?

Stein hadde en uventet og uventet stor innflytelse på mitt liv. Han berørte ikke bare meg, selv om han levde et liv med betydelige innslag av alenehet, og ganske sikkert ensomhet. Men han berørte mitt liv, og jeg vender ofte tilbake til ham.

Jeg gjetter på at jeg nettopp hadde fylt 14 da han dukket opp hjemme i Starefossen. Som enslig mannlig slektning følte min mor et ansvar for ham, og inviterte ham på middag.

Han så vel omtrent sånn ut den gangen – dette bildet fant jeg på Internett; han poserer etter det jeg husker med en single sideband receiver han selv hadde designet. Bildet gir på ingen måte noe korrekt bilde av mengden komponenter i leiligheten hans!

Stein kom på middag, og min mor forsøkte å motivere meg til å prate med ham ved å vise til at han drev med noen elektriske greier, og at han hadde med seg noen elektromotorer han selv hadde laget. Jeg blåste av det. Stein hadde med seg elektromotorer han selv hadde laget, og de var egentlig ganske kjedelige – jeg husker dem likevel godt – men snart hadde vi fått tak i blyant og papir og han noterte ned de første kretsløpene og elementene i min kunnskap – Ohms lov, Binary Coded Decimal, det binære tallsystemet. Jeg hadde de løse arkene i mange mange år. Timene fløy og han dro og etterlot en invitasjon til Tollbodgata 34 der jeg snart besøkte ham. Melk og skolebolle, og elektronikk. Første gangen jeg besøkte ham bygget vi, dvs han, dette:

Det kalles en astabil vippe, eller litt morsommere, multivibrator, og når man setter strøm på så lyser de to lysdiodene vekselvis med en frekvens på ca en Hertz, eller en gang i sekundet. Stein sa aldri Hertz, men “cycler”, altså “kilocycler”, “megacycler”. Det låt gammelmodig i mine ører! Kretskortet er laget ved at Stein tegnet ledningsbanene med en spesiell penn på den kobberbelagte baksiden, og så ble kortet senket ned i jernklorid som etset bort det ubeskyttede kobberet. Så boret vi hull, Stein brukte avdankede tannlegebor som han vel fikk av tannlegen, og loddet fast komponentene. Det virket med en gang – selvsagt.

Og dermed var løpet lagt – jeg ville gå på NTH og studere elektronikk. Gjennom skolegangen var det målet mitt, og jeg søkte på, og kom inn på, NTH; i mellomtiden hadde jeg også søkt på University of Salford (ved Manchester), og kommet inn der også, og eventyrlysten gjorde at jeg snart befant meg på Englandsbåten fra Bergen til Newcastle. Av en eller annen merkelig grunn mener jeg at Ki-en var der og vinket farvel, pappas barndomsvenn. Han er også borte nå. I mitt minne står han på Skoltegrunnskaien mens jeg ser ned fra oven.

Jeg kan ha vært hos Stein en 5-6 ganger det året jeg gikk i syvende på Ulriken. Til jul ga han meg en kombinasjonstang – den gikk i stykker og har blitt erstattet – mens mamma ga meg en 17-watts Antex loddebolt fra Vindenes – eller Svindlenes, som vi kalte butikken. Så flyttet jeg nordover, men hobbyen ble med, og det siste og flotteste jeg bygget var en HIFI-forforsterker – den bruker jeg ennå.

Den astabile vippen viser jeg frem når jeg snakker på mine barns ungdomsskoler om valg i livet.

I mange år hørte jeg ikke noe fra Stein, og han ikke noe fra meg. Jo, han ringte meg en gang – “Det er Stein Torp, kan du huske meg?” – og vi snakket om gamle dager.

Så døde Ingvil 23/11/2005, og Stein klippet ut nekrologen hennes i BT og sendte til mamma. Da ringte jeg ham, og siden ringte jeg ham i blant. Han var den samme. Han hadde sluttet på NERA, jeg tror han var 62 da, AFP. I leiligheten var det flere komponenter enn noensinne, da NERA gikk over til overflatemonterte komponenter forbarmet Stein seg over noen enorme restlagre med vanlige komponenter. Han møtte gamle kolleger til en kaffe i blant, og var forundret over at deres small talk ikke kretset rundt hans lidenskap, elektronikk. Han bygde og pønsket ut kretsløp som ble publisert, han svarte på spørsmål, et levende leksikon i radiokretsløp, spesielt gammeldagse, med rør. Han bygget en TV (“den virker ennå”) og to eller tre oscilloscoper. Bruker du Internett? Jo, han var litt aktiv her og der. Om han var ensom, det spurte jeg aldri om.

Tidlig i november 2011 ringte jeg ham, han klaget over helsen, angina, han gikk på nitro. Jeg ringte igjen ved juletider. Intet svar. Neste gang var telefonen koblet fra. Enda senere, mot sommeren, googlet jeg ham. LA7MI has gone silent, stod det på en radioamatør-site. Da visste jeg det sikkert. 15. november 2011 døde han, jeg vet ikke hvordan, men jeg er nokså sikker på at det var hjemme i Tollbodalmenningen.

Den nye paven er ikke som den gamle. Han sier ting som sjokkerer, overrasker, rører mennesker. Der den forrige paven prediket en tørr og tom teologi, tar denne fatt i det menneskelige. Jeg er en synder, sier pave Francesco. Det har vi ikke hørt på en stund – siden Jesus, omtrent. Det er neppe tilfeldig at han oppfører seg som Jesus. Han vasker føttene til syndere og tilgir syndere, som sist denne kvinnen som hadde fått barn med en gift mann og var redd for at barnet ikke kunne døpes. Frances tilbød seg da å døpe barnet dersom  ikke noen andre ville gjøre det. La de små barn komme til meg. Er det bare PR? Hva med hans fortid i Argentina? Hvordan skal vi forholde oss til dette?

Well, det paven sier er aldri “bare PR”. Ord er pavens gjerning: pavens gjerning er ord. Når han sier dette, forandrer det verden, og gjør livet vanskelig for de konservative teologene som er mer opptatt av å lyde bokens ord enn å gjøre livet levelig for sine medmennesker.

Så “hurra” for den nye paven . Jesu´ ord om tilgivelse for syndere, om medmenneskelighet, om ydmykhet, om kjærlighet. Enten jeg tror på et liv etter døden eller ikke, er dette ord som betyr noe for meg, og det er et budskap som er forbløffende når man ser på tiden dette ble skrevet i. Da – som nå – det var sverdet som rådde. Det var et brutalt samfunn, og budskapet fra Joshua den salvede – Jesus Kristus – var at du skal vende det annet kinn til og elske din neste som deg selv. At enkelte kristne har valgt å fokusere på annet i århundrer, det er så sin sak; dette budskapet har motivert den siden ved kristenlivet som jeg har mest respekt for, nemlig det nestekjærlige arbeidet. Her er Frances på bølgelengde.

Så står de tilbake disse tre, tro håp og kjærlighet, men størst av alt er kjærligheten. Og på innsiden av domen i Peterskirken – tu es Petras, et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam.

Amen to that.