Jeg har rodd siden jeg var liten. Ett av de første feriebildene av meg er fra Hella, og jeg ror, eller padler, i en hvitmalt jolle som ikke er stort større enn meg selv. Noen år senere er jeg seks eller syv og ror rundt i Bukta i pappas 16-fots plastbåt, med påhengeren vippet opp. Mads og jeg, vi rodde en del rundt i Bukta de somrene.
Noen få år senere kjøpte pappa Oselveren. Hans egen far hadde eid en Oselver, men den hadde forsvunnet ut av den nære familiens eie. Dette var i 1976 og det var ikke mange igjen i landet som bygde Oselvere. Nils Drange ved Lysefjorden var en av dem. Ifølge legenden var pappa i kontakt med Nils om høsten, men mannen dro på det og viste til alderen; han var nesten 80. Utpå våren ringer telefonen i Starefossen og beskjeden er at båten er ferdig. Jeg husker godt at jeg var med ut for å se på den. Den sto midt på gårdsplassen som i en scene fra Askeladden og de gode hjelperne, og hadde netttopp fått sine 12 lag Owatrol D1 vått-i-vått og 6 strøk Owatrol D2. Denne oljen var dynket over en båt bygget med trær fra egen skog, med kjøl i eik, klinket med koppernagler, og med alle beslag i messing. Ror og seil fulgte med i handelen. Klassiske Oselver-årer skåret ut av ett stykke med trekantprofil ved håndtaket og krumme, smale blad som svikter litt når man ror hardt.
En juvél. Den var potte tett i ti år, og trengte nærmest ikke vedlikehold. Den har blitt rodd mye.
Da jeg ble student i Salford ble jeg med i Salford University Rowing Club, og siden rodde jeg også i Cambridge, for Emmanuel College. Så da vi sommeren 1993 krysset Hardangerfjorden fra Årbakka til Rosendal i åpen Oselver, hadde jeg grunntreningen inne. Vi seilte ned på 6 timer og rodde hjem på 5, og innimellom fikk vi sett Baroniet – den eneste gangen jeg har vært der. Det var vel på grensen til det uforsvarlige å krysse den store fjorden i åpen båt, men på den annen side – det var vel det man gjorde i gamle dager!
I juni 1992 var jeg på Sør-Gjæslingan på en rorbu, og der fulgte det med en Nordlandsbåt. Jeg husker den som veldig smal og rank, og ganske kort, og ekstremt lettrodd; den gikk som en kule. Det er mulig den var et spesialbygg, etter husken var den faktisk kortere enn de 15 fot som er standard minstemål på en Nordlandsbåt.
Så nå som tiden har kommet til å få meg min egen båt, sto jeg egentlig overfor et dilemma – Oselver eller Nordlandsbåt? Jeg skrev til de tre båtbyggeriene jeg kunne finne på nettet, og endte opp med å besøke Kai Linde – se hvordan det gikk her. Etter en del diskusjon om skroget og kobbernagler og annet, holder Kai nå på å bygge båten min – hans bygg nr 98, idét han feirer 25-års jubileum som båtbygger.
Hovedargumentet for å velge en Nordlandsbåt er i grunnen at den er lettere og sannsynligvis (forhåpentligvis) raskere i vannet.
Ingvil pleide å si at hun likte måten jeg rodde på.
schoutbynacht 