Kathe Rita Lasnik ble født 13. oktober 1927 som den yngste av fire barn. Hennes foreldre hadde innvandret til Norge i 1908. Faren kom fra ”Vilna” (Vilnius, nå hovedstaden i Latvia), som den gang lå i Tsarens Russland. Da Kathe ble født i Norge, eksisterte ikke lenger Tsarens Russland, og faren Elias og moren Dora var statsløse. Begge snakket Jiddisk hjemme, da de var jøder fra Øst-Europa. I årene fra 1908 levde de som statsløse med meldeplikt i Oslo, til Elias søkte om statsborgerskap i 1931 på vegne av seg selv og sine mindreårige barn og kone. Søknaden ble innvilget. De eldste døtrene ble automatisk statsborgere ved fylte 22 år. Disse døtrene var seksten og atten år eldre enn Kathe, og ble gift norsk og flyktet til Sverige i tide. Kathe ble hos sine foreldre, og dermed var hennes skjebne beseglet.
Kathes familie var av arbeiderklasse. Faren drev et blikkenslagerverksted, men døtrene tok handelsskole og åpnet etter hvert to butikker i Oslo. Familien jobbet seg oppover i samfunnet, og kort tid før de ble deportert flyttet de inn i en flott leilighet. De lyktes altså godt i Norge.
Hvordan så Norge på jødene i denne perioden? Det er det selvsagt vanskelig å si noe generelt om, men lederartikkelen i Aftenposten 4. april 1933 kan si noe om dette. Anledningen var nyinnført offisiell boikott av jødiske forretninger i Tyskland:
”Tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener”, videre ”Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at dette ikke skyldes bare mindre dyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker”.
Lederartikkelen tar standpunkt til fordel for tyskerne uten å gå inn i realitetene (”må gå ut fra ..”) og omtaler jødene ironisk som ”Israels sønner”. Gruppetenkingen er tydelig. Jødene tilhører en annen gruppe, og i ettertid ser vi hvor dette kunne føre hen.
Historien om Kathe er dokumentert i boka ”Kathe, alltid vært i Norge”, av Espen Søbye. Søbye er forsker i statistisk sentralbyrå, og boken hans viser at Kathe og hennes familie levde temmelig gjennomsnittlige liv godt innenfor rammene av det norske samfunnet. Det eneste som er spesielt med dem, er at de er jøder. Selv på dette punktet er de moderate – Kathe går på skole på lørdag, selv om det da er sabbat.
Søbye har oppsport og intervjuet både klassekamerater og slektninger av Kathe. Bildet som avtegner seg er at Kathe følte seg som en outsider. Små replikker og hendelser har brent seg fast hos vitnene og forteller om en pike som ikke tok det for gitt å bli inkludert. Det er også interessant å se konflikten mellom Kathe og den jødiske klassevenninnen Celia Century, som levde på ortodoks vis. Celia kritiserte Kathe for å forsøke å leve som alle andre. At Kathe forsøkte å gli inn i omgivelsene og ikke ville stikke seg ut, faller sammen med bokas tittel – ”alltid vært i Norge”. 16 november 1942 fylte Kathe ut ”spørreskjema for jøder i Norge”. På dette tidspunktet hadde hennes to eldre søstre flyktet til Sverige, mens faren lå på sykehus. Nazistene hadde satt i gang en storstilt aksjon der jødisk eiendom ble beslaglagt. Situasjonen var truende. På skjemaet er det et felt som sier ”Når kom De til Norge”. Her skriver Kathe ”alltid vært i Norge”. Hun må ha trodd det skulle hjelpe.
Om morgenen 26. november ble Kathes familie arrestert som del av en stor samordnet aksjon. Hun og 531 andre jøder ble ført ombord på troppetransportskipet Donau som forlot Oslo samme ettermiddag. Den 30. november klokken 11 ankom skipet Stettin. Klokken 21 kvelden etter, 1. desember 1942 kom toget med de norske jødene til Auschwitz-leiren Birkenau, ved den polske byen Oswiecim. Mindre enn én time etter var livet over for Kathe. I gasskammeret var hun sammen med Ruth Meier.
Ruth Meier kom til Oslo som flyktning fra Østerrike i januar 1939, kort etter Anschluss. Hennes bakgrunn var svært forskjellig fra Kathes, og hun etterlot seg masse skriftlig materiale i form av brev og dagbøker. Disse ble utgitt i redigert form så sent som i 2007, ved Jan Erik Vold. Både dagbøker, poesi og tegninger ble bevart av Maiers venninnne, lyrikeren Gunvor Hofmo, og ble først tilgjengelige etter dennes død i 1995. Ruth skrev mange brev til søsteren Judith som hadde flyktet til Brighton fra Norge. Disse kom også til overflaten og er tatt med i boka.
Ruth var født i 1920 og var en både følsom og intellektuell person. Hennes far, som døde i 1933 av sykdom, hadde hatt en høy stilling i det østerrikske telegrafvesenet, og det var slik kontakten med telegrafist Strøm på Lillestrøm i sin tid ble opprettet – og dermed veien ut av Østerrike. Ruth flyttet inn hos familien Strøm da hun først kom til Norge.
Ruth var svært opptatt av sin jødiske identitet og hva den betød, og om forholdet til samfunnet rundt seg. Hun visste at hun var utenforstående, og hun visste at tyskerne hatet jødene. Hun leste Mein Kampf mens hun var i Norge, og skrev til søsteren:
”Ved du, og så har jeg også lest Hitlers ´Mein Kampf´. Alt han skriver om jødene, det er storslagent. Absolutt alt, hvert ord, hver linje er en fornærmelse mot allting du anser som hellig. Du må lese den.”
Hun skriver også om assimilering, det å slutte å legge vekt på jødiske skikker for å gå i ett med omgivelsene, det samme Kathe er inne på uten å være seg det bevisst: ”synes du at det offeret jøden bringer ved å prøve å assimilere seg blir verdsatt? … Men man trakasserer oss, man liker oss ikke! Du var tysk til år 1938, så fordrev de deg og sa: Du er jøde!” (side 218).
Til forskjell fra Kathe ser hun katastrofen nærme seg, hun har opplevd nazistene på nært hold i Østerrike, hun har lest Mein Kampf. Etter invasjonen niende april ser hun tyskere på nært hold overalt, og hennes hat mot tyskerne er brennende – ”så inderlig at jeg kunne skyte dem rett ned, én for en, uten å blunke”.
I to år lever Ruth under tysk okkupasjon og blir nær venn av Gunvor Hofmo. Sammen reiser de rundt og bor ulike steder i Norge. Høsten 1942 finner vi Ruth på et pensjonat i Oslo. Hun har fylt ut det samme skjemaet som Kathe: tyskerne vet hvor hun er, og hun blir fanget opp i den samme razziaen som Kathe. Fra Donau smugles et brev ut til Gunvor, som er på kaia med henne da hun drives om bord i skipet (det er sannsynligvis Gunvor som står med ryggen til på det berømte bildet øverst i artikkelen, som ble tatt i smug ved Donaus avgang). Her skriver hun ”jeg tror det er like bra at det er kommet til dette. Hvorfor skal vi ikke lide når det er så mye lidelse til? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke bytte med deg”.
Kort før dette har hun skrevet i dagboken:
”Man undertrykker mennesker for deres meningers skyld. Man slår hverandre i hjel for å forsvare fedrelandet. Men man straffer ikke, man slår ikke mennesker fordi de er hva de er. Fordi de har jødiske besteforeldre. Det er noe åndssvakt, noe idiotisk over det. Det er til å bli gæern av. Det strider mot enhver fornuft”.
Nazismen var en dypt irrasjonell ideologi. Den dyrket et idealbilde av en arisk rase som var en fiktiv konstruksjon, og foraktet og utryddet jøder, slaver, sigøynere, kommunister. For den som var født jøde, fantes det ingen måte å unnslippe nazistene hat. Jødiskheten var en essensiell part av deg. I kontrast til denne ideologien står Ruths humanisme og Kathes naive ønske om å være godtatt som en person som alle andre.
Epilog
Det er verd å merke seg at samtidig som nazistene samlet sammen og totalt drev om lag 700 norske jøder i døden, foregikk det også en kamp for å redde jødene, av mennesker som avviste nazismens brutale ideologi. Om lag 1100 jøder ble reddet av disse nordmennene som satte sine egne liv i fare i kampen mot nazismen.
Espen Søbye: ”Kathe, alltid vært i Norge”, Oktober forlag 2003
Jan Erik Vold: ”Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge”, Gyldendal 2007
schoutbynacht 