The Bella has left the family- we needed a narrower boat (!). And one with a newer engine.
So here it is, the replacement:
It has the standard 60 horsepower Yamaha which I had no experience with. Four-cylinder 1 litre inline, and very smooth it is, too.
It always amazes me how promo-videos of boats show it racing across a glassy surface on a windless day. That’s not what I want! I want a boat that can ride the waves, and this one really can. It has a deep V-hull, and cuts across choppy waves extremely well. I have taken it out in really rough weather, and it feels very-very safe. It really handles well. Not that you ever need it, but you can also throw it into tight turns and it corners without skipping thanks to longitudinal profiles welded to the hull.
The internal space has been utilized to the last inch, so it feels bigger than the figures say. A 5m bowrider can feel cramped behind the windscreen, but this one doesn’t. The rear bench is way way back in the boat, and underneath it there is quite decent storage, and you wonder where the fuel tank is, and it’s one floor below, and really not easy to get to.
So – hats off to the designers of the hull, the designers of the interior, and the people who welded it together. It really is a gem.
For ca 45 år siden besøkte en liten gutt på 13 sin tante og onkel i Oslo. Sørkedalsveien, kan det ha vært. Han kom fra Bergen og likte T-baner, så en dag tok han T-banen til endestoppet på Lambertseter eller Bergkrystallen. Dette var før tunnellen under spikersuppa bandt sammen øst og vest, så han må ha spasert et stykke forbi Stortinget. Den gangen var også stasjon på Volvat og Valkyrieplass! Det var tider.
Gutten var vokst opp i et kritthvitt Norge, der de eneste innvandrerne bodde i Oslo, og de var “fremmedarbeidere”. Selv om de ofte var fra Pakistan, var de ennå ikke muslimer, og Mustafa-brevet kom først noen år senere i 1987 – les om det på Wikipedia.
Likevel: fremmedarbeiderne laget mat som luktet rart og lot ungene fyke rundt om kvelden, forlød det. Men trikk og bane, det kunne de kjøre. Bare det ikke ble for mange av dem!
I Bergen var det bare øsregn, oljehyre og eksos fra de gule bussene. Malingen på de hvite husene var slitt og all tungtrafikken dundret gjennom byen. Ingen rimelige polske håndverkere hadde ennå malt ett eneste strøk.
På fisketorget svømte levende fisk i kummene, og guttens farmor handlet sei hos dem til plukkfisk – nesten uten ben! Og surret sei: sei, gulrot, purre og litt sitron.
Per sin storesøster – Wenche – hadde trange jeans, røkte, og klippet hår på en salong som het Hårek, rett ved ett av 11-erens stopp i sentrum. De sosiale problemene hadde Norge dyrket frem selv og plassert i blokkene i Vilhelm Bjerknes’ vei, slik at guttens tante fikk dem i sine klasser. Vent, de første innvandrene var kommet, og tante laget et lite hefte med introduksjon til Norge, fra Hellig Olav og fremover. Nokså naivt sett fra 2025, men fra et godt sted.
Så gutten dro over fjellet med sedvanlig godt hjerte – han var speider – og nysgjerrighet.
På Lambertseter, la oss anta det var der, kom T-baneføreren ut av sin kabin og trakk litt frisk luft, og gutten skred til verket. Siden skrev han stil om opplevelsen. Noen punkter står tilbake – at han var fra Pakistan. At han tjente ca 4500,- i måneden (etter skatt?).
Gutten skrev at han håpet t-baneførerens barn ville ta utdanning i Norge og få godt betalte jobber.
The argument Marcus makes, also found in the recent Apple-paper, is that LLMs don’t really think. They just look like they think. But what do we mean by “think”? Here we will use “reason” instead of think, and reserve thinking for sentient beings – humans. I will also use reason in a specific meaning.
The question then is – do LLMs reason? It seems pretty clear that they don’t. When a machine reasons, it does so by executing an algorithm. A key feature of algorithms is that they seek to solve something, and they contain criteria for stopping; until the criterion/criteria is/are satisfied, the reasoning continues. Referring to the Hanoi tower, and a number of similar cases, increasing complexity leads to increasing number of iterations (e.g. O(n), O (2n), etc) before a solution will be found; but there is no qualitative difference between how n=3 and n=5 are solved. The Apple-paper clearly shows what I think we all understand anyway: this is NOT how an LLM works. Yes, execution time rises with increasing n, but not the way it would if a classic algorithmic approach was running behind the scenes. LLMs operate in a different way.
The “classic” LLM is one-shot, whereas the later ones employ Chain of Thought (CoT): OpenAI o3 etc. The CoT LLM must contain some kind of evaluation metric to determine when to stop running – though I have found little to support this assumption. We know that one-shot LLMs answer in less than a second, while CoT-runs can take many minutes. So clearly the system is iterating in some manner, until it decides that enough is enough.
Going back to one-shot LLMs, which form the backbone of o3, too, each cycle produces one token from a huge number of activated nodes and their weights. The entire “reasoning”, or “knowledge”, therefore resides in the network at the moment that the next token is predicted (strictly, the token probability distribution is calculated and a token with high probability is selected at random). Hence, the “reasoning” has already happened at this point. Most of it happened when the model was trained. The rest happens when the prompt is entered and causes the node values to be calculated. This process is controlled by an algorithm, of course, but what the algorithm does is calculate values in a completely deterministic way: the algorithm runs the same way regardless of the content or indeed the complexity of the problem/text/image that the LLM is working on. The algorithm is completely blind to the content, like a washing machine is blind to its content.
We must guess that o3 does take a look at the content, so it must have a meta-level orchestrator that coordinates the many one-shot runs of the actual model, and at some point intervenes and stops and spits out the output based on some metrics.
What about LawrenceC, then? Well, I find the article full of special pleading.
Section3: “Criticism of LLMs and neural nets is nothing new”. That’s true, but entirely beside the point. LawrenceC calls the tower of Hanoi and the other puzzles “toy settings”. Why does he do that? Presumably to belittle them. But if an LLM cannot solve basic logical puzzles reliably, we have a problem, Houston. LawrenceC pretends we do not. The onus of proof is on LawrenceC: prove that LLMs are not limited in their ability. So far, all the evidence clearly indicates that they are, and that success depends on prior exposure.
Section 4 : the four puzzles. This is the meat in the sandwich, and LawrenceC essentially has nothing to say about them. A clear weakness in his argument.
Section 5: what did the model say? Again, this is short and sketchy. The article includes output from Claude 3.7 Sonnet: “The Tower of Hanoi follows a recursive pattern. For 10 disks, the solution requires exactly 2*10-1 = 1023 moves. While I understand the algorithm perfectly, manually writing out all 1023 moves would be extremely tedious and error-prone.Let me demonstrate my understanding by showing the structure and first several moves“
I find it amazing that LawrenceC does not comment on the disingenuous/dishonest output. First of all there is no “I” in the computer. Second, a computer does not find any activity tedious, and it does not do manual work, nor is it error–prone. All these terms make it sound like a human, not like a machine, or like some self-conscious sci-fi robot. But it’s all smoke and mirrors – a reflection of text written by humans. It’s all fake. Obviously there is no “I” here that can’t be bothered to write out stuff “manually” – a word which makes no sense in this context, and yet LawrenceC repeats it later in the article. That is not why the LLM fails. It fails because it’s not solving the problem algorithmically, but LLM-ally.
Up to this point, LawrenceC has revealed where his bias lies. In Section 6 the knotty questions arise. They remind me to some extent of discussions of Universal Grammar UG, language and cognition. The “hard AI” folks, like LawrenceC (?), seem to believe that exposure to patterns leads to the creation of explicit rules (akin to UG; in the case of UG, Chomsky’s claim was that exposure to patterns, that is, language use, activated latent patterns in the brain). I don’t. I agree that LLMs show an incredible (human term) ability to see patterns and remember and apply these. But LLMs do not extract algorithmic patterns – how could it? So when LawrenceC points out that Claude 3.7 Sonnet can spit out a Python algorithm, he is making a huge mistake. It’s unthinkable that the LLM should have inferred the algorithm from observed data. Why? Because it was not designed to carry out that feat. It’s just repeating stuff it has been trained on. Could the algorithm have emerged? Prove it!
When I see the Fibonacci series 1,1,2,3,5,8,13,21,34.. I find the pattern by trial and error, and I have enough mathematical experience to be able to say Fn = Fn-1 + Fn-2. When an LLM describes Fibonacci it is simply regurgitating its training material.
To return to LawrenceC, he says: “There’s a common assumption in many LLM critiques that reasoning ability is binary: either you have it, or you don’t. Either you have true generalization, or you have pure memorization. Under this dichotomy, showing that LLMs fail to learn or implement the general algorithm in a toy example is enough to conclude that they must be blind pattern matchers in general.” Note the term “toy example” again. LawrenceC claims that the dichotomy is false, it seems. But is that the key question?
Consider these three: Humans can do all three: we can rote learn 7*7=49, we can detect and learn patterns 2,4,6,8,10, and we can define algorithms FOR X = 1 to 10; SUM= SUM + X; NEXT. Traditional computers can remember, and they can execute algorithms that we define. Traditional neural nets can remember and recognize patterns bases on numerical values. LLMs can certainly remember and recognize patterns – but can they infer algorithms? It seems to me that this is the key issue. And algorithms require symbol manipulation, that is abstraction, and variables, and instantiation/binding. The burden of proof is on those that claim these capabilities for LLMs; especially in light of what we know of their architecture.
Final note: I just asked ChatGPT to do Fibonacci in reverse from 55. It did it well, and offered Python code. I said yes please, and got it, including its supposed output. That was fine, except the output isn’t in reverse. Try it yourself.
def reverse_fibonacci(start_value):
fib = [start_value]
# Get the second-last Fibonacci number that led to start_value
# We know 55 is a Fibonacci number, so we find its predecessor
a, b = 0, 1
while b < start_value:
a, b = b, a + b
if b != start_value:
raise ValueError(f"{start_value} is not a Fibonacci number")
fib.insert(0, a) # insert the second last value before the start
# Continue calculating in reverse using F(n-2) = F(n) - F(n-1)
while fib[0] != 0:
prev = fib[1] - fib[0]
fib.insert(0, prev)
return fib
# Example usage
result = reverse_fibonacci(55)
print(result)
«Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen»
Sellafield-området inneholder Calder Hall-reaktoren og Windscale-reaktoren, og var i sin tid drevet av BNFL – British Nuclear Fuels – som nå er delt i ulike virksomheter. Blant disse er UK National Nuclear Labs, som driver med forskning, ikke-spredning og much else besides!
Sellafield er et enormt område du kan se på Google maps, med egen akuttmedisin, brann/redning, politi, gassdrevet (!) kraftverk som leverer strøm, vann og damp, og 12.000 arbeidere (ansatte og kontraktører). Selv om natta er det 500 på vakt på anlegget. Jernbaneskinner og et eget (væpnet) skip sørger for mottak av brukt brensel til demontering, og for retur til giverland. Det føres strålingsregnskap, slik at et giverland som sender et stort volum av mellomaktivt avfall, kan gjøre opp for dette med å ta en liten mengde høyaktivt avfall i retur.
Blant de absolutte høydepunktene er anlegget for mottak av brukt brensel. Her stod vi oppe på et besøksgalleri og så 20 meter ned på basseng og vaskeanlegg, mens en monsterkran som tar 150 tonn hang over oss, og for stemningens skyld drev noen og testet brannklokkene.
Brenselet pakkes ut av transportbeholdere under vann, og føres videre under vann. For ca 6 år siden ble reprosesseringsanlegget (Thorpe) stengt. Her kappet man brenselstavene i små biter før fuel-pellets ble løst i nitric acid (HNO3, saltpetersyre). Deretter sørget kjemiske prosesser for at rent uran og plutonium kom ut, og restavfallet, som stråler i størrelsesorden 2000 Sv/time, ble til “guffe” (slurry) som ble tørket og vitrifisert (smeltet med glass) og pakket i stålbeholdere. Men dette er det altså slutt på; brenselet som mottas nå blir pakket om og lagret i beholdere under vann; bassenget er 140m langt og ca 15m dypt. Her mottas brensel både fra Frankrike og fra UK. UK har fortsatt gasskjølte AGR-reaktorer i drift, etterkommere av de første Magnox-reaktorene. Det var artig å se (og holde på) et Magnox brenselsrør med dets finner i ikke-oksiderbar Magnesium… kjølemiddelet er karbondioksid-gass! (moderator er grafitt).
På Sellafield (og overalt ellers) var vi omgitt av britenes gjestfrihet og åpenhet, samt utmerkede manerer. Guidene våre svarte på alt vi spurte og grov om, og var åpne om at Sellafield-anlegget sprang ut av våpenkappløpet i kjølvannet av andre verdenskrig. Magnox-reaktoren Calder Hall produserte store mengder plutonium for bruk i kjernevåpen (hvorimot sivile PWR-reaktorer i liten grad produserer materiale som er egnet for våpenbruk grunnet ugunstig miks av isotoper). Da anleggene ble bygget hadde man hastverk, og lite (ingen) tid ble brukt på å lage løsninger som ville være enkle å demontere. Av den grunn har anlegget i dag fire store «problembarn» som tar unna 1/3 av budsjettet til Sellafield – pengene går til vedlikehold og opprydning.
Samfunnsøkonomisk er Sellafield en viktig arbeidsgiver i en region med svakt næringsliv. Mye sauer, som sagt, men det er grenser for hvor mye det kaster av seg. I Whitehaven, noen mil fra Sellafield, ligger en rekke nedlagte gruver – den siste ble stengt på 80-tallet, så dette er et område som har produsert energi siden 1700-tallet. Gruvene var over 200m dype og strakte seg 6km ut i Irskesjøen.
Underveis snakket jeg med mennesker fra Kina, England, Frankrike, Italia, Sverige, Tyskland, Canada og USA, en sør-Koreansk robotekspert med Gangnam-style hår, samt to tyrkiske PhD-studenter. Det er en internasjonal forsamling med enorm kompetanse og ulik tilnærming til uttale av engelsk! Mange artige samtaler, ikke minst den siste om “remediering” av de to store urangruvene i det gamle Øst-Tyskland som tok ut 200.000 tonn som hovedsakelig gikk til Sovjetunionen, fra 1947 og fremover. Dypeste galleri var 1800 m dypt. Det er mye spennende historie å oppdage der ute.
Noen notater om boka – av Torborg Nedreaas, må vite. Se også intervju med henne på nrk.no.
Da har jeg lest boka – skummet de siste 50 sidene eller så, finleste de viktige partiene. Noen deler av en roman er mer transportetapper enn andre.
Noe av de boka inneholder: mange naturskildringer. Beskrivelsen av ramsalt fattigdom og den implisitte kritikken av klassesamfunnet. Småbysamfunnet og dets trange moralske normer. Hvordan man kan preges av opplevelser i livet – organisten, for eksempel. Ensomhet. Alkoholens rolle i manges liv. Og seksualitet, da. For en mannlig leser er det alltid rart å lese om kvinnelig seksualitet. Det som er gjennomgående i denne boka er at hovedpersonen – vi får aldri vite hva hun heter – begjærer Johannes, og hun begjærer ham voldsomt, men/og hennes begjær begrenser seg til ham. Hun går ikke rundt og ser etter seksuelle eventyr; hun vil ha Johannes, og hun sier aldri nei til ham; hun kan faktisk ikke sette grenser når det gjelder ham. Er dette psykologisk sannsynlig? Det kan jeg ikke vurdere, men iflg snl.no er romanen basert på en betroelse Torborg mottok, og som utløste romanens fødsel. Så hvis boka er basert på faktiske hendelser, så er den selvsagt sannsynlig!
Hovedpersonens fascinasjon med det svake og såre i Johannes er fremtredende i beskrivelsen av ham. Dette er det noe ved ham som fascinerer henne voldsomt. Og etter hvert forstår vi også at de har en felles bakgrunn – begge er fra fattige kår. Det går an å psykologisere mer rundt de to; det som er sikkert, er at hovedpersonen er full av forakt for sin bakgrunn og vil videre, men det går ganske trått med det prosjektet – hun har ingen utdanning. Utveien skal vise seg å bli et fornuftsekteskap med en hyggelig og snill mann – som så bedrar henne med to prostituerte. Da går hun, noe som kan virke litt dobbeltmoralsk. Her ser vi den mannlige seksualiteten i kontrast til hennes: for hovedpersonen inngår seksualitet i en par-relasjon; om det så er en som er forretningsmessig, som et ekteskap kan være (slik det ofte blir beskrevet i “eldre” litteratur: kvinnen selger sin kropp og evne til å holde huset koselig i bytte mot sosial og økonomisk trygghet). Vi får også vite at hun siden selger seg med ujevne mellomrom for å holde hodet over vannet økonomisk. Menn kommer ikke så godt ut av denne boka.
Mot slutten av boken stikker Torborg inn en liten musikalsk pille som også er forståelig når vi vet at hun selv var musiker: hovedpersonen får høre Bachs Toccate og Fuge i D-moll i en tom kirke nattestid med den alkoholmisbrukende organisten, og blir ikke slått ut, men fylt av styrke når hun hører den kraftfulle musikken som er helt ukjent for henne. Den gir henne mot. Det er musikk som rører de fleste av oss.
Organisten spiller stykket under en gudstjeneste, til almen bestyrtelse, og han tar livet av seg kort etter det.
Et annet sentralt tema i boka er abort, og den inneholder en detaljert beskrivelse av selvpåført abort med strikkepinne og en neve inn i skjeden for å finne livmorhalsen. Umuligheten av å føde et barn utenfor ekteskapet fremtvinger denne handlingen. For hovedpersonen vil gjerne ha barn! Hun snakker foraktelig om rammene samfunnet, eller helst religionen, setter for seksualitet og barnefødsel.
Som alle bøker er denne barn av sin tid, men fortsatt verd å lese. Selve rammefortellingen der hovedpersonen forteller sin livshistorie i løpet av en natt over betydelige mengder alkohol kan virke påklistret, men gir forfatteren en mulighet til å tegne omrisset av en kvinne som har kjempet, og fortsatt kjemper; en temmelig ensom skikkelse som forsvinner ut i morgengryet.
Som oppfølger til en diskusjon på LinkedIn – her er min forståelse av to sentrale elementer, nemlig hva en pasientjournal er, hva en nasjonal løsning er, og hvorfor disse ser veldig forskjellige ut.
La oss begynne med lovverket. Du må ha hjemmel i lov:
“Behandlingsrettede helseregistre må ha hjemmel i lov. Helseopplysninger i behandlingsrettede helseregistre kan bare behandles når det er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for administrasjon, internkontroll eller kvalitetssikring av helsehjelpen.”
Så hva er et behandlingsrettet helseregister? I praksis betyr det her “elektronisk pasientjournal”. Det igjen betyr en database med helseopplysninger om flere personer. Databasen har et system for å logge på og hente opplysninger basert på fødselsnummer. Hensikten er at helsepersonell skal kunne få tilgang til og endre helseopplysninger. Dette er helt standard på sykehus og hos fastlegen din. Dersom du driver helsetjeneste, har du både rett og plikt til å føre journal. I motsatt fall, må du ha en egen hjemmel.
Vi har alle brukt Helsenorge og mottatt helseopplysninger der – svar på Covid, oversikt over vaksiner, oversikt over resepter, meldinger til/fra fastlege, timeavtaler, etc (last ned appen!). Så er Helsenorge et behandlingsrettet helseregister? Nei, fordi ingen helsepersonell har tilgang – det er det kun du som har. Det er din personlige “greie”. Din bruk er regulert av samtykke du har gitt – en avtale mellom deg og Norsk Helsenett SF. Dette legger kraftige begrensninger på hva som er mulig. Det vil f.eks. ikke være mulig å tilby leger å logge seg på og lese meldinger eller annen informasjon om deg. Unntaket er de nasjonale tjenestene som også gjemmer seg på Helsenorge: Kjernejournal og eResept. Disse er hjemlet i forskrift, og har derfor egenskaper som ligner mer på (pust inn) behandlingsrettede helseregistre. En lege kan be om oversikt over legemidlene til en hvilken som helst innbygger, osv. Ergo snakker vi om nasjonale løsninger. Helsenorges innboks (din innboks) er etter dette ikke en nasjonal EPJ, og krever ikke egen hjemmel i lov. Likevel er det neppe slik at en hvilken som helst privat aktør kan etablere en slik meldingsboks, uten at jeg kan peke på paragrafen – rent bortsett fra at ingen offentlige sykehus vil ta den i bruk. NHN har en utpekt rolle i ehelse i Norge, og har monopol på nettverk for helsevesenet, f.eks.
Figuren her viser forskjellen på Helsenorge som innbyggerportal, og Kjernejournal etc som nasjonale løsninger:
I Helsenorge har Lars og Liza etc hvert sitt lille rom som ingen andre enn de selv har innsyn i, og lagringen er basert på samtykke. I Kjernejournal er informasjon om Lars og Liza tilgjengelig for helsepersonell, og er i prinsippet lagret/tilgjengelig samlet (figuren er konseptuell). Og hjemmelen ligger i Kjernejournalforskriften. Hvis vi ser på Pasientens journaldokumenter, så er den løsningen hjemlet i Kjernejournalforskriften, og/men dokumentene hentes direkte fra selve helseforetakets EPJ, i praksis DIPS. I og med at Kjernejournalforskriften regulerer bruken, kan i prinsippet alle leger få tilgang til alle innbyggeres journal. Dokumentene passerer gjennom NHN, men NHN fungerer kun som teknisk mellomstasjon, og lagrer ikke opplysningene. Likevel krever denne behandlingen hjemmel, og hjemmelen Kjernejournalforskriften er hos Helsedirektoratet, som har gitt jobben til NHN, regulert av en databehandleravtale.
Hvordan ser dette ut fra Helseforetakets perspektiv? Vi begynner med Helseforetak 1 i figuren under. Helseforetaket har tre ytre grenser: den fysiske grensen, den juridiske grensen, og brannmurgrensen. Disse definerer hvor HF-et slutter og begynner. Alle som arbeider på HF-et er regulert av sin ansatt-avtale og regler for bruk av EPJ. HF-et har derfor kontroll på hvordan ansatte bruker informasjonssystemene, overvåker bruken, og kan også sanksjonere brudd på reglene (oppsigelse, anmeldelse). Brannmuren sikrer informasjonen mot eksterne trusler.
For å få gi ansatte tilgang til informasjonen i EPJ er det etablert elektronisk tilgangsstyring. Denne er mindre banal enn man kan tro: den sikrer at man vet hvem som logger seg på (identitet, ofte ansattnummer), og man vet at det er sannsynlig at det er rett person (autentisering, tofaktor, etc), dvs at ingen har overtatt den elektroniske identiteten. Alt dette er under HF-ets kontroll og resultat av grundig design og implementering.
Når vi så introduserer en nasjonal løsning – som KJ – kommer forespørsler om journaldokumenter elektronisk fra Helseforetak 2 (vist forenklet) via et “API” og via NHNs “Kjernejournal”, dvs et elektronisk grensesnitt. Her er situasjonen plutselig en helt annen. Alt vi vet i Helseforetak 1, er at et kall har kommet inn med en forespørsel om dokumenter om en pasient. Hvilken person i Helseforetak 2 står bak? Hvordan kan vi vite at det er den som utgir seg for å være personen, som faktisk står bak kallet? Hvilken relasjon har denne personen (legen) til pasienten, og hvordan vet vi at dette stemmer? Hva skal de bruke informasjonen til? Som vi ser (?) er vi i et helt annet landskap her. Dette er bakgrunnen for at norske helseforetak og NHN har tatt frem et tillitsrammeverk som etablerer en felles måte å besvare disse spørsmålene på.
Ser du noe som er feil? Si fra, så oppdaterer jeg artikkelen.
nuclear is well understood and safe if treated right
how nuclear works
nuclear produces waste
the waste is difficult to handle
nuclear is heavily regulated
decommissioning
Nuclear energy is strategic because the investments are enormous, the technology is not widely known, and the sale of uranium is regulated by the nuclear powers and international treaties. This means that state actors are involved, both in building and funding and running reactors. The number of state actors is limited, and China and Russia, the US and France and Canada are the most prominent. Uranium is found in a small number of countries. Recent data show Australia, Kazakstan, Canada, as the main sources of uranium ore.
Strategic : enrichment, fuel assemblies, source for uranium, waste management and reprocessing
The physics and chemistry involved in the nuclear industry are well understood, as are the risks. This is true for current technologies. Pressurised water reactors using light water (normal water) and low-enriched uranium are the most commonly deployed among the about 400 reactors in operation in the world today. This site keeps an updated tally:
The safety of nuclear depends on a functioning society. The reactor needs a stable political environment so that it does not get physically attacked. It needs qualified personnel, supply of electric power for cooling from the grid when it’s shut down, access to spare parts, and constant attention in order to contain the risks involved. A key element is the need for cooling. Fukushima was a loss-of-coolant accident (Chernobyl was not). At Fukushima the reactor was shut down when the earthquake struck, and the situation was under control. At shutdown, the core continues to produce heat at about 6% of previous power level, decaying rapidly. For a 3GW thermal reactor 6% would be 200MW, and all this heat must be taken away by pumps and heat exchangers. At Fukushima, the cooling was knocked out by the waves arriving some 45 minutes later. By this time, decay heat was way lower, but without adequate cooling, heat accumulated and the core melted, quite simply. All sorts of nasty stuff happens at high temperatures involving all kinds of chemistry, such as the emission of hydrogen which can accumulate and explode, as indeed it did at Fukushima.
This is how a PWR works:
The fuel is uranium dioxide. Uranium is a metal, and so it can “rust” like Iron, and form a dioxide. This is pressed into pellets. The uranium is “enriched”, which means that the content of U235 has been raised from nature’s 0,7% to about 5% by an expensive process called – enrichment (you’ve heard about Iran’s centrifuges). The rest is U238. U235 is an alpha-emitter, so you can carry a new, unused fuel rod in your gloved hand, no problem. The fuel rods are then loaded into the core and control rods are removed and a neutron source is introduced. This starts the chain reaction, and soon an enormous amounts of neutrons are filling the reactor. A neutron hits a Uranium-235 nucleus which splits and emits more neutrons. The neutrons are high energy (fast) when they are emitted, and strangely this means they are unlikely to cause fission. When they travel through the water coolant in the reactor they slow down (are moderated) by collisions with Hydrogen-atoms in the water, and with the reduced speed they cause fission. The water is “normal” water – “light water”. Some reactors use heavy water which is an even better moderator, since it absorbs fewer neutrons; we say it has better neutron economy.
The heat from fission (same process as a nuclear bomb..) is carried away by enormous amounts of circulating water at about 300 degrees and hundreds of bar of pressure, and the heat produces steam to drive a generator. Incidentally 300 degrees is far less than what is ideal as waste heat for industrial processes, and also contributes to poor thermal efficiency. Britain’s Magnox-design uses CO2 for cooling at 700 degrees, and has better efficiency for this reason.
Over the year or two of operation fission products accumulate in the fuel rods. Among these we find some nasty characters like Cesium-137 and Strontium-90 with half-lives in tens of years (31 for C-137) and high levels of deadly gamma-radiation. We also find Plutonium-239, which is fissile and bomb material, and Plutonium-240 which is a neutron source and difficult to handle (it can set off a chain reaction). So the fuel rods are now deadly and also give off heat for a year or two. The longer the rods stay in the reactor, the more Pu-240 they contain, and the less suited they are for extraction of bomb-material Pu-239. Chernobyl’s RBMK was partly designed to allow for a fast cycle (weeks) in order to produce bomb material. After a year or two the fission products in the fuel rods slow down the reaction and it’s time to refuel; the reactor is then offline for refuelling and maintenance.
The spent fuel rods are taken out in lead “coffins” or similar and placed in water pools. A few metres of water stop all radiation, and so there is no immediate danger when they are so protected. After cooling off, they can be stored in steel tanks while waiting for the permanent solution, see below.
It is possible to dissolve the fuel in nitric acid – since they are metals – and then separate U from Pu etc, see PUREX on Wikipedia. This is highly specialized and expensive and only a few plants exist in the world. Hence most spent fuel, still containing lots of U235, is sitting around in storage, mainly on the plant sites where they can be guarded. As the French have shown, you can take the reprocessed fuel and mix it with fresh UO2 to create MOX – mixed oxide fuel- to get more energy out of the spent fuel. This can only be done once, since the refining process is not precise enough, leading to build up of unwanted elements – neutron poisons that are hard to eliminate chemically.
Everything nuclear is heavily regulated by the IAEA and the OECD NEA. This keeps risks under control and incurs a significant administrative overhead. The IAEA employs about 2500 people and is headquartered in Wien.
Decommissioning itself is essentially about removing the spent fuel, and then tearing down the building. Medium level and low level waste, such as tubes and components that have become radioactive while in service in the plant, must be handled. Facilities must be built to clean and divide and sort these pieces and then package them for long-term storage (50-100 years?) and final repositories (100.000 years). These facilities are themselves nuclear facilities and subject to strict regulations, e.g., by the Norwegian DSA. https://dsa.no/en
See also Sabine’s video: https://www.youtube.com/watch?v=aDUvCLAp0uU I think she may be missing an important point which is made in the Science- article above: you need society’s acceptance for waste disposal. And it’s costly, very costly, and therefore the State tends to pick up the bill.
There are lots of videos on reprocessing of fuel on Youtube. They often leave out that the residual waste, which is generally vitrified, contains all the nasty gamma-emitters mentioned above. C-137 with its 31-year half life takes 300 years, ten half-lives, for a 2*10 reduction in activity, that is to one thousandth of its activity.
Let me share some images and impressions from Iben and Mick’s wedding in September 2024.
Gaiole in Chianti village is in the bottom of a valley and not particularly scenic, but then you climb up a hill, drive down a gravel road or two, wonder if it can really be down this narrow lane? (it is), and you arrive at the Borgo Casa Al Vento.
Here’s a still from a video – imagine the flag flapping in the wind.
Below is the view from the “Villa”, which sounds innocent enough, but it’s a magnificently restored house with lots of space, enormous kitchen, pool and, erm, two jacuzzis in the two suites. Yes, that’s the level of opulence.
Borgo Casa al Vento makes its own wine, of course, and hosts weddings. Here the guests are waiting for the fun to begin.
This is where the ceremony will take place:
The whole concept is based on the assumption that it never rains in Toscana. Well, the forecast said otherwise. “Which is the best weather app in Italy” + yr.no both painted a bleak picture. The rain would arrive at 5PM. Dinner at 6PM. We had to get a tent. This involved a lot of negotiations with the owner of the place, but in the end this 17×10 tent came up, and a good thing it was, too, because the heavens did open.
Nonna had prepared this piece of art:
In spite of the rain the wedding was a great experience. The staff of the Borgo Casa al Vento took the challenge in their stride, which rhymes with “pride”. They pride themselves on good food and a good show, and both were on offer.
We had an afternoon to kill before going home, and found a castle not far away, owned by the wine-making Ricasoli-family. Here’s the view from the castle. We saw the towers of Siena in the distance.
This picture was taken before all the others, but seems a fitting close to the proceedings.
I kveld hørte jeg på podcasten Drivkraft på nrk, og etter å ha bladd i listen over mer eller mindre kjente navn stoppet jeg på Guro Sibeko. Hun kjenner jeg fra en konfirmasjonstale i Oslo Rådhus samt fra en kort utveksling på Facebook. Hun er hard i klypa.
I drivkraft leser hun opp et dikt som handler om hvordan vold utøves mot svarte kropper – eller melaninrike, som er hennes foretrukne betegnelse, og det er et dikt som slår hardt. Og hun forteller hva det kostet å lese det opp, og jeg tror henne. Å slå så hardt i ord, det koster. Du blottlegger deg og inviterer både til negative og positive reaksjoner. Her er det ingen gylden middelvei, ingen “litt” som mykner ordene. Bang bang bang. Slam slam slam.
Hun snakker om hverdagsrasismen. Hvor er du fra. Men hvor er du egentlig fra. Pen til å være svart. Slam slam slam. Mot bakken hver gang. Jeg tenker at hun er en liten smule paranoid, hard i kantene. Oftest er det ikke noe vondt i det. Jeg spør om det samme når jeg hører helgelandsdialekt, tenker jeg.
Hun forteller om den reinhekla rasismen på Skjetten, som er et bedre sted nå enn da, om hvordan lærerne lot de andre barna slippe unna med det, og hvor hadde barna det fra, det de sa til henne?
Er det rart hun er på vakt.
Kan du vokse det av deg? Nei, det er med meg for alltid. Det er ikke bare “noen år”. Det er hele livet.
Guro har det i blodet på alle vis. Hennes far var soldat i ANC. Han sloss for sitt menneskeverd. Som Guro gjør det. Hun skrev bok om ham – den bør vi lese.
Jeg tenker i blant på hva fornedrelsen og ydmykelsene må gjøre med folk over tid. Hvor tar de ut frustrasjonen. En klok psykolog sa på radioen, som jeg visst hører mye på, at man tar den ut der det ikke er farlig. I trafikken på dustete medtrafikanter. På den vrange inngangsdøren. Eller kanskje på familien.
Guro bruker det.
Jeg tenker at for Guro er det som en pilspiss som sitter igjen under den melaninrike huden og som er hennes drivkraft.
schoutbynacht 