Så ble det konsert igjen med Asker kammerkor, dirigent Birger Egge-Hoveid.
Siste uken var preget av at musikken kvernet i hodet – neppe konstant – men som en stadig tilstedeværelse. Det var noen fraser som gikk igjen. Hvad est du dog skjøn.
Følelsen minner om den jeg har før en halvmaraton. Energien retter seg inn mot det som skal skje. Helsen overvåkes – hvordan er halsen? Fikk jeg for mye vind på meg i dag? Marerittet er å bli forkjølet. Som den gangen stemmen nesten forsvant dagen før H-moll messa. Spis et eple, sa Birger. Kanskje det var placebo, men det hjalp på sitt vis.
Ønsket om å prestere er sterkt, ikke misse, falle ut.
Koroppstillingen er så krevende som den kan få blitt. Vi står spredt, mine nærmeste er en alt (kjempegod) og en sopran (kjempegod). Men akkurat nå hører jeg ingen tenorer, og da er det som å synge i en kvartett. Alt jeg gjør avhenger kun av meg. Ingen å støtte meg på, må kunne alt. I gruppevis oppstilling kan den halte hjelpe den blinde. Og feilene kan fordeles, så vi henter oss inn sammen. Og det er nesten alltid én på stemmegruppen som er stø som et fjell.
I tillegg skulle slottskirken varte opp med en besynderlig akustikk der det var umulig å høre annet enn egen stemme, samt naboens. Det var litt som å synge inn i vatt, og det gjør det også vanskelig å vurdere volumet, pådraget. Man skal jo helst ikke stå der og skrike.
Så kom kvelden, en fuktig junikveld, junivått og junigrønt og junilyst. Man sover for lite og går rundt i en døs, en drøm.
Kirken er mer som et kapell, 170 plasser, sies det. Nedtonet interiør, langvegger av murstein. Kanskje bygget til annet bruk? Prekestolen er bygget inn i en nisje oppe på veggen. Stoler med fire kroner på, dog ikke med trekk av gyldenlær. Det skulle tatt seg ut.
Generalprøven var forferdelig. Toner og rytme satt ikke, lokalet var merkelig. Dirigenten holdt humøret oppe og viste til den gamle devisen om at dersom generalprøven går dårlig, går konserten bra, og omvendt.
Ola Gjeilo ”Northern Lights” var åpningsnummeret: Tota pulchra es. Bjørk, Distler, Brahms, Gjeilo igjen, med Griegs fire salmer som høydepunktet. Stjernebaryton Halvor Melien Festervoll behersket folketone-tonaliteten; takk for at du kom!
Synge konsert er noe eget. På sitt beste er det en transelignende tilstand. Vi var innom det beste under Grieg-salmene. Det å synge uten noter flytter det over i en annen dimensjon. Minner litt om å bade naken – frihetsfølelsen, intimiteten. Det ble noen feilslag. Men totaliteten gavnet på det. Det var ganske elektrisk til tider.
Publikum var fornøyd, dirigenten var fornøyd, koret var fornøyd.
Så var det over, og ute lå junifuktigheten over byen, øredøvende grønn.
schoutbynacht 