Kai Linde og krumstevninga “Lynpila”

Kai er ett av de kjente navnene innenfor bygging av nordlandsbåter. Han omtales som en av de beste. I denne historien drar forfatteren til Rognan og ror ”femmila” under trebåtdagan i august.

Det hele begynner med en runde på Internett for å finne informasjon om hva slags båter man kan få bygget og selvsagt hva de koster. Akkurat det siste skal forbli usagt i denne artikkelen.

Det er Ulf på Kjerringøy og det er Gunnar og hans kolleger på Håkøya utenfor Tromsø, og det er brødrene … i Bindal, som er i ferd med å trappe ned.

Det ble litt epost fram og tilbake og lesing av websider, eks http://www.kailinde.no .

Så ringte jeg Kai, og dialogen med Kai var god, og vi diskuterte mange sider ved båter, sider jeg i liten grad kan noe om, men hadde noen fikse idéer om – bruk av kobberklink mot galvanisert klink, ulike midler for å smøre en båt, osv. Det som en gang var arbeidsredskap og transport og ble produsert i enorme antall er i dag fritid og adspredelse. En bygutt ønsker seg en båt som er ”fin”, ikke kun en båt som kan tåle å ligge ute i vær og vind året rundt.

Kai inviterte meg til å ro femmila. Etterhvert har jeg lært at ”mil” uttalt i en nautisk kontekst alltid betyr en sjømil. Det var altså snakk om å ro 5 * 1.852 km, dvs 9 km. Det burde være gjørbart, og samtidig ville det gi muligheten til å ta på, og ikke minst ro, ulike båter.

Slik gikk det til at jeg gikk av toget i Rognan 22:18 en fredagskveld etter å ha tatt flyet til Bodø, for å bli møtt av en syklende Kai. Vi leverte bagasjen min på lærlingehybelen i etasjen over verkstedet, og dro så på fest i byen. Vi skal ikke dvele ved den, men to band spilte: det første var midt i blinken for forfatteren, da det var et Springsteen-coverband, og de var gode! Virkelig gode. Lead-gitaristen har tilbragt noen timer med å øve! Dessverre gikk vi glipp av ”Youngstown”, men fikk en versjon av ”The ghost of Tom Joad” som lå tett opp til denne.

Dagen etter var opplading til konkurransen kl 1600. Det var marked i Rognan, og byen krydde av folk. Det er fascinerende å være tilstede på slike markeder og få innblikk i hva folk – forbløffende mange folk – sysler med i mørke vinterkvelder. Som vanlig var det både amcars og veteranmotorsykler, knivsmed, strikk, pølser og vafler, treskjæring og tredreeing. Ved kaia lå en flåte båter, der strukturerte (så heter det) fiskeskøyter var i stor overvekt (se facebook) . Disse brukes nå som lystfartøy, og er klassiske skøyter med treskrog og overbygg i hvitmalt metall. Et litt underlig valg av lystfartøy kanskje? Vakrest blant de store fartøyene var ”Faxsen”, en motorkutter fra 1916 som har vært brukt til fiske og fraktefart, og nå er eid av et kystkulturlag. Den har en motor som sier ”fønn fønn”, slik motorer gjorde før. En semidiesel fra ca 1940. Jeg måtte bort og høre på den. Det er nesten som om båten var et levende vesen med den lavmælte prustelyden og den ujevne gangen.

Kai føk rundt og organiserte, og det er ingen tvil om at alle kjenner Kai i Rognan.  ”Han er en ressurs for lokalsamfunnet” som en hyggelig dame på gulbrygga sa til meg, etter at Kai og jeg hadde ladet opp med kakebuffet.

Konkurrenten ankom. Vår nemesis, vår “Blodstrupmoen”, ankom fra Brønnøysund med sin ”Peder Stærk”, en to- og en halvroms Bindalsbåt med tilpassede tofter og gummimansjetter på åreskaftene. Det lå kamp i luften. Det må sies at dette mannskapet er en trofast gjeng – hvert år siden 2009 har de tilbakelagt de 40 milene (landmil denne gang) fra Brønnøysund for å delta, de har banerekorden på ca 55 minutter, og har vunnet fem ganger. Slikt står det respekt av.

Andre mannskap ble satt sammen i siste liten, og til slutt var det seks båter som deltok. Litt for lite – femmila trenger et løft.

Kl 1600 lå vi på linje helt innerst ved kaia, bak en gul blåse, og etter et avblåst forsøk på start da kun én båt la i vei, kom alle godt avsted ved andre forsøk.

Etter noen få minutter avtegnet et klart bilde seg – dette ble Peder Stærk mot Lynpilen. En enkeltkar i en torømming viste også sterke takter, men over en slik distanse, men vind og vær, er én mann sjanseløs mot båter med to roere.

Det blåste en del og vinden kom fra flere retninger underveis. Nedover gikk det greit, sideavdriften var ikke plagsom, og selv om disse båtene er logjerrige, dvs svinger opp i vinden, holdt vi kursen uten å slite. Kai og jeg falt inn i en god rytme. Vi hadde vært ute og prøverodd, og da skremte han meg ved å ta i noe voldsomt, så svetten silte, men her falt vi inn i en fart som var bærekraftig … Vi holdt høy takt, og hadde god timing sammen. Jeg har tilbragt mange timer i robåt på universitetet, og den erfaringen kom til nytte.

Lynpilen har lavt fribord, og den gir en perfekt sittestilling. Du kan ro den slik du ror en sculler – vippe årene ut ved enden av taket og føre dem fram med et løst grep om skaftene. Det føltes godt. Jeg hadde ladet opp med litt trening på romaskinen hjemme, med stive ben, for å venne ryggmuskulaturen til prøvelsene. Det fungerte.

Likevel – det var langt til vendingspunktet. Vi hadde med oss et par tre følgebåter, blant dem ”Faxsen”, men disse lå akter med hovedfeltet. Nå kom vi nær land, og der stod det jammen en heiagjeng, og kort etter var vi ved rundingsbøya, som må ha vært lagt ut for dette formålet. Peder Stærk nådde bøya noen få sekunder før oss, men vi vendte skarpere, og ut på hjemstrekket lå vi side om side, med oss i le. Nå blåste det en god del inn fra babord, og vi måtte trekke hardt med venstre åre for at ikke båten skulle svinge opp i vinden. Avdriften var også merkbar, vi måtte justere kursen med jevne mellomrom. Men Lynpilen er litt av en båt. Vi ség fra de to kraftkarene i Fredrik Stærk, sakte men sikkert, og snart lå de akter. Og de øste! Brått så vi at det ble rodd med ett par årer, mens vannspruten stod høyt ut akter. Det viste seg at hun ikke hadde trutnet skikkelig, og lakk litt vel mye. Om dette var avgjørende for utfallet, se det vites ikke …

Mot slutten løyet vinden; dreiet så vi hadde den midt i mot. Vi kunne endelig dra jevnt med begge årene og la den visne venstrearmen få litt drahjelp. Noen kraftige råser fikk oss nesten til å stoppe da det var en mil igjen, men nå hadde vi seieren inne og klemte ut litt mer krefter av møre muskler, slik at det fosset skikkelig om baugen da vi gikk først over målstreken.

Kai var fornøyd. Sluttid 1:04:50, ca ett minutt før Peder Stærk. Seks minutter senere kom trerømmingen, tett fulgt av en båt som ble rodd av én mann.

….

Lynpila er en krumstemning – se bildet.

Det er Kais fortjeneste at båttypen overhodet eksisterer i våre dager. Han tok til seg det eneste eksemplaret som ennå finnes, bygd ca 1850, og laget den første moderne kopien. Basert på denne laget han Lynpila og andre krumstemninger. Som man ser, har den krum stemn. Om den ellers skiller seg fra en nordlandsfæring vet jeg ikke. Lynpilen er ytterligere modifisert for å gå fort, med lavt fribord og en tilpasset profil som gjør den svært rank, men altså rask: og hun er lang, ca 5m80, noe som også bidrar til fart, i og med at vi har med et deplasementskrog å gjøre. Alle deplasementskrog har en maksfart som er en direkte funksjon av lengden – jo lenger, jo raskere.  En 20-fots sjekte klarer maks 8-9 knop før hun graver seg ned med hekken, mens danskebåten suser av sted i 25 knop.

 

Det alle lurer på nå, både Kai og jeg, er om det blir en bestilling.