Kader krysser hele byen fra øst til vest på banen. Utenfor står trærne mai-grønne.
På Bekkestua går han av. Sender SMS-en, og noen minutter senere stopper Audien rett bortenfor. Kader hopper inn, og de ruller mykt avsted. “har du med deg”? Selvsagt. De kjører noen minutter. Russebussen står på en gårdsplass. Bassen dunker, pappaguttene henger, sitter og ligger. Kader går rett inn i bussen, og rett etter går han ut igjen. I lommelykten fra Clahs Olsson som han har gitt fra seg er det kokain for 5 lapper. Han er lettet. Nå er det i orden, gutta har ikke mer på ham nå.
To dager senere er pistolen hans. Med de siste 5 har han nok til å handle. Albaneren som kjenner noen som kjenner noen har gjemt den på avtalt sted, og han pakker den ut med en lett skjelving. Browning 9mm, 20 skudd. Den er tung, pakket inn i oljet stoff, lukter våpenolje. Kader øver seg på å lade magasinet, sette det i, ta ladegrep. Hver gang legger han sluttstykket mykt tilbake, intet skudd er løsnet.
Ismail møter ham som avtalt. Tror vel at han er boss fortsatt. Det er lyse kvelder, de finner et halvmørkt sted bortenfor blokkene. Kader trekker Browningen og peker den mot magen til Ismail. Du bløffer – ikke kødd med meg, sier Ismail. Du ligger unna meg fra nå av, svarer Kader. Ismail går et skritt mot ham; han trykker instinktivt på avtrekkeren der fingeren ligger klar. Sikringen er av.
Kulen kutter Ismails bukaorta tvers av, og han forblør på to-tre minutter.
schoutbynacht 