Brev til Hiba

For ca 45 år siden besøkte en liten gutt på 13 sin tante og onkel i Oslo. Sørkedalsveien, kan det ha vært. Han kom fra Bergen og likte T-baner, så en dag tok han T-banen til endestoppet på Lambertseter eller Bergkrystallen. Dette var før tunnellen under spikersuppa bandt sammen øst og vest, så han må ha spasert et stykke forbi Stortinget. Den gangen var også stasjon på Volvat og Valkyrieplass! Det var tider.

Gutten var vokst opp i et kritthvitt Norge, der de eneste innvandrerne bodde i Oslo, og de var “fremmedarbeidere”. Selv om de ofte var fra Pakistan, var de ennå ikke muslimer, og Mustafa-brevet kom først noen år senere i 1987 – les om det på Wikipedia.

Likevel: fremmedarbeiderne laget mat som luktet rart og lot ungene fyke rundt om kvelden, forlød det. Men trikk og bane, det kunne de kjøre. Bare det ikke ble for mange av dem!

I Bergen var det bare øsregn, oljehyre og eksos fra de gule bussene. Malingen på de hvite husene var slitt og all tungtrafikken dundret gjennom byen. Ingen rimelige polske håndverkere hadde ennå malt ett eneste strøk.

På fisketorget svømte levende fisk i kummene, og guttens farmor handlet sei hos dem til plukkfisk – nesten uten ben! Og surret sei: sei, gulrot, purre og litt sitron.

Per sin storesøster – Wenche – hadde trange jeans, røkte, og klippet hår på en salong som het Hårek, rett ved ett av 11-erens stopp i sentrum. De sosiale problemene hadde Norge dyrket frem selv og plassert i blokkene i Vilhelm Bjerknes’ vei, slik at guttens tante fikk dem i sine klasser. Vent, de første innvandrene var kommet, og tante laget et lite hefte med introduksjon til Norge, fra Hellig Olav og fremover. Nokså naivt sett fra 2025, men fra et godt sted.

Så gutten dro over fjellet med sedvanlig godt hjerte – han var speider – og nysgjerrighet.

På Lambertseter, la oss anta det var der, kom T-baneføreren ut av sin kabin og trakk litt frisk luft, og gutten skred til verket. Siden skrev han stil om opplevelsen. Noen punkter står tilbake – at han var fra Pakistan. At han tjente ca 4500,- i måneden (etter skatt?).

Gutten skrev at han håpet t-baneførerens barn ville ta utdanning i Norge og få godt betalte jobber.

Og noe sier meg at det fikk de.

Gutten er fortsatt speider.

Av måneskinn gror det ingenting

Noen notater om boka – av Torborg Nedreaas, må vite. Se også intervju med henne på nrk.no.

Da har jeg lest boka – skummet de siste 50 sidene eller så, finleste de viktige partiene. Noen deler av en roman er mer transportetapper enn andre.

Noe av de boka inneholder: mange naturskildringer. Beskrivelsen av ramsalt fattigdom og den implisitte kritikken av klassesamfunnet.  Småbysamfunnet og dets trange moralske normer. Hvordan man kan preges av opplevelser i livet – organisten, for eksempel. Ensomhet. Alkoholens rolle i manges liv. Og seksualitet, da. For en mannlig leser er det alltid rart å lese om kvinnelig seksualitet. Det som er gjennomgående i denne boka er at hovedpersonen – vi får aldri vite hva hun heter – begjærer Johannes, og hun begjærer ham voldsomt, men/og  hennes begjær begrenser seg til ham. Hun går ikke rundt og ser etter seksuelle eventyr; hun vil ha Johannes, og hun sier aldri nei til ham; hun kan faktisk ikke sette grenser når det gjelder ham. Er dette psykologisk sannsynlig? Det kan jeg ikke vurdere, men iflg snl.no er romanen basert på en betroelse Torborg mottok, og som utløste romanens fødsel. Så hvis boka er basert på faktiske hendelser, så er den selvsagt sannsynlig!

Hovedpersonens fascinasjon med det svake og såre i Johannes er fremtredende i beskrivelsen av ham. Dette er det noe ved ham som fascinerer henne voldsomt. Og etter hvert forstår vi også at de har en felles bakgrunn – begge er fra fattige kår. Det går an å psykologisere mer rundt de to; det som er sikkert, er at hovedpersonen er full av forakt for sin bakgrunn og vil videre, men det går ganske trått med det prosjektet – hun har ingen utdanning. Utveien skal vise seg å bli et fornuftsekteskap med en hyggelig og snill mann – som så bedrar henne med to prostituerte. Da går hun, noe som kan virke litt dobbeltmoralsk. Her ser vi den mannlige seksualiteten i kontrast til hennes: for hovedpersonen inngår seksualitet i en par-relasjon; om det så er en som er forretningsmessig, som et ekteskap kan være (slik det ofte blir beskrevet i “eldre” litteratur: kvinnen selger sin kropp og evne til å holde huset koselig i bytte mot sosial og økonomisk trygghet). Vi får også vite at hun siden selger seg med ujevne mellomrom for å holde hodet over vannet økonomisk. Menn kommer ikke så godt ut av denne boka.

Mot slutten av boken stikker Torborg inn en liten musikalsk pille som også er forståelig når vi vet at hun selv var musiker: hovedpersonen får høre Bachs Toccate og Fuge i D-moll i en tom kirke nattestid med den alkoholmisbrukende organisten, og blir ikke slått ut, men fylt av styrke når hun hører den kraftfulle musikken som er helt ukjent for henne. Den gir henne mot. Det er musikk som rører de fleste av oss.

Organisten spiller stykket under en gudstjeneste, til almen bestyrtelse, og han tar livet av seg kort etter det.

Et annet sentralt tema i boka er abort, og den inneholder en detaljert beskrivelse av selvpåført abort med strikkepinne og en neve inn i skjeden for å finne livmorhalsen. Umuligheten av å føde et barn utenfor ekteskapet fremtvinger denne handlingen. For hovedpersonen vil gjerne ha barn! Hun snakker foraktelig om rammene samfunnet, eller helst religionen, setter for seksualitet og barnefødsel.

Som alle bøker er denne barn av sin tid, men fortsatt verd å lese. Selve rammefortellingen der hovedpersonen forteller sin livshistorie i løpet av en natt over betydelige mengder alkohol kan virke påklistret, men gir forfatteren en mulighet til å tegne omrisset av en kvinne som har kjempet, og fortsatt kjemper; en temmelig ensom skikkelse som forsvinner ut i morgengryet.