Av måneskinn gror det ingenting

Noen notater om boka – av Torborg Nedreaas, må vite. Se også intervju med henne på nrk.no.

Da har jeg lest boka – skummet de siste 50 sidene eller så, finleste de viktige partiene. Noen deler av en roman er mer transportetapper enn andre.

Noe av de boka inneholder: mange naturskildringer. Beskrivelsen av ramsalt fattigdom og den implisitte kritikken av klassesamfunnet.  Småbysamfunnet og dets trange moralske normer. Hvordan man kan preges av opplevelser i livet – organisten, for eksempel. Ensomhet. Alkoholens rolle i manges liv. Og seksualitet, da. For en mannlig leser er det alltid rart å lese om kvinnelig seksualitet. Det som er gjennomgående i denne boka er at hovedpersonen – vi får aldri vite hva hun heter – begjærer Johannes, og hun begjærer ham voldsomt, men/og  hennes begjær begrenser seg til ham. Hun går ikke rundt og ser etter seksuelle eventyr; hun vil ha Johannes, og hun sier aldri nei til ham; hun kan faktisk ikke sette grenser når det gjelder ham. Er dette psykologisk sannsynlig? Det kan jeg ikke vurdere, men iflg snl.no er romanen basert på en betroelse Torborg mottok, og som utløste romanens fødsel. Så hvis boka er basert på faktiske hendelser, så er den selvsagt sannsynlig!

Hovedpersonens fascinasjon med det svake og såre i Johannes er fremtredende i beskrivelsen av ham. Dette er det noe ved ham som fascinerer henne voldsomt. Og etter hvert forstår vi også at de har en felles bakgrunn – begge er fra fattige kår. Det går an å psykologisere mer rundt de to; det som er sikkert, er at hovedpersonen er full av forakt for sin bakgrunn og vil videre, men det går ganske trått med det prosjektet – hun har ingen utdanning. Utveien skal vise seg å bli et fornuftsekteskap med en hyggelig og snill mann – som så bedrar henne med to prostituerte. Da går hun, noe som kan virke litt dobbeltmoralsk. Her ser vi den mannlige seksualiteten i kontrast til hennes: for hovedpersonen inngår seksualitet i en par-relasjon; om det så er en som er forretningsmessig, som et ekteskap kan være (slik det ofte blir beskrevet i “eldre” litteratur: kvinnen selger sin kropp og evne til å holde huset koselig i bytte mot sosial og økonomisk trygghet). Vi får også vite at hun siden selger seg med ujevne mellomrom for å holde hodet over vannet økonomisk. Menn kommer ikke så godt ut av denne boka.

Mot slutten av boken stikker Torborg inn en liten musikalsk pille som også er forståelig når vi vet at hun selv var musiker: hovedpersonen får høre Bachs Toccate og Fuge i D-moll i en tom kirke nattestid med den alkoholmisbrukende organisten, og blir ikke slått ut, men fylt av styrke når hun hører den kraftfulle musikken som er helt ukjent for henne. Den gir henne mot. Det er musikk som rører de fleste av oss.

Organisten spiller stykket under en gudstjeneste, til almen bestyrtelse, og han tar livet av seg kort etter det.

Et annet sentralt tema i boka er abort, og den inneholder en detaljert beskrivelse av selvpåført abort med strikkepinne og en neve inn i skjeden for å finne livmorhalsen. Umuligheten av å føde et barn utenfor ekteskapet fremtvinger denne handlingen. For hovedpersonen vil gjerne ha barn! Hun snakker foraktelig om rammene samfunnet, eller helst religionen, setter for seksualitet og barnefødsel.

Som alle bøker er denne barn av sin tid, men fortsatt verd å lese. Selve rammefortellingen der hovedpersonen forteller sin livshistorie i løpet av en natt over betydelige mengder alkohol kan virke påklistret, men gir forfatteren en mulighet til å tegne omrisset av en kvinne som har kjempet, og fortsatt kjemper; en temmelig ensom skikkelse som forsvinner ut i morgengryet.