«Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen»

Sellafield-området inneholder Calder Hall-reaktoren og Windscale-reaktoren, og var i sin tid drevet av BNFL – British Nuclear Fuels – som nå er delt i ulike virksomheter. Blant disse er UK National Nuclear Labs, som driver med forskning, ikke-spredning og much else besides!

Sellafield er et enormt område du kan se på Google maps, med egen akuttmedisin, brann/redning, politi, gassdrevet (!) kraftverk som leverer strøm, vann og damp, og 12.000 arbeidere (ansatte og kontraktører). Selv om natta er det 500 på vakt på anlegget. Jernbaneskinner og et eget (væpnet) skip sørger for mottak av brukt brensel til demontering, og for retur til giverland. Det føres strålingsregnskap, slik at et giverland som sender et stort volum av mellomaktivt avfall, kan gjøre opp for dette med å ta en liten mengde høyaktivt avfall i retur.

Blant de absolutte høydepunktene er anlegget for mottak av brukt brensel. Her stod vi oppe på et besøksgalleri og så 20 meter ned på basseng og vaskeanlegg, mens en monsterkran som tar 150 tonn hang over oss, og for stemningens skyld drev noen og testet brannklokkene.

Brenselet pakkes ut av transportbeholdere under vann, og føres videre under vann. For ca 6 år siden ble reprosesseringsanlegget (Thorpe) stengt. Her kappet man brenselstavene i små biter før fuel-pellets ble løst i nitric acid (HNO3, saltpetersyre). Deretter sørget kjemiske prosesser for at rent uran og plutonium kom ut, og restavfallet, som stråler i størrelsesorden 2000 Sv/time, ble til “guffe” (slurry) som ble tørket og vitrifisert (smeltet med glass) og pakket i stålbeholdere. Men dette er det altså slutt på; brenselet som mottas nå blir pakket om og lagret i beholdere under vann; bassenget er 140m langt og ca 15m dypt. Her mottas brensel både fra Frankrike og fra UK. UK har fortsatt gasskjølte AGR-reaktorer i drift, etterkommere av de første Magnox-reaktorene. Det var artig å se (og holde på) et Magnox brenselsrør med dets finner i ikke-oksiderbar Magnesium… kjølemiddelet er karbondioksid-gass! (moderator er grafitt).

På Sellafield (og overalt ellers) var vi omgitt av britenes gjestfrihet og åpenhet, samt utmerkede manerer. Guidene våre svarte på alt vi spurte og grov om, og var åpne om at Sellafield-anlegget sprang ut av våpenkappløpet i kjølvannet av andre verdenskrig. Magnox-reaktoren Calder Hall produserte store mengder plutonium for bruk i kjernevåpen (hvorimot sivile PWR-reaktorer i liten grad produserer materiale som er egnet for våpenbruk grunnet ugunstig miks av isotoper). Da anleggene ble bygget hadde man hastverk, og lite (ingen) tid ble brukt på å lage løsninger som ville være enkle å demontere. Av den grunn har anlegget i dag fire store «problembarn» som tar unna 1/3 av budsjettet til Sellafield – pengene går til vedlikehold og opprydning.

Samfunnsøkonomisk er Sellafield en viktig arbeidsgiver i en region med svakt næringsliv. Mye sauer, som sagt, men det er grenser for hvor mye det kaster av seg. I Whitehaven, noen mil fra Sellafield, ligger en rekke nedlagte gruver – den siste ble stengt på 80-tallet, så dette er et område som har produsert energi siden 1700-tallet. Gruvene var over 200m dype og strakte seg 6km ut i Irskesjøen.

Underveis snakket jeg med mennesker fra Kina, England, Frankrike, Italia, Sverige, Tyskland, Canada og USA, en sør-Koreansk robotekspert med Gangnam-style hår, samt to tyrkiske PhD-studenter. Det er en internasjonal forsamling med enorm kompetanse og ulik tilnærming til uttale av engelsk! Mange artige samtaler, ikke minst den siste om “remediering” av de to store urangruvene i det gamle Øst-Tyskland som tok ut 200.000 tonn som hovedsakelig gikk til Sovjetunionen, fra 1947 og fremover. Dypeste galleri var 1800 m dypt. Det er mye spennende historie å oppdage der ute.