I kveld hørte jeg på podcasten Drivkraft på nrk, og etter å ha bladd i listen over mer eller mindre kjente navn stoppet jeg på Guro Sibeko. Hun kjenner jeg fra en konfirmasjonstale i Oslo Rådhus samt fra en kort utveksling på Facebook. Hun er hard i klypa.
I drivkraft leser hun opp et dikt som handler om hvordan vold utøves mot svarte kropper – eller melaninrike, som er hennes foretrukne betegnelse, og det er et dikt som slår hardt. Og hun forteller hva det kostet å lese det opp, og jeg tror henne. Å slå så hardt i ord, det koster. Du blottlegger deg og inviterer både til negative og positive reaksjoner. Her er det ingen gylden middelvei, ingen “litt” som mykner ordene. Bang bang bang. Slam slam slam.
Hun snakker om hverdagsrasismen. Hvor er du fra. Men hvor er du egentlig fra. Pen til å være svart. Slam slam slam. Mot bakken hver gang. Jeg tenker at hun er en liten smule paranoid, hard i kantene. Oftest er det ikke noe vondt i det. Jeg spør om det samme når jeg hører helgelandsdialekt, tenker jeg.
Hun forteller om den reinhekla rasismen på Skjetten, som er et bedre sted nå enn da, om hvordan lærerne lot de andre barna slippe unna med det, og hvor hadde barna det fra, det de sa til henne?
Er det rart hun er på vakt.
Kan du vokse det av deg? Nei, det er med meg for alltid. Det er ikke bare “noen år”. Det er hele livet.
Guro har det i blodet på alle vis. Hennes far var soldat i ANC. Han sloss for sitt menneskeverd. Som Guro gjør det. Hun skrev bok om ham – den bør vi lese.
Jeg tenker i blant på hva fornedrelsen og ydmykelsene må gjøre med folk over tid. Hvor tar de ut frustrasjonen. En klok psykolog sa på radioen, som jeg visst hører mye på, at man tar den ut der det ikke er farlig. I trafikken på dustete medtrafikanter. På den vrange inngangsdøren. Eller kanskje på familien.
Guro bruker det.
Jeg tenker at for Guro er det som en pilspiss som sitter igjen under den melaninrike huden og som er hennes drivkraft.
schoutbynacht 